En natt i bagasjerommet
I fjor sommer tilbragte Simen og jeg en hel helg i bagasjerommet på Landroveren med stort hell. Nå er helgene booket og ferien nærmer seg med stormskritt, så vi skjønte etter hvert at skulle vi få det til før høsten så måtte det bli nå. Vi vasket og ryddet bilen kvelden før, det er rart med det, men desto større bil man har, desto mer kan den romme av rusk og rask. Vi fylte opp søppelposene med gamle ispinner og kvitteringer før vi begynte på støvsuging og vasking. Det er jo alltids greit å ha det litt rent rundt seg i det som det neste døgnet skulle være både stue, kjøkken og soverom.
Simen rigget til med madrasser, lys og «bokhylle», samt at alle tilgjengelige stuerom ble tatt i bruk til praktiske formål. Litt orden i sysakene bør det jo være. Det går akkurat to Exped oppblåsbare liggeunderlag bak i bilen, det gjør at sengen blir både stor og komfortabel. Simen lempet inn bagasjen og vi var klar til morgendagens tur.
Etter at jobb, skole og et pizzastykke var unnagjort så la vi i vei. Vi skrudde opp musikken og rullet vinduene ned, Sveio- Here we come! Planen var egentlig å kjøre til vi fant et sted langs veien å campe på. Værmeldingen var strålende og avisene skrev om Afrikavarme.. Rundt lunch-bordene snakket man stort sett ikke om annet – var det varmere enn sommeren 1997, noen hadde hørt snakk om varmerekord, hvordan er det egentlig man måler en tropenatt.. Uansett – Vi hadde lyst til å komme oss så nærme sjøen som mulig og ettersom vi kom senere avgårde enn først planlagt så hadde vi valget mellom å rote rundt på måfå i Sveio på jakt etter den ideelle plassen, eller sjekke hva som faktisk finnes av camping alternativer. Vi gjorde det enkelt for å sikre suksess. Ett kjapt googlesøk returnerte treff på Victors Naturpark. Vi ringte Victor og han hadde plass, en av fem plasser stod det vårt navn på, det vil si, han skulle sette ut en rød plastikkstol slik at ingen andre tok plassen, han måtte på fotballtrening med sønnen.
Simen var kartleser og DJ, jeger redd for at han tok DJ-rollen langt mer alvorlig enn kartleserrollen. Et øyeblikk så følte jeg meg som en slags blanding av en russebussjøfør på vei til kongeparken og statist i en slags roadmovie. Akkompagnert av fela til Rybak som forsøkte å lære oss å lage en låt, så trillet vi inn i villmarken til Victor.
I mitt drøyt 40 år lange liv så kan jeg telle netter på campingplasser på en hånd eller kanskje to, så jeg har lite erfaring på området og det er derfor ingen betraktninger rundt campingplasskvaliteter, servicebygg og andre ting man eventuelt forventer av en erfaren caravaner. Vi trengte ganske enkelt bare et sted å parkere bilen, se på utsikten og hygge oss. Alt dette bød Victor på.
Vi rygget bilen nesten ned i fjæresteinene, og konstaterte at når vi satt og dinglet med beina fra bakluken så var vår egen lille private brygge halvannen meter under oss.
Utsikten fra soverommet var det ingenting å si på.
Vi lempet bagene opp på takstativet og rigget oss til. Simen tok med seg en utgave av aftenposten junior ned på brygga og nøt solen, mens jeg ble sittende på bagasjeluketerrassen og lese.
Etterhvert så ble vi varme i solen og det var på tide å røre på seg. Simen stakk opp på taket og hentet frem Packraften.
Vi båste opp vårt bærbare padlevidunder og tok en tur på fjorden.
Simen fikk dreis på det og laget sin egen løype, fra gjestebryggen, bort til vår brygge og tilbake igjen – et slag på fortøyningspullerten var signalet på endt seilas – tar du tiden pappa? Selvsagt tok jeg tiden, herlig å sitte på brygga mens solen skinte og ta tiden på Simen som padler så sjøsprøyten står fra brygge til brygge. Beste rundetid 1.57.
Vi hengte våtdrakt og packraft til tørk og plutselig kom Victor kjørende. Det ble en lang prat med Victor, vi snakket både om landrover, snøscooter, ville dyr og halvåret vi bodde på Hardangervidda. God stemning i leiren denne kvelden. Jeg hadde mentalt forberedt meg på supersosiale campere som ville snakke om løst og fast, men noe særlig mer prat med andre ble det ikke denne kvelden. Det eldre ekteparet fra Nederland ved siden av smilte lunt og lurt til oss da vi rygget Discoen opp ved siden av deres ytterst sofistikerte og velfungerende Hymer mobilehome, Tyskerne litt lenger nede vinket og smilte da vi padlet forbi i packraften for å undersøke hva som skjedde på andre siden av broen og de siste gjestene smilte og sa guten abent til oss da vi satt på takstativet og inntok kveldsmaten mens vi dinglet med beina. Jeg innser vel nå at vi kanskje gav de et noe underlig bilde av norske campingturister som de eneste norske gjestene tilstede på campingen denne dagen.
Etter at lesing og padling var unnagjort så tok vi med oss litt knask opp på takterrassen.
Vi ble sittende der oppe resten av kvelden. Simen hentet frem lørdagsgodteriet.
Og etter hvert så var det også tid for kveldsmat i høyden.
Herlig å sitte der å se på utsikten, prate om løst og fast og spise litt knask og knep.
Kvelden gled sakte mot natt og det var på tide å hvile øynene litt. Simen tok en runde tannpuss på brygga og sa takk for i dag.
Jeg ble sittende noen timer til å lese.
Etterhvert så begynte jeg også å fikle med canon 5D kameraet som jeg hadde på “prøve” denne helgen. Det ble eksperimentert med diverse frihåndsknipsing av lys og refleksjoner.
Min erfaring tilsier at man føler at man har fått noen riktig blinkskudd der man sitter i nattens mulm og mørke, men når dette blir lastet inn på maskinen hjemme i dagslys så er de sjelden så bra som man trodde.
Ikke ulikt situasjonen over med andre ord. På et tidspunkt så var det på tide å la lukketider og ISO ligge og krype til køys.
Morgenen etter våknet vi atter til strålende vær.
Vi åpnet terrassedøren, eller bakluken om du vil og slumret i posene.
Det var bare en ting å gjøre, sette på kaffevann.
Etter noen minutter, så var det om mulig enda bedre stemning i leiren.
Simen hadde vært ansvarlig for provianteringen og i fri dressur så valgte han Nugatti og polarbrød. Ikke helsekost, men en meget god kombinasjon om jeg skal si det selv. Det smaker som en slags kake, men hva gjør vel det. … Annet enn at vi spiste det til frokost da 🙂
Vi rakk en fellestur i Packraften før vi pakket i bilen og takket for oss.
Da vi trillet opp i oppkjørselen hjemme så hadde Carsten, Tonje og Samson akkurat rigget seg til for frokost i hagen… eller lunch for oss som hadde tilbrakt natten i bagasjerommet. Ingen dårlig avslutning på en veldig morsom tur!
TUR 365 
Recent Comments