100 dager uten Google

Vårt liv her ute i villmarken har de siste fire månedene fungert uavhengig av nevneverdige digitale hjelpemidler og fotavtrykk, og således har vi på mange måter vendt tilbake til tidligere tiders problemløsning. Selvom vi med et visst ironisk skråblikk bør slå fast at blogging og tilstedeværelse på Instagram kanskje ikke borger for en fullstendig digital inkognitotilværelse. Allikevel har våre kilder ikke lenger vært googles tilpassede søkresultater eller Wikipedias subjektive fortolkning av sannheten. Vi er henvist til det man med et visst vemod må kunne betrakte som vår tids digitale kjellerbod, stedet vi litt for sjelden stikker innom, nemlig samtalen. Der hvor vår egen individuelle kunnskap fremdeles rår, ung eller gammel, alle har noe å bringe til samtalens torg. Samtalen, stedet hvor leksikonets uinnskrenkede makt fremdeles råder.

Man kan med rette hevde at vår samtid til tider preges av en frustrerende løssluppen og lettsindig omgang med fakta. Det føles derfor ekstra trygt å kunne stoppe opp og atter en gang sortere ut fakta i stødig alfabetisk rekkefølge

Her oppe i fjellet er vår definitive svakhet, vår achilleshæl, at leksikonet er kun ett bind, i tillegg også en kompaktutgave, ja, og at det er fra 1993 da. Med andre ord ikke så veldig mange år etter Berlinmurens fall, det er like før OL på Lillehammer, og bare få år etter at Gorbatsjov har fått fredsprisen, for de som husker slikt. Google har utvilsomt gjort mye bra i løpet av de siste 20 år, det er hevet over enhver tvil, på tross av mine tidligere antydninger av en viss konspiratorisk art. Men det er allikevel noe med det å bli befridd fra samfunnets digitale klør. Plutselig løses problemer gjennom felles grubling, samtale og kunnskapsdeling. Plutselig er de gamle atter en gang eldst, eller plutselig kan det komme nye fakta, innfallsvinkler eller kraftige og nådeløst presise argumenter fra den yngre garde når man minst venter det. Her kunne jeg gjerne sagt noe om heia-Aftenposten junior eller NRK SuperNytt, det som imidlertid er helt sikkert er at ingen samtale punkteres av tvilsomme og subjektive fakta fra en høyst opplyst mobiltelefon, eller at den som snakker høyest i lunsjen vinner. Jeg kunne selvsagt fortsatt å være frustrert over vår tidligere hverdag, men likefremt så må jeg innrømme at det mest av alt handler om en uhemmet glede over å løse problemer og utfordringer sammen, hvor den eneste kilden til objektiv kunnskap synes å være vårt ettbindsleksikon fra 1993. Inneklemt blandt all mulig litteratur ligger den der….. I 2017 kan man med rette hevde at mye blir aldri det samme igjen, noe som forsåvidt og dessverre er en helt annen og langt mer krevende diskusjon, men tro meg… ganske mye er da faktisk kliss likt… og da er et leksikon godt å ha på lur.

Jeg har, ikke overraskende kanskje, alltid likt leksikon, Jeg er vokst opp med det. Uansett hva som var spørsmålet, så var det et leksikon en armlengde unna som alltid visste bedre, som alltid hadde svaret. Tidlig lærte jeg at konsensus aldri var noen garantist for sannhet – leksikonet var. Konversasjonsleksikon (i hyllen hjemme) Caplex ettbinds (til konfirmasjonen) Aschehougs «vanlige» 18 binds (med grønn, «dessverre» ikke svart rygg til 18 årsdagen), eller det lett brautende, smått imperialistiske men likefremt nydelige og fremragende Encyclopedia Britanica (kjøpt for egne penger, med tilhørende tilleggsbind og spesialbygd bokhylle i 2007… forøvrig lenge etter at det var vanlig å interessere seg for denslags). Jeg har de alle i bokhyllen fremdeles, men hvorfor har det blitt slik at leksikonet i 2017 fremstår mer i retning av litterær kuriosa enn som formidler av presis og historisk kunnskap i vår stadig mer sammensatte verden. Jeg heier på leksikonet, slår et slag for det om du vil. En skikkelig traver, en uhildet kunnskapsformidler over flere bind, ubønnhørlig sortert etter alfabetets ufravikelige kraft. En trygg havn i enhver bokhylle, den nærmest uendelige kunnskap som raver mot deg med sine mektige og kunnskapsrike rygger og sin selvsikre bokhyllepositur. Svært vanskelig å mislike spør du meg. Men denne overskriften lød da vitterlig, 100 dager uten Google, dersom jeg skulle være mer presis (og det bør man jo, ihvertfall ettersom dette mer enn alt er i ferd med å utarte til en uhemmet og vilkårsløs hymne til leksikonets prakt) burde jeg kanskje heller skrevet, 100 dager uten Google, med undertittel… men knapt en dag uten «Aschehoug og Gyldendals Lille Norske Leksikon fra 1993». En slags liten hyllest til ettbindsleksikonets kraft om du vil.

Vel, vel.. ovenstående fortoner seg kanskje mest av alt som et slags tankeløst virvar som hører etterfesten til. Men, det er nå engang et ubestridt faktum at vi, i 2017, for første og antagelig eneste gang har levd 100 dager uten Google, med kun et lite leksikon som vår objektive kunnskapsformidler. Ja, foruten, naturen rundt oss, samtale med hverandre, problemløsning, prøving og feiling og alle de andre gamle triksene i boken da. Så langt så ser det ut til å fungere aldeles utmerket… om ikke annet for å snakke sammen og undres sammen, og løse problemer sammen… og det må da være godt for noe.

Nå er det frokost, kaffen er kokt, brødet skåret, og ovnen surrer lystig. Det er på tide å vekke resten av gjengen, jeg blir ikke overrasket om leksikonet kommer frem på bordet mot slutten av denne frokosten også.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: