12 måneder – 12 turer. Tur 1 / 12

Det begynte som en enkel setning. To turkompiser, fyr i peisen, trist november og et smått desperat behov for å komme seg ut. – Vi lengtet tilbake til en felles overnatting vi hadde, da jeg gjennomførte kontor til villmark uken ute i høstskogen. Det var mulig, selvom det var helt vanlige arbeidsdager. Det var mulig selvom det var tidenes uvær. Det var ikke langt, det var kort… men allikevel akkurat passe. Midt mellom en sup med øl og en hånd med peanøtter henger den der i løse luften. Setningen – Hva om vi sover ute en natt hver måned da ..- Vi svelger, ser på hverandre og utbryter – såklart ! en kanonidé. Sånn ble det. Vi var hjertens enige om at banna-bein, ute skulle det soves ! Vi ble også enige om å formulere det som et nyttårsforsett til alle våre turglade, men småbarnstravle, hardtarbeidende superfedre som har lyst på en natt i skogen. Eller rettere sagt, 12 netter i skogen. En hver måned.

2015 er oppnevnt som friluftslivets år og godt er det. Ut i skogen, opp til toppen og kaffe rett fra bålet – for oss blir det forhåpentligvis nok et godt friluftsår, men med litt flere og annerledes minner. Jeg kjenner at jeg gleder meg… sånn skikkelig. Gleder meg til å snakke, skryte, ljuge og le foran bålet sammen med gode venner. Til å snakke rolig sammen selvom vi er aldri så travle og ikke minst til å snakke i hele setninger igjen, gleder meg til å få gåsehud selvom bålet varmer.

Jeg tilbragte romjul og nyttårshelgen uten særlig mobildekning, og ventet spent på å høre hva responsen på tekstmeldingen med nyttårsutfordringen ble.

En rask opptelling viste at tilbakemeldingen var fire selvsagt, et par tja kanskje det… når det passer og sånt. Til slutt kom kategorien ikke svar, men det skulle ikke forbause meg om noen slenger med en natt eller to.

Vi møttes igjen i samme stue som i november. To var blitt til tre og datoer og destinasjoner for årets prosjekt skulle spikres. Men først litt konseptutvikling i form av navn på greiene.  Behovet for konseptutvikling var ikke større enn at vi lurte på hva vi skulle kalle hendelsene vi plottet inn på mobilkalenderen. Litt småironisk ble det foreslått hva med Tur12, som et jovialt lite spark til tur365 bloggens domene. Det var ingen superhippe art-directors med kledelig fullskjegg og klesmerker du ikke kan navnet på men bare vet at er de riktige. Ingen svartlakkerte møtebord fulle av Pantonekrus og frekke Letrasetskisser, men Damnit.. Hvorfor ikke – TUR 12 ble det. Ikke noe fiksfaks. 12 turer, 12 måneder – ferdig arbeid.

 

Datoer og alternative destinasjoner ble behørig notert og første tur ut ble avtalt til 20 januar.

Målsettingen var klar, det vil si relativt klar. Vi ønsket å maksimere kvelden og minimere stress om morgenen. Med andre ord, god mat og bålkos om kvelden – om morgenen, en brødskive i hånden og ned med tarp, telt, hengekøye eller hva det nå har vært som har tjent som vårt husly for natten. Maksimalt en time med nedpakk, gåing og kjøring før vi er tilbake til utgangspunktet – hjemmets lune hule. Vel og merke det hjemmet med et gårds og bruksnummer.

Det er jo slik at alle følger pionerene, det være seg Nansen over Grønland eller Slingsby til Store Skagadølstind. Vi følger ikke etter noen her, og det er mange som gjør som oss i friluftslivets år, ref.  #nattinaturen eller #få15. Allikevel så føles det naturlig å nevne Torbjørn Ekelund sin fremragende bok “året i skogen” om hans mikroekspedisjon til Nordmarka en natt hver av årets måneder. Min turkompis som foreslo prosjektet kjente ikke boken før han fikk den av meg til sin bursdag i januar og ingen av oss kjente til at friluftlivet skulle få sitt eget år i 2015. Vårt ønske var ganske enkelt å være mer ute. Men, helt uavhengig av vår motivasjon for TUR 12 så anbefaler jeg boken på det varmeste !

Uansett; tilbake til turen. Det er januar og vi er på farten.

Vi er fire som danner basislaget i prosjektet. Det som konseptuelt ble til på rekordtid, og som litt tilfeldig og kanskje uvørent fikk navnet TUR12. En kort presentasjon kunne være noe slikt.

Mann 1: Initiativtaker til prosjektet. Den jeg kjenner som virkelig har slitt ut (på ordentlig…) sålene på flest par fjellsko. En som har gått alvorlig lange fjellturer siden han var liten gutt og som uten å lese seg særlig opp når som helst kan ramse opp, og kjenne igjen, et ukjent antall arter av fjellfloraen. En skikkelig fjellgeit. En av de som rett og slett bare har det i seg.

Mann 2: Den eneste jeg kjenner som har sålet om flere par klatresko. Det er lange bein, senesterke muskler og et usedvanlig litterært bevandret hode. Ikke den tygste fjellturerfaringen uten at det innebærer, kalk, crashpad og kombinasjoner av tall og bokstavgraderinger, men en til de grader stødig kar både til lands og ikke minst til vanns.

Mann 3: Den jeg kjenner som har slitt ut flest par med løpesko. Alltid klar for en skikkelig økt, og noen gode røverhistorier. En av de som, nesten uansett hvilken fysisk utfordring det gjelder, bare får det til.

Mann 4: Meg..

Jeg har vært på mang en tur med mann 1 og mann 3 i løpet av de siste 20 årene. Vi har fortalt røverhistorier før, frosset i soveposen og funnet veien i tåkeheimen.  Jeg har slitt ut noen par fjellsko, men aldri fordi sålene så ut som formel 1 dekk. Jeg har noen par joggesko på samvittigheten, men det var som regel av estetiske hensyn og ikke tretthetsbrudd pga mengdetrening. De eneste klatreskoene jeg holdt på å slite ut sålene på mistet jeg en gang på slutten av 90 tallet. I grunnen litt irriterende ettersom de sansynligvis hadde gitt meg litt ufortjent kred i veggen.

Alt i alt en herlig miks av folk, erfaring og kunnskap. I tillegg så kom det med en grafisk designer i siste liten, som forhåpentligvis også blir med på flere av de kommende turene. Jeg burde kanskje strøket konseptuviklingsavsnittet, ettersom vi nå tross alt har fått fagfolk i turfølget, men skitt la gå :-)Kort tid etter avmarsj så viser det seg at vår grafiske designer har kraftig mange mil på sykkelsetet og derav helt sikkert har slitt ut flere sykler og dekk enn meg. Hmm… hvem blir neste – Bear Grylls kanskje ?

Det var tirsdag, det var jobb, henting og bringing og familiekabaler som skulle legges og forhåpentligvis gå opp. Vi så raskt at tanken om å komme oss avgårde rett fra jobb mens det enda var litt skumring forble en illusjon. Vi konkluderte med at hodelykten måtte på uansett om klokken var 17.30 eller 19.00. Etter en rask handletur så møttes vi på parkeringen. Vi hadde ikke rekognisert noe særlig, men var såpass kjent at vi regnet med å finne en egnet leirplass selv om det var mørkt som i en sekk. Lyskjeglene fra hodelyktene dingler foran oss i mørket,
hodelykt 5
der fjellgeita, buldreren, løperen, den landeveissyklende grafikeren og jeg rusler innover på søken etter et hjem for kvelden. Forholdene kunne ikke vært bedre. Frosten har, høyst midlertidig antagelig, begynt å bite seg fast i bakken. Det er minus 2 grader og et rimkledd landskap. En storslått stjernehimmel er med oss allerede fra første steg på denne turen. Kort fortalt – sjelden kost på våre kanter. Våre 12 timer i den bekmørke skogen satte mine begrensede fotokunnskaper på prøve, noe også bildene og mangel på sådanne bærer preg av. La oss håpe vi kan komme litt sterkere tilbake neste tur.

Etter litt frem og tilbake finner vi oss en liten fordypning i terrenget. Sengeforholdene er akkurat så humpete som vi kunne sagt på forhånd, men godt i le for det lille vinddraget som er i luften og godt egnet for sikker fyring av et lite kveldsbål.

Vi får fyr på bålet og setter raskt over en stekepanne med pølser.
pølser på bål 1
Finfin kost der vi sitter og prater om løst og fast, mens vi fascineres av en fantastisk stjernehimmel og lyset fra byen langt der nede.

lys fra byen
En underlig tanke slår inn. Der nede driver alle de andre og gjør hverdagslige tirsdagssaker og ting… tar ut av oppvaskmaskinen eller ser på TV. Her ligger vi under stjernene, fornøyde i varmen fra bålet.

Etter litt røverhistorier og en liten dram så har klokken dratt seg mot midnatt og det er på tide å skru på hodelykten og strekke på sengetøy for kvelden.

hodelykt 2

Vi gjennomfører et nærmest kollektivt “få kroppen varm før vi skal i posen” rituale, som mest av alt minner om en ekspedisjonskledd utgave av trim for eldre. Etterhvert finner alle sengeplass mellom stein, gresstuster og trær.

hodelykt soveplass

Fjellgeita og jeg blir liggende rundt bålet og slår av en kort prat på sengekanten om hvor fantastisk heldige vi har vært med været og dagen. Vi avslutter vel med å mumle noe om å sette på vekkerklokken til 06.00. Det kunne rett og slett ikke vært en bedre start for Tur 1/12.

Bålet brenner ned og jeg blir liggende og notere litt i turdagboken. Det er fantastisk å ligge under åpen himmel, være varm i posen og vite at man skal sovne og våkne til denne utsikten ut av den lille gluggen som blir når man har snøret til soveposen.

stjernehimmel 1

Jeg våkner til nøyaktig den samme utsikten ut av soveposegluggen. Frisk, opplagt, varm og glad. Det livner til i tuer og kratt rundt omkring. Alle hadde hatt en god og brukbart varm natt i posen. Slett ikke verst bare det. Vi pakker sammen greiene, litt mer ukritisk oppi sekken i dag enn ettermiddagen før. Hodelyktene tennes, bålplassen fra i går sjekkes en siste gang og vi legger i vei tilbake til parkeringen.

Takk for turen – gleder meg allerede til tur 2/12

NOEN ORD OM PAKKING OG PAKKELISTER.

pakking 2

Pakkingen gikk greit for seg – det er ikke alleverden man trenger for en enkel sentrumsnær overnatting, men litt blir det jo alltids vinterstid.

Jeg var på jakt etter yttertrekket til soveposen, også kjent som grevling / grevlingtrekk. Et værbestandig trekk som man har utenpå soveposen. Det beskytter soveposen mot skitt, reduserer slitasje og ikke minst øker isolasjonsevnen og toleransen for fukt. Perfekt når man skal sove ute under åpen himmel eller i gapahuk. Planen for kvelden var å sove under åpen himmel. Vi har to grevlingtrekk liggende. Det ene visste jeg at var på fjellet, det andre skulle være her ett eller annet sted. Samtalen mellom min kone, en høyst forvirret 7 åring og meg forløper nogenlunde så her:

Jeg: Har du sett grevlingen min ?
Kona: Nei… den ligger vel på loftet.
7 åringen: HÆ ??!
7 åringen: Har pappa en grevling på loftet ??
Jeg: Jo på ett vis, men ikke helt en sånn grevling som du tror..
Det var på tide å invie resten av familien i Ajungilak sin serie av tilbehørsprodukter til soveposer 🙂

Over til pakkelisten :

Jeg delte turens enkle pakkeliste inn i en huskeliste for klær, ting, nattpose og handleliste (mat)

Klær:
Ullstilongs (på)
Turbukse (på)
Tynn ulltrøye (på)
Varm ulltrøye (på)
Skalljakke (på)
Lue (på)
Tynne ullhansker/liners (på)
Overtrekksvott (skift)
Fleecevest (skift/varmt lag)
Ulltrøye (skift)
Dunjakke

Ting:
Hodelykt
Kopp
Matpakke frokost
Tarp
Litt tynt klatretau (til å spenne opp tarpet)
Liggeunderlag
Sovepose
Fjellduk
Bålpose (fyrtøy og annet)
Kamera / stativ
Førstehjelpsutstyr
Bålstekepanne
Vannflaske
Kniv (med kraftig blad til vedhugst)
Turøks (liten)
Noen vedkubber (til å få en god start på bålet)

Mat:

pakking mat

Matpakke til frokost

Ass. kvalitets pølser til bålet
En boks med ketchup, sennep og rødløk (ha slikt over fra tube til boks så blir det mindre å dra på)
Lomper
En pose saltkvess.

En pose med tørkepapir og våtservietter

Nattpose: (en liten pakkpose hvor jeg har alt jeg trenger for natten slik at jeg slipper å tømme hele sekken i mørket)

pakking 1
Turdagbok
Turradio
Hodelykt (liten)
Tørr lue, (tynn finlandshette)
Tørre ullsokker
Tørre ullvotter
Batteripack (til opplading av mobil etc. til neste dag)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: