Adventstid

Jeg kan like gjerne innrømme det først som sist. Jeg har alltid likt adventstiden. Noen liker Grand Prix, jeg liker advent. Jeg gleder meg hvert år til den hektiske, men allikevel tilstedeværende tiden før jul. Travelt som bare det med mengder av julebord, samtidig som vi gjør ting som er hyggelige og litt annerledes enn det vi pleier. Tiden da vi nærmer oss jul, og kanskje også nærmer oss hverandre. Tiden da ettermiddagene går litt saktere, Bugge Wesseltoft spiller Its snowing on my piano døgnet rundt og dagene fylles med forventning og spenning. Selvom det er hektisk, så gjør alt det gode og varme at stresset på et vis preller av på en annen måte enn i årets andre måneder, det fester seg liksom ikke helt, biter seg ikke fast og blir ikke til frustrasjon og irritasjon. Vi har som hovedregel at vi pynter aldri til jul før kvelden på lille juleaften, selvom vi skulle reise til fjells første eller andre juledag så har vi alltid holdt oss til den reglen. Her oppe har vi imidlertid gjort et unntak. Vi hadde gledet oss til desember. Før avreise snakket vi om at en av de tingene som alle gledet seg til var å ha adventstiden her oppe. Med andre ord, når desember endelig kom så var det på tide å la gamle prinsipper fare med vinterstormen og pynte vårt midlertidige hjem til jul og adventstid. Her oppe i fjellet har vi ikke de ressursene rundt oss som vi normalt ville hatt, så jule og adventspynt må vi stortsett lage selv. Heldigvis har Simen noen knep på lager og produserer både det ene og det andre.

Under normale omstendigheter så ville jeg ha rundet et tosifret antall julebord på denne tiden og allerede nå begynt å bli temmelig lei av ribbe, medisterkaker, pinnekjøtt og lutefisk. Men i år, så har det ikke vært et eneste ett, smaken av julemat er bare et blekt minne. Jeg kan knapt huske å ha gledet meg mer til lukten og smaken av julemat.. det føles fint det også. Vi snakker stadig oftere om mat, vi har skrevet lister over hva vi vil gjøre når vi kommer hjem og hva vi vil spise. Listen over hva vi har lyst til å spise er påfallende nok betydelig lenger enn det vi har lyst til å gjøre. Det nærmeste vi kom julemat denne adventstiden var julepølser, ris, rødkål og brun saus. Menyen vakte jubel blandt gutta rundt bordet, og selvom denne enkle middagen er milevis unna slik vi normalt ville fått julemat servert, så gav den allikevel et umiskjennelig inntrykk av førjulstid.

Det er rart med det, det er ikke alltid så mye som skal til. Noen ganger er faktisk noe så luksuriøst (her oppe vel og merke), som nybakt brød med ribberull og rødbeter noe av det som slår an juletoner rundt frokostbordet. Allerede første desember så gikk gutta i gang med å bake pepperkaker, jeg følte jeg hadde tatt godt i da jeg fylte pulken med to pakker pepperkakedeig, allerede 4 desember så vi at det måtte innføres rasjonering også her.

Som nevnt så pynter vi ikke juletreet før lille juleaften. Her oppe var vi imidlertid alle klare på at treet skulle på plass tidlig- men hvilket tre. Hjemme så går vi på torget og ber om å få se på bedehus-varianten før vi pruter på prisen til ungene skjems og både kjøper og selger er fornøyd med kampen. Her oppe må det hugges, men hva skal vi velge? Skal vi ta bjørk, som det jo finnes definitivt mest av, skal vi ta en brakebusk, som vi alltid har i romjulen på hytta i Suldal, eller skal vi ta det eneste grantreet som finnes her oppe? Ja, det finnes faktisk et enslig grantre her oppe på rundt 1000moh. Hvordan det har kommet seg hit vet ingen, men det står nå der alene og savner sikkert skogen sin.

Vi endte med å ta en brakebusk denne gangen også, grønn og fint og velduftende, nesten som hjemme. Det var fullmåne da vi la i vei for å sage ned en busk, noe som gjorde det hele enda vakrere. Vi gravde ned i snøen og sagde av den største kvisten vi fant. I dagslys var den kanskje ikke så fin som vi trodde, men det hjalp når lys og pynt kom på plass. Riktig så fin ble den.. om vi skal si det selv.

Simen hadde laget kalender, som ganske enkelt bestod av 24 utklipte røde hjerter som var nummerert. De var alle sirlig hengt opp i hver sin rute i stuevinduene. Tonje og jeg mumlet noe om Skomakergata, satte på musikken fra serien, og mens snøen lavet ned utenfor vinduene strømmet det på med minner fra en eller annen gang på 80 tallet.

Vi har flere ganger snakket om hvordan et slikt halvår i villmarken vil prege oss. Antagelig så gjør vi oss alle våre tanker uten at det endelige svaret står klart for noen av oss enda. En ting som derimot er ganske sikkert er at vi finner tydelige spor i både Carsten og Simen sine ønskelister av hva som har preget tiden her oppe.

Adventstiden her oppe går med til vanlige og huslige sysler, rutinene er de samme med ved og vannhenting, oppvask, brødbakst, skole og jakt eller andre aktiviteter. Den siste tiden har vi brukt kveldene til å ha juleverksted inne. Vi har rett og slett laget så godt som alle årets julegaver for hånd, i tillegg til en gjenbruksgave eller to. Det føles fint og naturlig. Uten å røpe noe om hva nissen og hans små hjelpere holder på med, så er det sikker noen som skjønner at det ikke nødvendigvis blir slips til jul i år.

Adventstiden skuffer ikke her oppe, tvert i mot. Vi opplever vel mer av alt det gode ved denne tiden. Snø som faller på ruten, levende lys, varmen fra ovnen og lukten av bakst. Vi gleder oss til jul, til å treffe venner og kjente og atter en gang samle hele familien rundt høytidsstemte måltider, men jammen gruer vi oss også til å forlate dette eventyrlandet.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: