Krevende klabbetur til Jonstølen

På rekordtid ble det planlagt overnattingstur til Jonstølen, en av turistforeningens nyeste hytter. Jonstølen er en selvbetjent hytte i Ryfylkeheiene med særdeles gode fasiliteter for våre firebeinte venner. Vi hadde vært innom der tidligere i høst, og likte oss godt. Forrige gang hadde vi Packraft i sekken, denne gang var det ski, truger og snøspade. Veibeskrivelsen for vinterturen er ikke allverdens presis, ” Om vinteren må en ta på seg skiene ved de øverste gårdene på Bråtveit.” , men ettersom vi hadde vært der tidligere og terrenget er relativt enkelt å navigere i så la vi i vei. Se veibeskrivelse i vår tidligere tur her. Turen skulle vise seg å bli av det begivenhetsrike slaget, noe som begynte allerede på kjøreturen innover mot Nesflaten. Kona og jeg diskuterte i bilen at dette var et svært rasutsatt område og med overgangen fra minus 9 grader til 0 i løpet av natten kunne mye skje her i løpet av de neste dagene. I en av de første tunnelene møtte vi nødblink og personer som viftet med refleksvester. Det var gått et steinras inne i tunnelen som hadde truffet den ene bilen. Dette var lokale folk som tydeligvis var mer vant enn oss med at slikt skjedde og rådet var klart, ha foten på gassen og ikke på bremsen når dere kjører gjennom enkelte av områdene. Vi kikket på hverandre og tenkte tja.. . Raset var gått i motsatt kjørefelt og vi ble sluppet gjennom. Noen tunneler senere så møtte vi igjen mannskaper fra Statens vegvesen, denne gangen var det is som var rast ned. Vi ble nok en gang loset gjennom rasområdet og fortsatte vår ferd oppover og oppover den bratte fjellsiden. Jeg priset meg lykkelig over å ha sålet om til splitter nye piggdekk på den store tunge svarte bilen.

Vel fremme på parkeringen ved de øverste gårdene på Bråtveit fikk vi på oss skiene og la i vei. Vi beveget oss mellom to tåkelag, vi kunne ikke se bunn av dalen, ei heller toppene rundt oss.

utsikt 3

Det gikk fort opp for alle i turfølget at det var en betydelig lenger tur på ski enn det var til fots. Den første bakken (snøkledd bilvei) fra Bråtveit og opp til flaten forbi Mosvatnet, telte vi etterpå på kartet til å være ca 200 høydemeter. En dugelig start på turen. Væromslaget gjorde sitt til at det begynte å klabbe så smått under skiene tidlig på turen, noe som raskt resulterte i et nytt fenomen. Klabbekonkurranse – den med størst klabber fikk sjokolade først da vi hadde pause.

klabber 1

Disse klabbene skulle spille en vesentlig rolle på turen etterhvert som de ble større og større og større..

Turen innover er engentlig en perfekt skitur, variert og i flott natur. Det var ingen vintermerking av stien til Jonstølen. Jeg vet ikke hvorfor, men kanskje er det fordi hytten ikke har en vinter på baken enda og at DNT derfor ikke har fått merket noen rute. Vi fulgte et scooterspor som ledet oss i riktig retning. Det er alltid en risiko forbundet med å følge et scooterspor som man ikke vet hvor leder hen, men i denne sammenhengen så hadde vi god oversikt og det føltes trygt og godt. Men scooterspor er som dyretråkk, du vet aldri helt hvor du havner. Klabbene vokste til stylter under skiene og sekken føltes blytung på ryggen.

klabber

Det gikk sakte med oss på det seige føret, timene gikk og mørket kom stadig nærmere. Trugene kom på beina til de to minste og tåka begynte å tette til rundt toppene der fremme. Hmm. tenkte far.. Vi var forbi “point of no return”. I bakhodet hadde allerede beregningene av batterikapasitet på hodelykter, fyrstikker og varme klær begynt. Jeg hadde merket meg ut et gammelt skur vi antagelig kunne søke ly i for natten og jervenduk, dunjakker og vindsekk burde vel gi oss en brukbar natt hvis vi skulle komme dit…

Vi var trøtte hele gjengen. Plutselig dreide samtalen seg om å gå i kjelleren, hente frem det lille ekstra, ett skritt om gangen og fremdrift for laget. Mørket kom stadig nærmere, tåken seg inn og far tenkte nok en gang… hmm – litt i overkant denne gangen kanskje..

utsikt5

Endelig nådde vi toppen og hytten skulle være rett rundt hjørnet, den måtte være rett rundt hjørnet. 7 åringen og jeg var fortropp og fulgte scootersporet skritt for skritt i halvmørket. Der er den sier 7 åringen – jeg ser den ! I kanten av synsfeltet kunne vi skimte noe som minnet om en hytte. Men det var ikke Jonstølen det var en annen støl. Scootersporet ledet altså ikke til Jonstølen likevel. Vi stoppet opp, hytta skal jo være her – som i akkurat her. Hvis ikke så måtte aksjon nødly iverksettes snarest. Jeg snur meg for å få kontakt med baktroppen, og der, på skrått bak meg skimter jeg den spennende formen av jonstølen.
jonstolen 2
Etter 3,5 timer på tur så vasser vi gjennom dyp løsnø de siste meterene frem til den nedsnødde hytten.

samson 3

Vi graver frem døren til hunderommet, får fyr i ovnen og tar på tørre ulltrøyer. Det er en ubeskrivelig god følelse av å bytte ut den svette, våte ulltrøyen med en ny og tørr. Samson får på seg fleecedressen og finner seg litt urolig til rette på fjellduken. Med fyr i ovnen og tørre ulltrøyer på kroppen så får ungene den overraskende litt småstrenge beskjeden fra far, spis havrekjeks med sjokoladetrekk – spis så mange dere vil.. fyll på med krefter. Ungene blir stående å måpe, men tar umiddelbart aksjon.

Etter å ha spadd frem utedo/vedlager og hoveddøren

gravin

..konstaterer vi at begge er frosset fast. Vi kommer oss ikke inn. Jeg har registrert at det ligger et vedla ute som vi kan bruke og begynner å tenke på kreative måter å smelte snø på uten kokekar og bacon på spidd i ovnen. Det skulle sikkert gått det også, men med litt list og lempe og en kniv med kraftig blad

jonstølen 4
så får vi lirket ut litt is og jekket oss inn i den iskalde hytten.

Resten av familien kryper oppi underkøyen, under dynen med hodelykt og høytlesning.

bok
Jeg står alene på kjøkkenet og smelter vann og lager mat i en iskald turistforeningshytte. Jeg har ekspedisjonsvarianten av en dunjakke på og er iskald på fingrene som jeg varmer over gassblusset

jonstolen 3

Jeg har det godt, svært godt – kaldt men godt. Innimellom bacon og potetmos blir jeg stående og undre hvorfor i all verdens land og rike er dette en fornuftig ting å gjøre på lille nyttårsaften Vi er kalde, langt fra mobildekning og jeg står alene på et forlatt kjøkken mens resten av familien sitter tett sammen under en dyne og leser i lyset fra en hodelykt. Normalt ville man argumentert med utsikten – men ute er det mørkt som i en sekk. Hva med den friske luften – jo, greit nok, men det er jo kaldt som bare rakkern. Det gode fellesskapet på turistforeningshyttene med likesinnede kanskje – kanskje det, men jeg står jo her mutters alene og fryser. …Kontrast ? Der er vi inne på noe – det skaper definitivt en vakker kontrast til det livet både store og små lever i hverdagen. Jegergryten er ferdig og jeg er fornøyd med konklusjonen.. kontrast altså, der har vi det. Bordet dekkes til fire personer i resturanten

bord

og maten smaker fortreffelig. Bacon, jegergryte, potetmos, litt tørrmelkpulver og tyttebærsyltetøy. Måltidet inntas med dunjakker og lue på, mens vi funderer på om tungen kan bli hengende fast i det iskalde bestikket.

Vi smelter vann på vedovnen inne på hunderommet og snakker om at vi burde skrive noen ord om vannfellen på vintertur. Det går alltid mer vann enn du tror, spesielt med småfolk på tur som blir bråtørste. Det tar alltid lenger tid enn du tror å smelte snø og det tar alltid lenger tid å kjøle den ned igjen til drikkbart vann. (dersom du må koke vannet i noen minutter, hvis du er usikker på snøen, bakterier o.l.) Med andre ord smelt så mye vann du klarer, så fort du har muligheten, du kommer sannsynligvis til å trenge det. Kanskje det kunne vært en tanke å ha en kaffelars eller gryte på hunderommet til snøsmelting på vedovnen ?… til den gangen døren til hovedhytten har frosset helt igjen.

Turdagboken ble glemt hjemme og jeg ligger i lyset fra et stearinlys og skriver på ledige sider bakerst i pocketboken jeg hadde med på turen.

turdagbok
På hemsen ligger gutta og snakker litt før det er sovetid. 7 åringen ber 9 åringen fortelle historier. 9 åringen spør;  historier om hva da ? 7 åringen svarer – om vinterturer..De har tydeligvis ikke tatt skade av dagens strabaser i snøen… Selvom det var ingen dans på roser denne gangen. Det var ingen tårer, men det var til gjengjeld mye ski som skulle kastes, mødre som ikke visste noenting om truger, ting som ikke gikk slik man hadde tenkt og trodd selvom man aldri hadde snakket høyt om det og alvorlige frostskader på fingre og tær som viste seg å være av høyst forbigående art.

Kona og jeg sitter i overkøyen med hver vår bok og lurer på hvorfor vi ikke pakket med ørlite saltkvess, litt saltstenger veier da tross alt ikks så mye, eller litt Pringles måtte vi da kunne avse plass til. Selv i mangel av kvess så er vi fornøyde med at vi kom frem – stor mestring for de minste og mye tvil underveis for de voksne. Jeg forteller kona om da jeg stod sliten på toppen av en bratt bakke og 7 åringen sier: Pappa vi må videre, det blir snart helt mørkt og vi skal frem til hytten. Bare ta ett skritt om gangen så kommer vi oss der..

utsikt 2

Ungene sover, hunden snorker i buret og kona har lagt seg på hemsen fordi det ble litt for varmt rett ved siden av ovnen. Jeg skulle sikkert skrive noen kloke ord på slutten av kvelden. Tja.. hvor mye kloke ord det blir vet jeg ikke, annet enn at jeg blir liggende og bla gjennom bildene på kameraet fra dagens strabasiøse tur og tenker.

Ble det for mye, ville vi for mye ? Vi avbrøt Haukeli av sikkerhetshensyn for noen dager siden og nå sitter vi her. Nei, det ble ikke for mye, tvert om. Det føltes bra å snakke om å hente frem krefter fra kjelleren eller at det ikke var noen vei tilbake. Enten så kommer vi til hytten eller så graver vi oss inn der borte. Vi er altfor sjelden innom dette repetoaret. På sengekanten delte ungene ut ros til de voksne for at vi hadde kommet oss trygt frem selvom det til tider var vanskelig. Jeg sa at det var alle som var gode, vi var gode som et lag. Alle hadde en tøff tur, men på forskjellig tidspunkt, og alle tok i et tak når en av oss andre trengte det. Sånn er det å være på tur og sånn er på sett og vis livet forøvrig. Vi tar en for laget og vi tar både en og to og tre for den som trenger det mest der og da. Jeg blåser ut talgelyset på nattbordet og legger meg til å sove.

bok 1
Til Samson sin store glede stod jeg opp klokken 03.00 og fyrte i ovnen igjen. Et slags lite moment. En overstadig glad Boxer, en søvning hundeeier og et tussmørkt rom. Jeg blir liggende og kjenne at jeg er sulten, tørst og må tisse. Ved sengekanten ligger Samson fornøyd i det flakkende varme lyset som siver ut av det lille gløttet av trekken i ovnsdøren. Det siste jeg husker er at jeg funderer over hvor mye lyd ovnen lager når den nyinnlagte vedkubben tar seg opp.

Vi våknet til tåkete forhold i fjellheimen, 0 grader og ba til høyere makter om god glid på hjemturen.

Vi hentet varmt termosvann fra kvelden før og laget kaffe og varm sjokolade, knasket knekkebrød med syltetøy og snakket om turen som lå foran oss i dag.

Vi vasket oss ut, betalte regningen og skrev i hytteboken. Forunderlig nok så var det bare 4-5 som hadde skrevet i den etter vårt forrige besøk 23 oktober. Vedkassen ble fyllt opp og opptenningskvist ble spikket.

hunderom
Alt sånn er lettere med varme fingre enn kalde, og en hyggelig gest til de som kommer etter oss.

Turen hjem ble en helt annen enn gårsdagens. Oppoverbakker ble snudd til nedoverbakker og vannvittige klabber ble til supergli. Minstemann fikk drahjelp av Samson

og påskeslush føk rundt skiskoene mens vi spiste 300 høydemeter og en bitteliten mil på ski på 1,5 time. Været var veldig skiftende, fra dette..

til dette..

hjemtur 2

Jubelen var stor da vi var kommet tilbake til bilen – vi kom til å rekke butikken for å handle det nødvendigste for å lage nyttårsfest på hytten.

Mildværet hadde laget iskunst i elven nedover dalen på vei hjem.

iskunst

Takk for turen !

Jonstølen anbefales på det varmeste både høst og vinter.

2 Comments on “Krevende klabbetur til Jonstølen

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: