En natt i tungtvannssabotørenes seng

Det har vært på blokken vår lenge å utforske litt mer av historien fra 2. Verdenskrig som har utspilt seg på Hardangervidda og i området rundt oss. Vi hadde hørt at tungtvannsgjengen hadde overnattet på en hytte i nærheten og at det kunne være mulig for oss å overnatte der. Nå var det meldt en luke med opplettsvær og vi planla tur i en fei. Vi sendte litt meldinger her og der for å sjekke tilgjengelighet på hytter. Tilbakemeldingene var positive og Tonje og jeg pakket i all hast sammen utstyret kvelden før. Ikke glemme noe denne gangen, hverken fyrstikker eller fjellsko. Frokosten ble brukt til å prøve ut oppskrifter for havregrøt, skulle vi velge oppskriften med eller uten tørrmelk tro? 


Denne gangen lot vi teltet ligge og planla hytte til hytte. Lette sekker og lette bein, det var ihvertfall planen. Dunsoveposene vi har fått fra Robens/Villmarksbua, veier under kiloen så det burde gå aldeles utmerket. Men etter at dunjakker, regnbukser, ekstra ullskift, mat og diverse var pakket i sekkene så ble det litt vekt allikevel foran vår planlagte firedagers tur. Det er rart med det… Vi ruslet på et slags rutinert vis innover dalen som har blitt vår lekegrind denne høsten, og etter noen timer så vi turens første hytte i enden av vannet. 


Vel fremme på så var det på tide å få maten på kok. I mellomtiden tok noen seg tid til et slag Uno. 


Det er slett ikke vanskelig å finne roen her oppe i fjellheimen. 


Etterhvert fant vi frem fyrposen vår. En vanntett pakkpose som er fyllt med tørr never, kniv, fyrstikker, talgelysstumper og annet som trengs for å lage bål, fyre i ovn eller lage litt stemning. 


Ovnen lystret denne gangen også og i skinnet fra talgelysene dreide samtalen rundt livet i gamle fangsthytter og livet i tidligere tider. Det går i en slags vanlig tralt, og ikke overraskende ble det kortspill, rett i koppen, lesing og prat denne kvelden også. Ovnen surret lystig borte i kroken og det ble riktig så trivelig. Kvelden ble avsluttet med vitser fra hauggamle ukeblader, og nøye tilmålt mengde godis. 


 Carsten og Tonje inntok køyene, Simen, Samson og jeg la oss på gulvet foran ovnen. Vi våknet tidlig til noe som så ut til å bli en flott dag i fjellet. En rask oppsummering vitnet om varierende soveerfaringer denne natten. Jeg har tydeligvis blitt godt vant med tjukke oppblåsbare liggeunderlag fra enten Robens eller Exped som vi pleier å bruke, og det løvtynne underlaget jeg lå på denne natten ga ikke i nærheten av samme komfort. Jeg snek meg til en halvtime i en seng på morgenkvisten mens gutta krøp sammen med Samson på gulvet og han nøt en varm flik av dunsoveposene. 


Simen mente at det var på høy tid å få start på denne dagen og gikk i gang med å mekke kaffe. 


Frokosten ble dekket, og etter at munnvikene var rene for nugatti og tennene pusset, pakket vi sammen sakene.


Vi hang igjen en pakksekk med mat og resten av veden til hjemturen. Turen oppover dalen gikk i godt tempo, vi passerte broen og elven på ulikt vis. 


Stien var av varierende tydelighet og terrenget ikke det enkleste å orientere i, mye haug og hammer som ser ganske likt ut. 


Det ble noen ekstra runder med kart og kompass, som forsåvidt kan være nyttig for små og store. 


Nedover dalen lot vi oss fascinere av enorme steinblokker som lå tilsynelatende tilfeldig kastet ut i terrenget. 


Vi krysset en bro og gikk opp til Storheller hytta hvor vi hadde pølselunsj i hytteveggen.


Turen videre gikk i variert, litt tungt terreng, men vi hadde ikke langt igjen i det vi så Storheller hytten forsvinne bak oss. 


Snart begynte vi å nærme oss Ormevatn. Hytta hvor sabotørene hadde bodd skulle ligge rett rundt hjørnet et sted. Entusiasmen steg og ungene sprang i forveien ned til der hvor kartet fortalte at den skulle ligge. Tenkt at tungtvannsgutta hadde vært akkurat her. De store heltene hadde trødd i denne lyngen og ruslet i denne vannkanten de også! Endelig så vi en pipe bak Kollen. 


En enorm entusiasme og glede blandt gutta. Alt skulle undersøkes og sjekkes. Herlig å se! Etter at hytta var sjekket ut, så ble vi sittende å bla i gamle hyttebøker som kunne melde om imponerende fangst av både fisk og vilt i området. Hytta ligger fantastisk til helt i vannkanten.


 Det hadde vært en lang dag og vi begynte raskt på middagen. En slags blomkål, brokkoli, bacon komposisjon kom på plass og ble fortært rundt bordet som kanskje….bare kanskje, men hvem vet… en gang hadde servert både Knut Haukelid og andre tungtvannssabotører. Ut vinduet var det som hadde vært et lite solgløtt blitt forvandlet til regnvær og vind. Carsten fyrte i ovnen og jeg noterte meg at det i hemmelighet var blitt medbrakt en rekvisitt på turen for å leke enkelte scener fra film og bøker om tungtvannsaksjonen. 


Jeg ble sittende med dagboken på det som må være en av de vakreste skrivepultene turdagboken min har vært. Selvom det begynte å skumre ute, så er utsikten over vannet fantastisk, møblementet er furet og tæret av mange års bruk, og jeg innbiller meg at det er skrevet langt klokere ord enn mine akkurat her. 


Gutta leker en runde tungtvannssabotører med hodelykter rundt hytten før vi havner i hver vår stol eller seng med et blad eller en bok. 


Samson slumrer foran ovnen etter flere strabasiøse elvekryssinger, og atter en gang er alle fjellskoene samlet foran ovnen. Det er tid for kveldskos. På sengekanten blir det tid til litt notater i dagboken for både små og store.


Vi våknet etter en god natts søvn, jeg kikket ut vinduet og konstaterte at det så grått ut og fort kunne dra seg til et knepp og to. For sikkerhets skyld skiftet vi batterier i GPSen og la i vei. 


Terrenget på siste etappen dagen før var vått og urete, og vi hadde bestemt oss for å følge en sti som vi håpet gikk tilbake til hytta hvor vi hadde spist lunsj. Tåka kom over oss og på et punkt mistet vi stien og alt rundt oss var brått like grått og kompakt som havregrøten til frokost. 


GPS’en fortalte oss at vi hadde kommet ut av kurs og i denne tåka var det bare en ting å gjøre, følge vannkanten – vårt eneste kjente punkt som ledet oss helt til hytta hvor vi spiste lunsj i går. I utgangspunktet en kort tur som i går tok rundt en time. I dag, traskende lengste vei, gjennom vierkratt og steinur, ispedd hyppig lesing av kart, terreng og GPS, så tok den 2t og 45 min. 

Vi var aldri i tvil om hvor vi var, så det var aldri noen fare, men alt tok bare så utrolig mye lenger tid og vi voksne lurte nok på om vi ville komme fram før mørkets frembrudd. Heldigvis visste vi at det var en hytte i nærheten hvor vi kunne søke nødly hvis det skulle bli nødvendig. Vi turde ikke slippe oss særlig mye mer enn rundt 50 meter fra vannkanten, enkelte ganger så stod vi på rekke med en viss avstand mellom oss for å utvide horisonten noe, uten at det hjalp. Underveis fleipet gutta om å rappe satellittelefonen og ringe til fonnafly. Og de spekulerte i hvem det ville være best å bli reddet av, Røde Kors, Norsk Folkehjelp eller Forsvaret. Ulike aspekter rundt fordeler og ulemper med helikopter, ATW og beltevogn ble behørig vurdert av den yngre garde. Etter en tung tur gjennom kratt og myr, så dukket plutselig Storheller hytten frem fra tåken. 


Vi sjekket klokka og hadde en liten rådslagning om hvorvidt det var forsvarlig å fortsette, men tåka hadde lettet noe og stemningen tilsa raskt at gutta var motivert for å gå videre. Etter fire rett i koppen og en fot i bakken, så var vi enige- vi ville fortsette. Vinden økte på og regnet kom drivende, men tåka var lettere… og vi trasket av gårde. Om 3 timer eller så, så burde vi være på plass foran ovnen på hytten der vi hadde lagt igjen både ved og mat. Hvis alt gikk etter planen da… 

Resten av turen gikk greit, men vi var påpasselige med å ta trygge, kjente veivalg da tåka kom og gikk.
Etter noen timer så lå hytten der, like urørt som da vi forlot den. Vi kom oss under tak, fyrte i og både to og firebeinte fant etterhvert roen. 


Det var på tide med siste rest av kveldskos. Pølser og ost ble skåret opp mens vi snakket om fjellets lange tradisjoner med en tørr brødskalk, litt salt pølse og kanskje en ostebit. 


Gutta var tydelig fornøyd med å ha gjennomført en såpass lang, og etterhvert strabasiøs tur. Både det at vi faktisk har bodd på samme hytte som tungtvannssabotørene og at vi har kommet oss gjennom tåkeheimen med skikk.

Totalt har vi vært ute i nærmere 7 timer i tåke, regn og vind. Gutta viste imponerende viljestyrke og tempo og da vi kom frem til vårt krypinn for natten, snakket de om at vi like greit kunne ta turen helt hjem. Det hadde nok blitt for langt i forhold til at mørket hadde kommet. Etter hvert ulte vinden rundt hytten, og vi håpet at det ville gi seg før hjemturen. 


Vi blåste ut lyset og gikk og la oss. Simen var først ut av posen om morgenen og fyrte i gang primusen for å få på plass varm sjokolade og kaffe på sengekanten. Ingenting å si på servicen i fjellheimen! etter at første runde kaffe var unnagjort fant alle veien ut av posene og havregrøten kunne serveres. 


Vi pakket sammen og ruslet hjemover. Nok en flott og begivenhetsrik tur gikk mot slutten. 


Samson vadet fornøyd over turens siste elv, og gledet seg antagelig til å slumre på saueskinnet foran peisen hjemme… “De kan da vel umulig tro at jeg har blitt en Husky ??”

Saken inneholder sponsede produkter.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s

%d bloggers like this: