Det snør, det snør…tiddelibom

Vinteren er definitiv kommet til fjells. Den siste tiden har det lavet ned med snø, og vi lurer ikke lenger på om vi skal få se barmark igjen i løpet av oppholdet. Dagene forløper annerledes nå, det er ikke så mye vi må gjøre. I sommer og høst var listen lang, det skulle hugges trær, ved skulle tørkes, kløyves og stables, det skulle beises, og mye og mangt skulle fraktes inn, forberedes og repareres.

Nå er veden er i hus, lageret av tørrvarer er på plass og vi føler oss klar. Det er ikke dermed sagt at vi ligger på latsiden. Det er fremdeles ting å gjøre, og de er til gjengjeld mer krevende. Det må hugges hull i isen etter vann..

..ved må bæres og etterfylles hver dag selvom snøføyken raser rundt veggene..

..utstyr må fremdeles repareres og ovnens glør må pleies med den største kjærlighet og årvåkenhet til alle døgnets tider.

Etter flere måneder her oppe så begynte ting etterhvert å føles kjent og trygt. Stien inn gikk vi i blinde, rutinene satt som spikret og utfordringer vi møtte ble håndtert med en stadig økende kreativ selvsikkerhet. Etter to uker med kraftig snøfall så føles knasende tørr lyng uendelig langt unna og alt det som var blitt så kjent, kjært og trygt er brått blitt forandret. Kortene er på mange måter delt ut på nytt. Turer til butikken er ikke lenger like aktuelt, nå om dagen ville det innebære blytung brøyting av snø til knærne, en tur som normalt tar 1,5 time en vei vil nå fort kunne ta 3, kanskje mer.

Med novembers korte dager, så lar det seg rett og slett ikke gjøre slik føret og været har vært de siste ukene.

En annen ting er hva som venter oss når vi kommer frem til bilen og skal kjøre til butikken, kanskje venter det litt jobb der også.

Det er vanskelig å fri seg fra følelsen av fullstendig isolasjon, samtidig som det er noe herlig med det også. Vi har jo alt vi trenger og all verdens tid. Vi har ikke nødvendigvis alt vi kunne ønske oss av mat eller pålegg, øl eller lesestoff, men vi har allikevel det vi trenger rundt oss, vi har mat, vi har ved, vi har hverandre og tak over hodet. Hva mer kan man egentlig ønske seg mens man venter på at skiføret skal komme på plass.

Selvom dagene er korte så er de allikevel innholdsrike. Vi er mindre på tur for forlystelse, men må gjerne ut av en praktisk grunn, som å prøve å tråkke et spor, sjekke snarer, hente vann, sjekke om vintercampen har snødd ned/blåst vekk etc. Vi leser høyt av gamle klassikere og store og små tilbringer mye tid foran vedovnen med gode samtaler.

Riktig fine er de, disse korte og mørke dagene.

Jeg kommer stadig vekk tilbake til siste avsnitt i Thoreaus fantastiske bok «om at vandre» hvor han så vakker sier det:

«Det er nå den lange vinterkvelden rundt bondens ildsted begynner, tiden da beboernes tanker reiser langt avsted, og menneskene av natur og nødvendighet er barmhjertige og gavmilde mot alle skapninger. Nå er tiden inne for den glade motstanden mot kulden, nå når bonden høster sin lønn og tenker igjennom sin beredskap for vinteren, og gjennom de glitrende vinduene, med ro i sinn, betrakter «huset til store bjørn» for nå er stormen over.»

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: