Et eventyr er omme

For ett år siden så bestemte vi oss for å ta et steg ut av hamsterhjulet. Som de fleste andre så sprang vi rundt og stresset fra den ene aktiviteten til den neste og prøvde å få hverdagens logistikk til å gå opp. Vi har nå i nærmere et halvt år bodd på en støl på Hardangervidda. Vi har hentet vann i bekken, levd uten klokke og mobiltelefon, og opplevd våre lykkeligste stunder i en tømmerkoie som bare er noen kvadratmeter større enn stuen hvor jeg nå sitter og skriver. Klesskapet mitt har det siste halvåret vært på størrelse med sokkeskuffen min i overetasjen. Det er fascinerende å kjenne på hvor langt man kan fjerne seg fra det materielle og fremdeles kjenne på en uendelig lykke.
Vi er nå kommet tilbake til byen, juledagene er unnagjort, kalenderen er skiftet ut og vekkerklokken er på plass på nattbordet for første gang siden en eller gang i juli 2017. Eventyret vårt er omme – ihvertfall for denne gang. Et liv som er langt langt borte fra det livet vi lever her hjemme. Mange vanlige hverdagslige oppgaver har vært tunge, vanskelige og utfordrende. Men samtidig har de vært ufattelig rike, spennende og meningsfylte.
Vi har levd tett på hverandre og tett på naturen, etterhvert så har vi på mange måter fått følelsen av bli endel av omgivelsene våre, følt at vi falt inn i en slags naturens rytme. Vi har stått opp med solen og lagt oss med mørket, dyrene kom stadig nærmere hytteveggen mens vi skiftet takt. Vi gav oss selv lov til å bli endel av noe annerledes. Vi har levd et liv hvor man endelig kunne tenke en tanke til ende, snakke ferdig en samtale – ting kunne få spille seg helt ut. For en gangs skyld kunne vi la små ting bli store og store ting små, akkurat slik som vi ønsket. Vi hadde tid til det og tilstedeværelse og bevissthet nok til å se det. Vi har tilbrakt hver våkne time sammen som familie og fått lov til å leve et liv hvor ingenting lenger hastet. Det har vært en utrolig sterk følelse å være ekstremt tilstede.
Jeg vil for alltid være takknemlig for at vi har fått lov til å kalle dette stedet hjem i nesten et halvt år av livet vårt.
Jeg kommer stadig tilbake til det og det føles naturlig å avslutte ovenstående tankespinn og betraktninger med et sitat av den store amerikanske forfatteren Thoreau. Det er fort gjort å oppleve Thoreau som både sint og sær. I boken Walden, livet i skogene, betrakter han livet og samfunnet med en penn som er både skarp og klok, og det er fascinerende å se at mange av de store problemstillingene han beskriver i samfunnet og blant menneskene på midten av 1800 tallet, må kunne sies å være svært like de som i dag preger blader og avisforsidene. Fellesnevneren er tilstedeværelse, evnen til å finne stor glede i små ting, og hvilket press er det vi tillater at våre liv tynges under. Uansett – stort bedre enn dette kan det ikke sies:
Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live. Jeg ønsker ikke å leve et halvdødt liv – livet er altfor dyrebart til det. Heller ikke ønsket jeg å dyrke resignasjonen før det var tvingende nødvendig.
Jeg ville leve dypt og helt og suge all marg ut av livet, leve frimodig og enkelt ved å jage alt det som ikke var liv på flukt, ved å skjære en bred skåre og la ljåen gå så dypt som mulig – og trenge livet opp i et hjørne og redusere det til dets mest nakne form.
IMG_0270-kopi

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: