Cowboytur i nytt terreng

Planen var å gjennomføre dagens tilmålte timer med skolearbeid for deretter og sage og hugge ved. Det var altså planen, men det var før meldingen kom. Den lød på at nabostølens hester var ledige de neste dagene, og hvis vi ville dra til den steinbua vi hadde snakket om så kunne vi gjerne låne dem. Vi var raske med å takke ja til tilbudet og innvilge oss en planleggingsdag og to. Skolearbeidet kunne vente til helgen. 
Vi kastet oss rundt og begynte på pakkingen. Normalt så har vi greie rutiner for dette og har etterhvert gjort det mange ganger før. Som regel går det på rutine med noen enkle kontrollspørsmål av typen, har du pakket havregrøten eller ligger luene til ungene i sidelommen eller i den gule pakksekken? Denne gangen hersket en viss forvirret stemning. Hva fikk vi plass til i salveskene, var det plass på hesten til noe utover dette ? Det burde være balanse i vekten mellom pakksekkene og dersom vi skulle få plass til noe mer på hesteryggen så burde det være mykt. Alt dette og mere til var spørsmål vi aldri hadde besvart før, ihvertfall ikke i denne situasjonen og sammenhengen. Vi pakket etter beste evne ispedd en anstrøk av fornuft og erfaring fra hesteryggen, men det ble allikevel ikke som alle de andre gangene. Vi bestemte oss for å bruke den brenneren og kokeutstyret som lå i bua og la vårt utstyr bli igjen hjemme. Det skulle vise seg å bli Skjebnesvangert, men mer om det senere. Vi la i vei og hentet hestene.


Salet opp og pakket om enda en gang for å gjøre forvirringen komplett.


Normalt så har vi noen enkle kjøreregler for pakking, det gjør at vi har en viss formening om hvem som har hva og hvor. Dette gjør at vi ikke trenger å endevende sekkene i potensielt regnvær for å finne frem. Vi bruker mange pakksekker, og har skall/regntøy lett tilgjengelig i sidelomme, ulluer, vanter og buffere ligger i en pakksekk på toppen, snacks hos gutta, lunch eller mat underveis pakket på toppen av sekken og lett tilgjengelig. Det eneste som var standard denne gang var fjellduk i kløvet til Samson og kamera, førstehjelpsutstyr og nødpeilesender hos meg. Skitt la gå, hesten avlastet hele Tonje sin sekk og store deler av vekten i min som i utgangspunktet veide litt over 25 kg på veien ned. Ikke på noen måte grusomt, men allikevel herlig å krype ned mot 15.
 VI begav oss over elven…


…Og oppover bakkene 


 Gutta mestret, ikke overraskende, livet på hesteryggen aldeles utmerket. Det skulle nesten bare mangle etter langt flere turer enn oss voksne den siste tiden. Selvom det var selverklært planleggingsdag denne dagen så ble det allikevel en naturfagtime og to underveis. Det var jo spor, revehi, fjellflora, steinarter overalt rundt oss i det høstkledde landskapet.


Carsten og Simen så ut som de ikke hadde gjort annet enn å sitte til hest. 


På toppen ble det innvilget en liten pause og bytte av rytter. Etter et par timer kom vi frem til et av de fineste stedene jeg vet om her oppe. 


Det er smellvakkert og ikledd gryende høstfarger kan man ikke annet enn å være takknemmelig og glad over at man står her en helt vanlig ukedag.

Videre bar det over nok en elv, opp en dal og to, ja kanskje tre…


Før vi endelig var fremme ved dagens mål. Steinbua.


Utsikten var fantastisk!


Men vi var slitne etter mange timer på tur og det faktum at vi hadde begått kardinalfeilen. Vi har gjort den minst to ganger før og advarer alle som spør oss om barn og friluftsliv om å gjøre det samme. Vi hadde knapt spist… vi hadde en enkel plan – som vi ikke fulgte. Vi var på et fantastisk sted, men var helt tomme. Det var bare en ting å gjøre. Mens noen salet av hestene skulle jeg rigge primusen og steke pølser til en altfor sen lunch. Vi hadde snakket om det de siste kilometerene, først pølsefest og litt senere Real turmat… det stod både pasta bolognes, kebabgryte, couscous og chili con carne på menyen. Jeg konstaterer at brenner og stekepanne befinner seg nøyaktig der de skulle være. Gass var det også så vi trengte ikke vår medbragte. Jeg kunne formelig kjenne lukten av stekte pølser, lomper, sennep og rå løk . Sulten skrek inne i meg – tenn på nå, få gang på greiene hylte den… sulten altså. Fyrstikker. Alltid i posen til brenneren, stemmer det… men vi har jo ikke vår brenner med, vi skal jo bruke brenneren som lå i bua. Ikke noe problem, har alltid reservestikker i høyre lårlomme. Pokker, skiftet bukse minutter før avreise pga av været. Jaja… stormlighteren henger trofast i venstre lomme.. svarte da ! Det var jo i samme buksen som fremdeles lå trygt hjemme. Magen skriker noe om #$#€£# Tosk! Og helt andre ting som overhodet ikke egner seg på trykk i en hyggelig feelgood blogg om barn og friluftsliv. Jeg er varm i toppen nå, kunne jeg være så dum, så utrolig tosk! Lommer blir endevendt, alle må sjekke. Forventningsfulle, sinte og skuffede øyne stirrer på meg da jeg konstaterer at selv topplokket på sekken er tomt. Der man normalt finner alt fra hodelykter og nødraketter til tennstål og ekstra batterier. Gode råd var dyre – skikkelig dyre føltes det som. Vi kunne selvsagt spist pølsene rå eller Real posene kaldt. Vi var tørre, hadde vann tilgjengelig, og tak over hodet var det også. På ingen måte krise, en slags friluftsversjon av et klassisk I-landsproblem. Rolig nå.. pust noen ganger med magen og  løs problemet. Tonje smører noen skiver av vår tilmålte brødrasjon (som egentlig var neste dags frokost) og er raus med syltetøyet. Stemningen letter et hakk, men befinner seg fremdeles faretruende langt nede på skalaen. Var det ikke noen arbeidsfolk lenger nede i dalen da? De må jo ha noe fyrtøy??

Jeg er skrubbsulten og hjernen min prøver å overbevise meg om at jeg er en urutinert idiot i det jeg legger i vei den lange veien tilbake. Etter en liten times gange så har jeg fått låne en lighter og er tilbake ved steinbua “a tosk got to do, what a tosk got to do!”. Den enkle operasjonen med å svi en pakke pølser kan begynne. Vi spiser i taushet.

Vi har et uttrykk i familien som sier… hva er de beste turene ? 

Det er de turene man husker, og denne kommer i likhet med flere andre til å bli husket. 

Pølsene letter heldigvis ytterligere et hakk og to på stemningen, selvom jeg bebreider meg selv som selvoppnevnt turtosk en liten stund til. Hvordan kunne jeg??

Vi får etterhvert litt orden i bua, ting blir sortert og hengt opp i taket. 


Gutta bærer saler og seletøy opp i teltet.


Mens hestene gresser fredelig nede ved vannet. 


Vi tobeinte tar litt godis,  og Simen varter opp med en hånd med kraftfôr til hestene.


Vi trekker tilbake i steinbua og Samson lurer på hva i allverdens land og rike folkene hans har stelt i stand denne gang ? 


Vi fyller opp med vann.


Og gjør oss klar for å koke middag. Vi sender nok en gang varme tanker til den sympatiske arbeidskaren noen kilometer unna, lighteren hans gjør jobben denne gangen også. 


Simen tar en kveldsprat med våre firebente venner. Som får på tepper før vi begir oss inn for kvelden.


Været har vært ganske bra, men det skal vise seg å være høyst midlertidig. Middagen blir fortært, vi er fremdeles sultne selvom humøret er betydelig bedre ved dette måltidet. Kvelden siger på og vi fyrer i noen telys og koker litt varm drikke. To kopper varm sjokolade, en te og en kaffe takk!


Gutta bruker lysene til å grille marshmallows, noen er mer perfeksjonister enn andre. 


Tonje og gutta går og legger seg i teltet, mens Samson og jeg blir liggende i steinbua. 


Jeg holder liv i telysene og kryper halvveis ned i posen, det er på tide å notere seg litt rundt dagens strabaser. 


Jeg skriver…

“Det river litt i duken nå, meldingen sa 10-12 m/sek men det ser ut som vi er heldige med vindretningen. Hestene snorker utenfor… jeg er ingen hestekar, men de lager ihvertfall noe gryntelyder i søvne. Jeg har aldri sovet med hester i fotenden og en boxer som tilnærmet hodepute før. Det er en første gang for alt. Det er ned mot null grader tipper jeg, Caucasus posen leverer imponerende så langt, vi får se i morgen tidlig hvordan vi føler oss da.” 

De andre har lagt seg i teltet, hestene står utenfor, Samson sover tungt i jervenduken bare centimeter fra øret mitt. Det føles flott, vakkert på et vis. Kanskje vi alle burde bo i en steinbu i ny og ne for å føle oss hele i all vår enkelhet. Det skal ikke mere til, dyr tett på, en enkel steinbu og turdagbok i lyset av noen små telys i grusen. Der har du den altså… oppskriften 🙂 jeg tar en liten sup med dram fra lerken og tenker at jammen er jeg langt vekke fra livet hjemme, denne helt vanlige tirsdagen. Jeg føler meg heldig da jeg blåser ut lyset, hvisker god natt til Samson og trekker posen opp til haken.

Jeg har sovet godt, men det har vært mye vær, det har kommet ned rikelig med regn og blåst godt. Jeg våknet klokken 03.00 og sovnet igjen, våknet på nytt 04.30 og ble liggende i tussmørket å lytte til været. Strakk ut en hånd og koste litt med Samson, han kjentes varm og fin ut. 

Været har stilnet og regnet trommer ikke lenger på duken. Morgenkaffen er på kok og det upåklagelig stemning i bua. Det vi si helt til Samson kvikner til og starter den vanlige kampen om liggeunderlaget 🙂

De andre kommer etterhvert tuslende ned fra teltet og vi gjør opp status for natten. Ungene har sovet som steiner, Tonje har knapt hatt blund på øyet ettersom hun var redd for at ungene skulle fryse, at teltet skulle blåse avgårde, at hestene ikke hadde det bra og hvordan hjemturen skulle bli hvis ikke dette været roet seg snart. Men heldigvis er nattens uvær fort glemt når vi stikker hodet ut og ser at en nydelig dag er i anmarsj. Simen tar hestene ned til beitet.


Og frokosten blir servert. 


Gutta prøver fiskelykken 


 før vi henter hestene 


saler opp 


og begir oss på hjemvei.


Vår “lekegrind” denne høsten viser seg fra sin beste side denne dagen.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: