Fra stupetårnet til havet – en mikroekspedisjon

Mange av de store oppdagerne drømte om å finne sjøveien. Sjøveien til ett eller annet. Kanskje India eller Amerika – ofte var det også et horn her eller der som skulle rundes, eller et farlig stred eller ukjent passasje som måtte forseres. Det skulle gis navn, det skulle spises med Konger og Dronninger og handles inn både kuler og krutt. Mye å huske på. De store sjøfarerne hadde ofte flere skip med på ferden, mat og forsyninger for årevis og hundrevis av sjømenn ble ledet på sin ferd inn mot ukjent land. Mitt skip er av plastikk, og lastet med forsyninger for en lang ettermiddag. Litt vann, tørre ullsokker, hodelykt og et kamera. Jeg vil finne sjøveien, eller kanskje mer presist vannveien, ja eller ihvertfall veien til sjøen fra stupetårnet midt i et vann midt i byen. Jeg forventer ikke lange Vasco da Gama aktige omtaler på Wikipedia eller hornmusikk når jeg kommer i land. Veien til sjøen finnes – spørsmålet er om det lar seg gjøre å padle den, det vil si, packrafte den. Det er duket for en mikroekspedisjon midt i byen en helt vanlig tirsdags ettermiddag. De ble ikke så mange bra bilder fra turen (jeg mener selvsagt mikroekspedisjonen)  da det viste seg utfordrende å være alene som hovedmotor, skipper og turfotograf i svært våte og trange omgivelser..

packrafting 5

For å få den rette sjøfarer stemningen så tok jeg meg tid i forkant til å friske opp litt kunnskaper om et utvalg gamle storheter. Et påfallende trekk er at alle er avbildet/malt med morskt blikk, sjegg og hatt. Jeg skal øve litt foran speilet på det morske sjøfarerblikket, men har lagt an et tredagers skjegg og tar med en klatrehjelm som hodepryd. Det kan være greit i tilfelle noen skulle finne på å portrettere den første gjennom tidene til å packrafte fra stupetårnet i Haugesund til havet.

Det har regnet hele dagen, ja mer eller mindre hele den siste tiden. Kraftig. Fordelen med dette er at selv den minste bekk transformeres til en mulig farbar liten elv – vi får se.. tiden vil vise. Ettermiddagen begynner i full fart. Tidlig avgårde fra kontoret, hjem for å pakke packraft, og greier i bilen. Mørket kommer en gang rett før 18.00 så det er ikke lange tiden jeg har på meg til å utforske dette bekkefaret midt i byen. Været er overskyet, hodelykten fulladet og jeg er tilbake ved stupetårnet hvor jeg første gang kullseilte med Optimistjolle og aldri turde å hoppe fra 10 meteren. Det er november, fingrene er kalde – på tide å få fart på denne mikroekspedisjonen. Jeg setter kurs over vannet og inn mot ukjent land.

DCIM100MEDIA

Det første som møter meg er en bro. Ikke uventet med broer over elver midt inne i boligfelt kanskje, men den er lav – skikkelig lav. Jeg napper av meg hjelmen slik at den ikke skal bli sittende fast og stryker akkurat såvidt under. Puuh.. kanskje denne mikroekspedisjonen skulle by på enkelte utfordringer allikevel. Det skulle den, men jeg visste det bare ikke ennå.

Turen nedover elven går fint, det er lite vann, men akkurat nok til at jeg får siktet meg mellom steiner og stortsett klarer å følge det løpet i elven med mest vann. Vi subber nedi litt her og der, men ikke mer enn at vi kommer oss løs. Det er fascinerende å padle nedstrøms mens folk rusler forbi oppstrøms på turstiene få meter unna. Under bilbroer og andre helt vanlige by greier, opplevd på en uvanlig måte.

packrafting 9

Jevnt og trutt møter vi på ulike hinder i form av trestokker og annet som ligger i veien. Noen ganger må jeg ut av packraften, vade og slepe, andre ganger klare vi å lure oss over eller rundt.

packrafting 8

Jeg har kalt denne turen en mikroekspedisjon.. bare for morro. Verden er full av store eventyrerer og ekspedisjonsmedlemmer. Jeg er ikke en av dem – på noen måte. Jeg er en av de som sitter trygt foran peisen og leser bøkene deres. Jeg blir derfor sittende å dvele litt ved begrepene, tur vs. ekspedisjon. Når blir en tur til en ekspedisjon, kan den noengang bli det ? Jeg søker til det store internettet, en av våre til tider høyst upålitelige kilder og finner en kar som har funnet ut at en

Tur – det er å spasere for fornøyelsen
Ekspedisjon – en reise med vitenskapelig formål.

Dette gir forsåvidt en viss mening og jeg kjenner meg allerede på gyngende grunn, kanskje ikke så rart ettersom det kun er noen millimeter med plastikkduk som har markert skille mellom meg og bekken den siste timen. Det blir ikke bedre av at jeg er høyst usikker på mitt vitenskapelige formål. Jeg kjenner at det kanskje ikke er godt nok redegjort for, ikke tilstrekkelig drøftet og metodisk gransket. Uansett – det er fremdeles november og man blir fryktelig kald på fingrene av å sitte slik å filosofere. Mikroekspedisjonens uttalte vitenskapelige formål blir på rekordtid definert til å forsøke å avdekke hvorvidt det finnes en mulig packraftrute fra stupetårnet i Skeisvannet til Årabråtsvika i havet. Se der ja – da var den på plass. Harvard-style referansesystemer, systematiske søk og tunge metodekapitler får vente til en annen gang – jeg stikker atter padleåren i vannet og fortsetter ferden mot havet.

DCIM100MEDIA

Det dukker plutselig opp hinder som er vanskeligere å forsere enn en tømmerstokk på tvers. Betongrør og små tunneller gjør at det blir litt gåing. Det vil si at jeg bakser meg rundt. Det er lettere sagt enn gjort opp bratte skrenter, over gjerder og ned igjen på andre siden. Noen naboer må nok ha lurt litt på hva det var som kom ut av buskene i den delen av hagen som ikke var den mest brukte.

DCIM100MEDIA

Jeg slår følge med noen svaner i retning havet – vi er nesten der, men ikke helt.

DCIM100MEDIA

Klokken er snart 18.00 og det eneste som er her helt er mørket. Jeg er alene i en liten båt, mørket faller på og jeg nærmer meg havet via en rute jeg ikke kjenner. Ekspedisjonsledelsen ombord setter foten ned. Vi stopper her. Dessuten skal kona på trening og jeg har en lang vei å gå tilbake til bilen så familiekabalen kan fort sprikke denne tirsdagskvelden. Ikke helt Vasco da Gama style kanskje, men sånn er nå engang mikroekspedisjonslivet anno 2014.

Følelsen av å ikke nå helt frem, bare nesten er kanskje kjent fra alle typer ekspedisjoner. Store sjøfarere har tidligere hatt mål om India, men havnet i Amerika. Jeg satte meg havet som mål, men havnet i enden av vassdraget, men ikke helt til havet. Mitt største problem er ikke det faktum at jeg ikke nådde helt frem, men å komme seg på land i mørket. Etter noen forsøk og litt baksing så gikk det også. Våt på beina, men lykkelig til sinns trasker i vei langt ukjente veier. Det er ikke mange biler, men de få som kommer de glor skikkelig. Det er kanskje ikke hverdagskost at en havets oppdager slentrer gatelangs med skuta under armen og hjelmen på hodet, mens han øver på morske sjøfarer blikk i tilfelle noen skulle komme for å dokumentere det hele.

DCIM100MEDIA

Tidsskjemaet sprekker, jeg ser det klart og tydelig nå. Lysstrålen fra lykten finner etter litt om og men en postkasse med gateadresse på. Jeg ringer en taxi og vender nesen tilbake til bilen.

packraft 3

En riktig fin tur tenker jeg når jeg setter meg til tørk foran peisen med nok en god ekspedisjonsbok.

Det fantes en vannvei fra stupetårnet til havet – jeg visste det fra før fordi det stod på kartet. Nå vet jeg at den også at den egner seg ypperlig for en mikroekspedisjon i packraft.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: