Oppmøte klokken 16.00 på kaien – drit i passet, lød det mutt fra kapteinen.
” Preventertaljen brukes også som revetalje. Forre blokk hukes da fast ved bomnålen, stikkbaut festes i aktre blokk med “nakkestikk”. Stikkbautene går gjennom skivegattene i revelitstene, også kalt skilpaddeblokkene, opp gjennom reveløyert og ned gjennom hull i motsatt revelist, og blir der låst med taljerepsknop. Storseilet har doble reveløyertert: Den nedre delen er laget av pokkenholt for stikkbaut, den øvre av jern for en ekstra surring bort til nokkbeslag for avlasting. Revelistene er plassert i på bommen slik at stikkbautene omtrent halverer vinkelen i seilets skjøtsbarm etter reving.”
Dragningen bort fra stuebord og kontorpult har vært der hver dag siden vi forlot vårt hjem i villmarken for noen måneder siden. Men etter å ha blitt kastet baklengs inn i livet vårt igjen så har det nok en gang blitt fylt med jobb, regninger, lekser, leggbeskyttere og fotballcuper. Akkurat slik det pleide å være, og forsåvidt akkurat slik det skal være, her i den vanlige verden. Carsten og jeg har sittet mang en kveld og snakket om ønsket om å komme oss ut igjen, høre på lydene, føle på kulden og kjenne på livet. Denne helgen var det endelig dags. Ingen bursdager, arrangementer eller planer. Dvs. annet enn barnevakt fra fredag til lørdag, og dåp på søndag… men kalenderen viste allikevel en luke for noen av oss fra fredag ettermiddag til lørdag formiddag. Vi hadde gledet oss i flere dager og endelig så var vi avgårde. To gutter på tur, en liten som er i ferd med å blir stor og en stor som gjerne skulle vært litt mindre, slett ingen dårlig kombo. Etter at jobb og skole var unnagjort så strøk vi på dør. Det er mye utstyr som fremdeles ligger igjen på fjellet, blant annet utstyrsbeltet fra Fjellreven, men i anledning denne turen så hadde jeg tatt meg den frihet å snakke med en av byens skomakere for å få han til å lage et skikkelig bushcraft belte til Carsten.
Stor stas å få plass til alt utstyret i beltet. For anledningen så var den gamle “Ludvig sekken” pakket og klar – så vi la i vei innover i skogen.
Planen var ikke å gå langt denne fredagskvelden, men å komme frem før det var blitt mørkt og ta det derfra. Vi ankom leirplassen i det solen var i ferd med å gå ned bak fjellene i horisonten.
Både nye og gamle sekker traff bakken og vi begynte å sanke inn ved for natten.
Det vi lette etter var døde trær som stod oppreist. Vi fant ikke mange slike, men begynte allikevel å sage det vi fant som hadde falt over ende og regnet med at i små nok kubber så brenner det meste så lenge vi får fyr på bålet.
Etterhvert så var veden hugget og kløyvd.
Kveldens leirplass begynte å ta form og alt tydet på at det kom til å bli en fantastisk kveld og natt.
Vi fikk fart på bålet og kjente allerede at det kom til å bli kaldt denne februarnatten.
Bålet og praten tok seg opp og det var på tide å komme i gang med maten. Vi hadde bestemt oss for å ikke ta med noen kokekar og lage alt mat på bål denne overnattingen. Planen var egentlig at vi ikke skulle ta med fyrstikker heller, kun bruke tennstål… heldigvis hadde vi en eske med fyrstikker liggende på lur i sekken 😃 Biffene skulle stekes rett på glørne uten noen form for rist eller aluminiumsfolie. Vi «flyttet» bålet litt til siden og la biffene rett på glørne…og ventet i spenning.
Etter noen minutter på den ene siden, snudde vi biffen og skrapte av glørne på den siden som var stekt. Riktig så bra ble det!
Før avreise hadde vi pakket småpoteter i aluminiumsfolie sammen med litt smør og krydder. Peppersausen ble tilberedt i en avkuttet ølboks i kanten av bålet.
Vi lå lett henslengt rundt bålet på hvert vårt liggeunderlag mens vi spiste fantastisk kjøtt og småpoteter som vi dyppet i saus. Solen gikk ned og vi fikk oppleve en fantastisk solnedgang – stort bedre blir det rett og slett ikke.
Praten gikk og kveld ble til natt . Det var på tide å tørne inn for kvelden. Bålet brant ut mens vi krøp i posene som lå bredt ut under stjernene denne fantastiske vinterkvelden.
Soveplassen var ikke ideell, med en svak helning i to retninger så ble det litt krangling rundt liggestilling i løpet av natten, men alt i alt så sov vi ganske bra. Det var en kald natt med temperaturer ned mot minus 7 grader, men ingen av oss frøs i posene våre. Da jeg våknet i halv ni tiden stod allerede Carsten fullt påkledd nede ved vannet og spikket opptenningsved til morgenbålet.
Det var på tide med neste “bålmatutengryter” prosjekt. Vi satte kaffen på kok, og hengte baconet opp på en pinne for å stekes over bålet.
Etterhvert så dukket også solen opp i vannkanten på andre siden.
Kaffen var klar og snart var det på tide med frokost.
Vi tømte siste rest av varm sjokolade og kaffe, bålet brant ut og vi brøt leir. Etter en fantastisk natt så var det på tide å vende nesen hjemover mot sivilisasjonen. Det var en fin fredagskveld – en riktig fin fredagskveld.
Takk for turen!
Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live. Jeg ønsker ikke å leve et halvdødt liv – livet er altfor dyrebart til det. Heller ikke ønsket jeg å dyrke resignasjonen før det var tvingende nødvendig.Jeg ville leve dypt og helt og suge all marg ut av livet, leve frimodig og enkelt ved å jage alt det som ikke var liv på flukt, ved å skjære en bred skåre og la ljåen gå så dypt som mulig – og trenge livet opp i et hjørne og redusere det til dets mest nakne form.
Jeg kan like gjerne innrømme det først som sist. Jeg har alltid likt adventstiden. Noen liker Grand Prix, jeg liker advent. Jeg gleder meg hvert år til den hektiske, men allikevel tilstedeværende tiden før jul. Travelt som bare det med mengder av julebord, samtidig som vi gjør ting som er hyggelige og litt annerledes enn det vi pleier. Tiden da vi nærmer oss jul, og kanskje også nærmer oss hverandre. Tiden da ettermiddagene går litt saktere, Bugge Wesseltoft spiller Its snowing on my piano døgnet rundt og dagene fylles med forventning og spenning. Selvom det er hektisk, så gjør alt det gode og varme at stresset på et vis preller av på en annen måte enn i årets andre måneder, det fester seg liksom ikke helt, biter seg ikke fast og blir ikke til frustrasjon og irritasjon. Vi har som hovedregel at vi pynter aldri til jul før kvelden på lille juleaften, selvom vi skulle reise til fjells første eller andre juledag så har vi alltid holdt oss til den reglen. Her oppe har vi imidlertid gjort et unntak. Vi hadde gledet oss til desember. Før avreise snakket vi om at en av de tingene som alle gledet seg til var å ha adventstiden her oppe. Med andre ord, når desember endelig kom så var det på tide å la gamle prinsipper fare med vinterstormen og pynte vårt midlertidige hjem til jul og adventstid. Her oppe i fjellet har vi ikke de ressursene rundt oss som vi normalt ville hatt, så jule og adventspynt må vi stortsett lage selv. Heldigvis har Simen noen knep på lager og produserer både det ene og det andre.
Under normale omstendigheter så ville jeg ha rundet et tosifret antall julebord på denne tiden og allerede nå begynt å bli temmelig lei av ribbe, medisterkaker, pinnekjøtt og lutefisk. Men i år, så har det ikke vært et eneste ett, smaken av julemat er bare et blekt minne. Jeg kan knapt huske å ha gledet meg mer til lukten og smaken av julemat.. det føles fint det også. Vi snakker stadig oftere om mat, vi har skrevet lister over hva vi vil gjøre når vi kommer hjem og hva vi vil spise. Listen over hva vi har lyst til å spise er påfallende nok betydelig lenger enn det vi har lyst til å gjøre. Det nærmeste vi kom julemat denne adventstiden var julepølser, ris, rødkål og brun saus. Menyen vakte jubel blandt gutta rundt bordet, og selvom denne enkle middagen er milevis unna slik vi normalt ville fått julemat servert, så gav den allikevel et umiskjennelig inntrykk av førjulstid.
Det er rart med det, det er ikke alltid så mye som skal til. Noen ganger er faktisk noe så luksuriøst (her oppe vel og merke), som nybakt brød med ribberull og rødbeter noe av det som slår an juletoner rundt frokostbordet. Allerede første desember så gikk gutta i gang med å bake pepperkaker, jeg følte jeg hadde tatt godt i da jeg fylte pulken med to pakker pepperkakedeig, allerede 4 desember så vi at det måtte innføres rasjonering også her.
Som nevnt så pynter vi ikke juletreet før lille juleaften. Her oppe var vi imidlertid alle klare på at treet skulle på plass tidlig- men hvilket tre. Hjemme så går vi på torget og ber om å få se på bedehus-varianten før vi pruter på prisen til ungene skjems og både kjøper og selger er fornøyd med kampen. Her oppe må det hugges, men hva skal vi velge? Skal vi ta bjørk, som det jo finnes definitivt mest av, skal vi ta en brakebusk, som vi alltid har i romjulen på hytta i Suldal, eller skal vi ta det eneste grantreet som finnes her oppe? Ja, det finnes faktisk et enslig grantre her oppe på rundt 1000moh. Hvordan det har kommet seg hit vet ingen, men det står nå der alene og savner sikkert skogen sin.
Vi endte med å ta en brakebusk denne gangen også, grønn og fint og velduftende, nesten som hjemme. Det var fullmåne da vi la i vei for å sage ned en busk, noe som gjorde det hele enda vakrere. Vi gravde ned i snøen og sagde av den største kvisten vi fant. I dagslys var den kanskje ikke så fin som vi trodde, men det hjalp når lys og pynt kom på plass. Riktig så fin ble den.. om vi skal si det selv.
Simen hadde laget kalender, som ganske enkelt bestod av 24 utklipte røde hjerter som var nummerert. De var alle sirlig hengt opp i hver sin rute i stuevinduene. Tonje og jeg mumlet noe om Skomakergata, satte på musikken fra serien, og mens snøen lavet ned utenfor vinduene strømmet det på med minner fra en eller annen gang på 80 tallet.
Vi har flere ganger snakket om hvordan et slikt halvår i villmarken vil prege oss. Antagelig så gjør vi oss alle våre tanker uten at det endelige svaret står klart for noen av oss enda. En ting som derimot er ganske sikkert er at vi finner tydelige spor i både Carsten og Simen sine ønskelister av hva som har preget tiden her oppe.
Adventstiden her oppe går med til vanlige og huslige sysler, rutinene er de samme med ved og vannhenting, oppvask, brødbakst, skole og jakt eller andre aktiviteter. Den siste tiden har vi brukt kveldene til å ha juleverksted inne. Vi har rett og slett laget så godt som alle årets julegaver for hånd, i tillegg til en gjenbruksgave eller to. Det føles fint og naturlig. Uten å røpe noe om hva nissen og hans små hjelpere holder på med, så er det sikker noen som skjønner at det ikke nødvendigvis blir slips til jul i år.
Adventstiden skuffer ikke her oppe, tvert i mot. Vi opplever vel mer av alt det gode ved denne tiden. Snø som faller på ruten, levende lys, varmen fra ovnen og lukten av bakst. Vi gleder oss til jul, til å treffe venner og kjente og atter en gang samle hele familien rundt høytidsstemte måltider, men jammen gruer vi oss også til å forlate dette eventyrlandet.
Vårt liv her ute i villmarken har de siste fire månedene fungert uavhengig av nevneverdige digitale hjelpemidler og fotavtrykk, og således har vi på mange måter vendt tilbake til tidligere tiders problemløsning. Selvom vi med et visst ironisk skråblikk bør slå fast at blogging og tilstedeværelse på Instagram kanskje ikke borger for en fullstendig digital inkognitotilværelse. Allikevel har våre kilder ikke lenger vært googles tilpassede søkresultater eller Wikipedias subjektive fortolkning av sannheten. Vi er henvist til det man med et visst vemod må kunne betrakte som vår tids digitale kjellerbod, stedet vi litt for sjelden stikker innom, nemlig samtalen. Der hvor vår egen individuelle kunnskap fremdeles rår, ung eller gammel, alle har noe å bringe til samtalens torg. Samtalen, stedet hvor leksikonets uinnskrenkede makt fremdeles råder.
Man kan med rette hevde at vår samtid til tider preges av en frustrerende løssluppen og lettsindig omgang med fakta. Det føles derfor ekstra trygt å kunne stoppe opp og atter en gang sortere ut fakta i stødig alfabetisk rekkefølge
Her oppe i fjellet er vår definitive svakhet, vår achilleshæl, at leksikonet er kun ett bind, i tillegg også en kompaktutgave, ja, og at det er fra 1993 da. Med andre ord ikke så veldig mange år etter Berlinmurens fall, det er like før OL på Lillehammer, og bare få år etter at Gorbatsjov har fått fredsprisen, for de som husker slikt. Google har utvilsomt gjort mye bra i løpet av de siste 20 år, det er hevet over enhver tvil, på tross av mine tidligere antydninger av en viss konspiratorisk art. Men det er allikevel noe med det å bli befridd fra samfunnets digitale klør. Plutselig løses problemer gjennom felles grubling, samtale og kunnskapsdeling. Plutselig er de gamle atter en gang eldst, eller plutselig kan det komme nye fakta, innfallsvinkler eller kraftige og nådeløst presise argumenter fra den yngre garde når man minst venter det. Her kunne jeg gjerne sagt noe om heia-Aftenposten junior eller NRK SuperNytt, det som imidlertid er helt sikkert er at ingen samtale punkteres av tvilsomme og subjektive fakta fra en høyst opplyst mobiltelefon, eller at den som snakker høyest i lunsjen vinner. Jeg kunne selvsagt fortsatt å være frustrert over vår tidligere hverdag, men likefremt så må jeg innrømme at det mest av alt handler om en uhemmet glede over å løse problemer og utfordringer sammen, hvor den eneste kilden til objektiv kunnskap synes å være vårt ettbindsleksikon fra 1993. Inneklemt blandt all mulig litteratur ligger den der….. I 2017 kan man med rette hevde at mye blir aldri det samme igjen, noe som forsåvidt og dessverre er en helt annen og langt mer krevende diskusjon, men tro meg… ganske mye er da faktisk kliss likt… og da er et leksikon godt å ha på lur.
Jeg har, ikke overraskende kanskje, alltid likt leksikon, Jeg er vokst opp med det. Uansett hva som var spørsmålet, så var det et leksikon en armlengde unna som alltid visste bedre, som alltid hadde svaret. Tidlig lærte jeg at konsensus aldri var noen garantist for sannhet – leksikonet var. Konversasjonsleksikon (i hyllen hjemme) Caplex ettbinds (til konfirmasjonen) Aschehougs «vanlige» 18 binds (med grønn, «dessverre» ikke svart rygg til 18 årsdagen), eller det lett brautende, smått imperialistiske men likefremt nydelige og fremragende Encyclopedia Britanica (kjøpt for egne penger, med tilhørende tilleggsbind og spesialbygd bokhylle i 2007… forøvrig lenge etter at det var vanlig å interessere seg for denslags). Jeg har de alle i bokhyllen fremdeles, men hvorfor har det blitt slik at leksikonet i 2017 fremstår mer i retning av litterær kuriosa enn som formidler av presis og historisk kunnskap i vår stadig mer sammensatte verden. Jeg heier på leksikonet, slår et slag for det om du vil. En skikkelig traver, en uhildet kunnskapsformidler over flere bind, ubønnhørlig sortert etter alfabetets ufravikelige kraft. En trygg havn i enhver bokhylle, den nærmest uendelige kunnskap som raver mot deg med sine mektige og kunnskapsrike rygger og sin selvsikre bokhyllepositur. Svært vanskelig å mislike spør du meg. Men denne overskriften lød da vitterlig, 100 dager uten Google, dersom jeg skulle være mer presis (og det bør man jo, ihvertfall ettersom dette mer enn alt er i ferd med å utarte til en uhemmet og vilkårsløs hymne til leksikonets prakt) burde jeg kanskje heller skrevet, 100 dager uten Google, med undertittel… men knapt en dag uten «Aschehoug og Gyldendals Lille Norske Leksikon fra 1993». En slags liten hyllest til ettbindsleksikonets kraft om du vil.
Vel, vel.. ovenstående fortoner seg kanskje mest av alt som et slags tankeløst virvar som hører etterfesten til. Men, det er nå engang et ubestridt faktum at vi, i 2017, for første og antagelig eneste gang har levd 100 dager uten Google, med kun et lite leksikon som vår objektive kunnskapsformidler. Ja, foruten, naturen rundt oss, samtale med hverandre, problemløsning, prøving og feiling og alle de andre gamle triksene i boken da. Så langt så ser det ut til å fungere aldeles utmerket… om ikke annet for å snakke sammen og undres sammen, og løse problemer sammen… og det må da være godt for noe.
Nå er det frokost, kaffen er kokt, brødet skåret, og ovnen surrer lystig. Det er på tide å vekke resten av gjengen, jeg blir ikke overrasket om leksikonet kommer frem på bordet mot slutten av denne frokosten også.
Litt av fascinasjonen med å tilbringe nærmere et halvt år i villmarken er at man kan tillate veldig små ting å bli store. Ting vi ikke tar oss tid til i hverdagen hjemme kan bli et heldagsprosjelt her oppe. Dette gjelder på godt, men også på vondt. Små ting kan også fort få store konsekvenser, derfor har vi en viss beredskap, eller i det minste en bevissthet i forhold til disse tingene. Vi er hverken på et eksotisk fjell i Karakorum eller langt inne i den brasilianske regnskogen hvor ingen tidligere har satt sine føtter, men vi er allikevel langt unna allfarvei. Dersom noe skulle skje så er det bare til å innse at vi er ganske langt vekke hjemmefra. På et vis en skremmende følelse, på den annen side så er det prisen å betale for å oppleve den tilnærmet grenseløse friheten vi føler her oppe. Men, vi har selvsagt tatt noen forhåndsregler. Hva gjør vi dersom noen blir syke, hva gjør vi dersom noen blir skadet? Hva gjør vi dersom far har en øks i leggen eller at hytta tar fyr. Eller mindre dramatiske ting som forstuelser, infiserte sår eller allergiske reaksjoner. Er det forresten forskjellige forhåndsregler man bør ta om noe av dette skulle skje en varm og lys sommerkveld i juli, fremfor en bitende kald vinterkveld i november med tett snødrev, 14 sekundmeter fra vest og minus 12 grader ? Svaret er ja, det er forskjellig forhåndsregler, men det er allikevel forhåndsregler. Noe man bør planlegge for, noe man må snakke om. Dramatisk, ja.. kanskje, men bare dersom tusenogett er ute, og bare, eller ihvertfall enda mer, dersom man verken har tenkt på eller snakket om det.
Vi har tilbragt mye tid utenfor allfarvei og mobildekning fra ungene var bare noen måneder og frem til nå, så det er på ingen måte første gang disse tankene streifer oss.
Det første vi gjorde før avreise var å ta en prat med våre gode legenaboer. Anestesilegenabo og kirurgnabo stakk innom for et kræsjkurs i sying, stygge brudd og sårpleie. Heldige var vi også som hadde en apotekernabo som tilbød oss nylig utgått materiell fra rederinæringen. Kan vi spise havregryn som er utgått på dato, så må vi da jammen meg kunne lappe i hop hverandre med suturtråd som er noen måneder over dato. Alle sammen, store og små, øvde vi på baconflesk og bananer til vi følte at det satt, eller ihvertfall føltes litt mindre fremmed.
Vi tok en gjennomgang på førstehjelpskunnskapene, og laget oss en beredskapsperm. Denne fremstår som en stygg utvekst i bokhyllen noe som tjener til oppmerksomhet og bevissthet rundt hvor den faktisk befinner seg. Inneklemt blant spennende litteratur inneholder den blandt annet, nødplakat som sier hvor vi befinner oss i kampens eventuelle hete, HLR og annen basisførstehjelp ved eventuelle nødstilfeller, samt giftinformasjonen m.v. I tillegg til alle bruksanvisninger/hurtigguider for nødpeilesender, satellittelefon, frekvenstabell for jaktradio etc. i tillegg så har vi laget en egen oversikt over telefonnummer som kan være aktuelle i nødstilfeller, alt fra lokal dyrlegevakt til taxi. Denne ble også, sammen med ytterligere informasjon om hvem, hva, hvor, oversendt til alle nærmeste slektninger før avreise.
Utover en viss basis trygghet rundt egne syferdigheter og førstehjelp, så tok vi tidlig kontakt med ST-utleie for leie av satellittelefon. De var usedvanlig behjelpelige og vant med å samarbeide med prosjekter som vårt og vi fikk på plass en god avtale. Det å leve uten mobildekning i nærmere et halvt år med barn er en sikkerhetsmessig utfordring, det var derfor en fantastisk trygghet å vite at vi kunne bli nådd og ikke minst at vi hadde etablert et nivå mellom oss og nødpeilesenderens SOS knapp. Et nivå hvor vi kunne snakke med noen og spørre de til råds. Kanskje var det ikke så alvorlig allikevel. Satellittelefonen er ofte med oss på tur, enten de er korte eller lange, samtidig som den gir en trygghet i de situasjonene hvor vi deler oss og ikke alle lenger er på samme sted.
Når vi først har nevnt nødpeilesender. Vi har i mange år brukt en SPOT og vært godt fornøyd med tryggheten den har gitt oss, men i oktober så sa den takk for seg. Det var på tide å bytte til noe nytt. Etter at vi august hadde besøk av en kompis som nylig hadde krysset Atlanteren med en nødpeilesender fra Inreach i bagasjen, så ble jeg fascinert. Det endte med en Garmin inreach Explorer, mer om våre erfaringer med denne i en egen sak.
I skrivende stund er vi i ferd med å snø inne. Det har falt enormt med snø iløpet av de ukene døgn, men det plager ingen. Det trekker godt i pipen, og snøen foran vinduene, les rømningsveiene, er måket bort. Selvom vi hadde spist rent bord, så vet jeg allikevel at det finnes en forseglet kasse med mat til alle fire for en uke. Ikke nødvendigvis noe til å fråtse i, men nok til å få oss gjennom en uke. Havregryn, mel, gjær, leverpostei, makrell i tomat og trondhjems brune lapskaus….plastkassen innerst mot veggen under gutta sin seng. ✔️
<
nder vår seng ligger det mye rart, også nødrakettene, bare ikke den ene som ligger i boksen på veggen sammen med nødpeilesenderen, varmefolien, leathermanen, nødlykten, tennstålet, litt tørr never og talgelysrester. Den som vi kan grabbe med oss i farten dersom uhellet skulle være ute og hytta står i fyr og flamme.
Det er som nevnt verken et eksotisk og øde fjell i Karakorum eller den brasilianske regnskogen vi snakker om, men det er allikevel smart å ta noen forhåndsregler og her har dere altså våre. Enkelt og greit – måtte de aldri komme til anvendelse.
Vi må ta inn over oss at vi, dette halvåret i fjellet, lever et liv på siden, et liv langt unna allfarvei, et liv som mest av alt fokuserer på tilstedeværelse i enhver tenkelig situasjon. Et liv langt vekke hjemmefra. Et liv hvor vi faktisk må tenke oss om.
Det føles fint!
“>
Vi har plutselig fått noe bedre dekning i området, hva det skyldes vet ikke vi, men det gjør at vi de siste dagene har økt publiseringstakten endel. Dere får ha oss unnskyldt, men tidligere tok det mange timer å få publisert en sak, nå tar det kanskje bare en times tid.. derfor altså litt økt frekvens i innspurten av eventyret vårt 🙂
Vi har ved flere anledninger snakket om at det hadde vært gøy å lage til en vintercamp. En leirplass et lite stykke unna hytta hvor vi kunne ta oss en tur, spise lunch, kveldsmat, overnatte eller bruke som utgangspunkt for lokkejakt eller rasteplass for jakt og snarerundene. Som sagt så gjort. En ettermiddag pakket vi lavvoen i pulken, sammen med liggeunderlag, skinn, lavvo-ovn, primus og en pakkpose med kaffe, te og varm sjokolade. Vi la i vei.
Det har snødd mye den siste tiden, så turen opp bakken gikk tungt både for jeg som trakk pulken og Simen som mente han var avspist med å trekke et akebrett som pulk. Han har elsket å trekke pulk eller parisbrett etter seg siden han første gang lærte å gå på ski.
Samson derimot, sendte oss kritiske blikk og satte opp en frustrert mine… som om han forsøkte å fortelle oss at det ER faktisk forskjell på Grønlandshunder og Boxere – Tenk!
Vi hadde blinket oss ut en leirplass med fin utsikt over dalen og området rundt oss, kanskje kunne den være et bra sted for lokking på rev og kanskje litt jakt. Ettersom det har lavet ned med snø så måtte vi først spikke oss noen solide og lange vinterplugger. Man kan få kjøpt egne plugger for vinterbruk, men våre ligger hjemme og erfaringsmessig så fungerer tynne trelister veldig bra til formålet.
Etter litt justering så stod teltet der rakt og fint. Vi gravde ut sitte/sovebrisker langs kantene, kuldegrop innenfor døren og et «bord» i midten.
Liggeunderlag, og reinsdyrskinn kom på plass og vi fyrte i den enkle lavvo-ovnen som vi har stående her oppe. Riktig så koselig ble det under duken. Sulten meldte sin ankomst og vi hentet frem pølser fra sekken.
Samson var småsnurt men allikevel forventningsfull der han satt og så på.
Simen forsøkte å lokke litt på reven.
Før det var på tide å vende nesen hjemover, Simen ledet an nedover bakkene tilbake til hytta.
Utover kvelden så ble det bestemt at Tonje og gutta skulle ta seg en natt i lavvoen. Jeg hadde fått meg en skikkelig smell i nakken, så overnatting i telt i minus 12 føltes ikke som det smarteste å gjøre denne kvelden.
Gutta pakket sekkene og drog avgårde.
Samson og jeg ble alene i hytta, det ble en rolig kveld på sofaen med Ken Follett sin århundretrilogi – for noen bøker!
Morgenen etter stod vi tidlig opp for å overraske teltfolket med kaffe på sengekanten. Vi våknet til en fantastisk morgen!
Jeg stakk lommene fulle i ved til ovnen, det hadde vært beinkaldt om natten, værstasjonen målte minus 17 grader, så det var sikkert greit å få litt fart på fyren.
Vintercampen viste seg fra sin beste side denne vintermorgenen. Da jeg nærmet meg teltet så hørte jeg prating og latter, god stemning under duken.
Tonje og ungene slumret fremdeles i posene da jeg kom frem.
Samson fant ikke overraskende sin plass umiddelbart etter at vi hadde kommet inn.
Planen var å servere kaffe og varm sjokolade på sengekanten, men teltfrokosten var allerede servert og det var i stedet jeg som ble bydd på varm drikke. Jeg tok en sup kaffe og fyrte i ovnen.
For å få gang på trekken i ovnen åpnet vi døren på gløtt, etter å ha fått et glimt av hva som var på gang der ute, så ble teltdøren stående åpen en god stund til. For en fantastisk vintermorgen vi var vitne til.
Det hadde vært en kald natt, som nevnt så målte værstasjonen minus 17 grader om natten, noe som var betydelig kaldere enn det som var meldt og som vi var forberedt på. Vi hatt fantastisk stor glede av våre Robens soveposer, som vi har fått fra vår samarbeidspartner Villmarksbua. Posene er av typen Pamir 500 og Caucasus 600 og de har Tlimit på hhv. -6 og -8 grader. Disse ble derfor supplert med grevling/fjellduk. I minus 17grader utenfor og minus 12 inne i det store teltet om morgenen, så var det litt kalde tær og småkaldt i løpet av natta, men det var allikevel en imponerende prestasjon av dunposene fra Robens i forhold til komforttemperaturene. (De veier tross alt ikke mer en rundt ett kilo hver).
Vi forlot vintercampen i fellesskap og rant tilbake til hytta. De neste dagene brukte vi teltet ved flere anledninger til både lunch og kveldsmat. Enkelte ganger var den snødd ned da vi kom og vi måtte frem med spaden for å grave frem døren.
Planen var å overnatte der mange ganger den siste tiden vi har igjen her oppe. For noen dager siden var det meldt vind opp i kuling og storm og vi diskuterte om lavvoen tålte det, men konkluderte med at det sikkert ville gå greit. Når jeg var ute på jakt en liten runde dagen etter stormen, svingte jeg innom for å hente den lille julebelysningen på batteri som vi hadde brukt som pynt der oppe. Til min store overraskelse så jeg at hele sulamitten var rast ned i vinden som hadde vært de siste dagene.
Da jeg kom nærmere så jeg at hele duken rett og slett var spjæret på flere steder.
Teltet stod godt festet til bakken, men vinden har antagelig fått tak i noe og revet og slitt i det til hele greiene gav etter. Synd, men sånt skjer… det er selvsagt utrolig irriterende, men dette var ett av våre eldste telt som i løpet av 16 år kanskje egentlig fortjente en medalje for lang og tro tjeneste. Det var bare en ting å gjøre, pakke sammen kluten og rydde leirplassen. Heldigvis så var alt utstyret fremdeles i teltet, jeg var et øyeblikk redd for at det kunne være blåst avgårde det også. Jeg surret takraset på pulken og slepte det hjem.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe… i disse paracord tider, så fikk jeg da ihvertfall fyllt på lageret med teltbarduner 🙂
Artikkelen inneholder sponsede produkter.
Vi var i flere uker forhindret fra å dra på butikken, det hadde rett og slett kommet for mye snø. Vi har derfor vært nødt til å være litt mer kreative i matveien enn det vi normalt har vært. Skinkebokser, tomatbønner og havregryn har vært flittig brukt. Som en konsekvens av dette har det blitt skapt noen nye og velsmakende hyttespesialiteter, for eksempel brødskive med spekeskinke overøst med store mengder tomatbønner og et dryss nykvernet pepper, eller den utsøkte kombinasjonen grillpølser, tomatbønner, pasta og lomper… Nybakt brød med smør er jo godt, og havregrøt en sikker vinner til kvelds.
Vi skulle nok klart oss i mange uker enda, men for å lage litt advents/julestemning så ønsket vi oss jo pepperkakedeig, ribberull, rødbeter og litt påfyll av både det ene og andre. Det mest kritiske var nok at vi trengte mer gjær til brødbakst. Siste dag i november så de ut til å bli fastere føre og værmeldingen så OK ut.
Morgenen kom, klokken ringte og jeg vekket Carsten. Jeg var spent på om vi fremdeles kunne se sporene fra dagen før, heldigvis så var de fremdeles synlige… det kom til å bli tungt nok som det var allikevel. Vi smurte skiver som vi spiste ved kjøkkenbenken, en rask kopp kaffe til far og avgårde med oss. De andre slumret i sengene da vi dro avgårde. Turen ut gikk lettere enn forventet, vi hadde gått halvparten av veien i går for å ha spor å gå i. Det var en fantastisk morgen, vi stoppet flere ganger opp og snakket om hvor utrolig flott det var. Etter et par drøye timer kom vi frem til bilen for å bli overrasket av synet som møtte oss. En liten julenøtt – Finn 2,5 tonn bil på bildet under…
Det var en meter snø på taket og hele bilen var rett og slett pakket i snø. Foran bilen lå det en enorm brøytekant av is. Vi gravde og gravde og etter en time kunne vi gjøre et forsøk på å komme oss fri. Lavgir, heve bilen, diffsperr, snøprogram. Nesten som man føler seg som en helikopterpilot før avgang. Vi spant på alle fire hjulene og snøføyken stod rundt vinduene, men vår firehjulede engelske stolthet kom seg til slutt fri.
Handleturen gikk som planlagt, listen var lang og vi tok like godt med oss alt på listen utenom gløgg. Det er alltid god stemning på butikken og flere av de ansatte lurte på hvordan det gikk med oss, veldig hyggelig.
Pulken ble pakket, det var ingen vei utenom slitet som ventet.. bare å bite tennene sammen. Nærmere 200 høydemeter lå foran oss, sporene våre var løse og det var rikelig med snø. Det ble blytungt. 40 kg pulk som alltid vil motsatt vei gjør sitt til at enhver liten bakke blir tung i løssnøen, enhver skavl eller lengre bakke blir blytung.
Timene gikk og dagslyset var i ferd med å forsvinne. Planen var å rekke inn før mørket kom, men det var det bare til å gi opp, men det gjorde ingenting, tvert i mot. Det var slående vakkert vinterland i overgangen mellom lys og mørke, den blå timen ble erstattet av en tilnærmet full måne som fulgte oss siste halvtimen tilbake til hytta.
Vi gikk uten hodelykt, sporene våre var akkurat så vidt synlige. Praten gikk og vi drømte oss bort til Canada, Sylan, og lange turer fulle av frihet. I siste bakken på vei ned til hytten så måtte vi på med lykten. Utforkjøring med pulk i mørket kunne fort endt med knall og fall.
På terrassen stod Tonje og Simen med lykter og ønsket oss velkommen i natten. Samson bjeffet og voktet, han lurte nok på hva det var som kom gående der borte i lia. Tonje og Simen hadde brukt dagen til å vaske og pynte til jul. På bordet var det lys, ovnen surret lystig og julemusikken spilte. Det luktet fremmed av grønnsåpe, og Simen sin julekalender av røde papirhjerter var limt opp i vindusrutene. Gleden var stor da en av de medbrakte postpakkene inneholdt en hjemmelaget pakkekalender fra en av tantene.
Makrameknuten, eller Portugisisk flat plating om du vil er en anvendelig knute, enten du skal lage et håndtak, armbånd, knivslire eller klokkereim. Bruksmulighetene er mange for enten denne spesifikke knuten eller varianter av den. En hyggelig bieffekt er også at man alltid vil ha endel kraftig tau for hånden dersom behovet for å henge opp en tarp, binde hunden eller tørke våte klær skulle være større enn et armbånd eller knivoppheng. Før avreise så tenkte jeg at jeg under oppholdet ville få allverdens tid til å lære noe nytt. Det skulle leses tjukke bøker og jeg skulle helt sikkert lære meg både gitarspill og andre saker og ting. Slik har det ikke blitt selvom det har blitt en hel del bøker på samvittigheten denne høsten. Det jeg derimot har gjort er litt gråværsaktiviteter med tauverk. Jeg har laget litt forskjellige ting her oppe, ny reim til kikkerten, klokkereim, lommeknivreim, nøkkelholder, ekstra stor glidelåshempe til vinterannorakken for å bedre kunne betjene den ned polvotter, omslag til knivslire etc. I løpet av noen snøtunge korte novemberdager så gikk det vel på et tidspunkt litt sport i det, og jeg mistenker at Tonje hadde litt den samme følelsen som vi hadde den gang ungene kom hjem fra 2. klasse med sekken full av uendelige lenker med fingerhekling. 😆 Med andre ord – ikke et vondt ord om verken fingerhekling eller overdreven fletting av fallskjermliner for voksne menn.
Jeg hadde verken paracord, fallskjermline eller tynt klatretau liggende, så alt på bildene er laget av teltbarduner som jeg hadde på lur i tilfelle rottefelle. (kjøpt i bunt på Biltema)
Det finnes mange oppskrifter på nett for ulike måter å bruke tau på, jeg tenkte å vise skritt for skritt hvordan man kan lage sin egen annerledes klokkereim for å gi klokken et litt røffere og mer “friluftsaktig” utseende.
Min gamle og gode BRUVIK Fjord har vært en trofast turkompis i mange år, de siste årene har jeg brukt den sammen med NATOreim i norske flaggfarger. Nå var det på tide å gi den en litt annen look.
Det er mange måter å gjøre dette på, og antagelig mange som er mer paracord-korrekte en min, men slik lagde jeg ihvertfall mine to klokkereimer i paracord.
Ta av ca. 3 meter med paracord eller annen egnet tau. Velg en lås, på denne klokken brukte jeg en lås som allerede var festet til et standard paracord armbånd du får kjøpt i butikken, på den svarte klokken på bildet øverst i saken er det brukt en vanlig kipslås fra et nøkkelbånd. Fordelen med den som jeg bruker her, er at den har tre ulike hakk som gjør at størrelsen/lengden kan reguleres. Det første du gjør er å tre tauet med en løkke gjennom låsen/bøylen til en knute som låser. (Som vist på bildet under). La den ene tampen være tilsvarende klokkeremmens totale lengde, den andre tampen utgjør resten av tauet. Dette skal senere brukes som flettetråd.
<<
Tre begge tampene på klokkens bakside under begge barettene. Tre deretter den korteste tampen gjennom låsen på motsatt side av bøylen/låsen, som vist nederst i bildet. Gjør det samme med den lengste tampen. Tre disse gjennom låsen fra hver sin side, som vist på bildet.
Tilpass nå klokkeremmens lengde slik at den passer rundt håndleddet ditt. Min erfaring er at det er bedre å lage den litt knapp enn romslig, da den utvider seg litt etterhvert som du arbeider med den og den blir strammet til.
Tre både den lange og den korte tampen tilbake under barettene og fest/tre de gjennom bøylen/låsen på motsatt side. Du skal nå ha fire tråder som er tredd under klokkekassen og barettene.
<<<<<<<<
Ikke bry deg med den korteste tråden, tre denne gjennom bøylen/låsen og la den ligge. Begynn så å flette klokkeremmen med den lengste tråden. Tre flettetråden over og under de langsgående trådene. Start over den ytterste, under de to i midten og over den ytterste på motsatt side. Fortsett over de to langsgående trådene i midten og over den ytterste på motsatt side.
<<<<<<<<
Fortsett flettingen, pass på å stramme hver knute underveis med lik kraft hele tiden. Finn en passende stramming, ikke for løs, heller ikke for fast. Føl deg frem til når det kjennes bra og lag hver fletting lik dette.
<<<<<<<<
Når du er ferdig med første halvdel og er fremme ved kassen, så trer du flettetråden under barettene og kassen og fortsetter på motsatt side. Du vil nå ha fem langsgående tråder under klokkekassen.
<<<<<<<<
Når du har flettet hele klokkeremmen, så trer du den korte tråden inn under den midterste fletten på baksiden. Bruk gjerne en fiskekroktang/kirurgklemme og trekk denne på plass. Tre den gjennom ca halve lengden av klokkeremmen frem til kassen. Dersom den er for lang, så klipper du av og brenner endene.
<
Flettetråden fester du en runde rundt låsen, så tett opp til som du klarer og så tres også denne tilbake under den midterste flettingen i likhet med den forrige.
<<<<<<<<
Ta klokken på og høst forhåpentligvis anerkjennende nikk fra venner og kjente 🙂
<<<<<<<<
Det kan være vanskelig å beregne lengden på paracordtråden, men dersom du har tatt for lite, så lar det seg enkelt gjøre å skjøte på flettetråden underveis. Klipp endene og ta ut litt av den hvite innertråden, deretter smelter du endene sammen over et lys eller lighter, vær forsiktig og ikke brenn for hardt da blir skjøten fort stygg.
Dersom du vil ta deg bryet, så er det mulig å bruke samme typen knuter, og lage en lang utgave som for eksempel kan brukes som våpenreim eller til kikkerten.
<<<<<<<<
Dersom du skal arbeide med større lengder, så anbefaler jeg at du lager et feste i en vegg eller stolrygg som gjør det lettere å holde orden i sysakene underveis.
Klokken ringte litt over 0700, jeg snek meg ut av sengen, fyrte i ovnen, tente noen stearinlys, hilste på Samson og satte på en kjel med kaffe. Ute begynte noe stort og rødt og ulme borte i horisonten. Jeg hentet frem haglen, kledde meg, la et par skudd i lommen og ruslet ut. I øst så jeg solen stige opp, i vest hang nattens supermåne og lyste opp som en svær lykt. Jeg spente på meg skiene og la i vei.
Det var rypekakkel der borte i lia, og spenningen steg for hvert skritt jeg tok. Temperaturen var rundt minus 10 og jeg følte at jeg laget fryktelig mye lyd der jeg kom ruslende. Solen kom opp og det var en aldeles nydelig morgen, en av disse som det er umulig å gjenskape på bilder eller gjennom ord, en av disse morgenene som man bare kjenner dersom man har vært der. Det var kaldt, jeg kjente det på nesen og ørene. Fingrene var kalde allerede fra start. Første stopp var å sjekke snarene, ingenting i dag heller, men sporene kommer stadig nærmere.
Plutselig så jeg en ugle i det jeg stod og studerte et revespor som krysset både rype og røyskattspor i snøen. Vi stod få meter fra hverandre og den innledet en slags stirrekonkurranse. Jeg vet ikke hvem som vant, men jeg føler meg ganske sikker på hvem av oss som stikker av med seieren som beste jeger.
Det kaklet fremdeles der nede i bjørkekrattet, jeg fulgte lyden, og satte meg ned med kikkerten. Fascinerende følelse å være så nær uten å se de, jeg stirret og lyttet, rant lenger ned i sukkersnøen med våpenet skuddklart. O-Lykke! For en morgen, for en stemning, for en fantastisk følelse. En helt vanlig fredag, hvor jeg normalt skulle vært på vei til kontoret på denne tiden, nå står jeg her. Jeg kan nesten ikke tro det, jeg føler meg mer takknemmelig enn på lenge.
Jeg må se meg slått i dag også. Ingen fugl i i sekken, men full av opplevelser og uforglemmelige minner rusler jeg hjemover. Jeg ser at noen har tent lys i hytta, og lukter at det er fyr i ovnen da jeg nærmer meg. Inne har Tonje stått opp, satt på kafffen og dekket til frokost. Det brenner lys på bordet og Ingebjørg Brattland synger vintersong. Jeg innbiller meg at stort bedre kan ikke en tomhendt jeger ha det.
Carsten våkner og med et jubelbrus uttaler han at det er 1. desember! Han har ikke engang fått på seg sokkene før han begynner å lage pepperkaker som en overraskelse til Simen som fremdeles sover.
Vinteren er definitiv kommet til fjells. Den siste tiden har det lavet ned med snø, og vi lurer ikke lenger på om vi skal få se barmark igjen i løpet av oppholdet. Dagene forløper annerledes nå, det er ikke så mye vi må gjøre. I sommer og høst var listen lang, det skulle hugges trær, ved skulle tørkes, kløyves og stables, det skulle beises, og mye og mangt skulle fraktes inn, forberedes og repareres.
Nå er veden er i hus, lageret av tørrvarer er på plass og vi føler oss klar. Det er ikke dermed sagt at vi ligger på latsiden. Det er fremdeles ting å gjøre, og de er til gjengjeld mer krevende. Det må hugges hull i isen etter vann..
..ved må bæres og etterfylles hver dag selvom snøføyken raser rundt veggene..
..utstyr må fremdeles repareres og ovnens glør må pleies med den største kjærlighet og årvåkenhet til alle døgnets tider.
Etter flere måneder her oppe så begynte ting etterhvert å føles kjent og trygt. Stien inn gikk vi i blinde, rutinene satt som spikret og utfordringer vi møtte ble håndtert med en stadig økende kreativ selvsikkerhet. Etter to uker med kraftig snøfall så føles knasende tørr lyng uendelig langt unna og alt det som var blitt så kjent, kjært og trygt er brått blitt forandret. Kortene er på mange måter delt ut på nytt. Turer til butikken er ikke lenger like aktuelt, nå om dagen ville det innebære blytung brøyting av snø til knærne, en tur som normalt tar 1,5 time en vei vil nå fort kunne ta 3, kanskje mer.
Med novembers korte dager, så lar det seg rett og slett ikke gjøre slik føret og været har vært de siste ukene.
En annen ting er hva som venter oss når vi kommer frem til bilen og skal kjøre til butikken, kanskje venter det litt jobb der også.
Det er vanskelig å fri seg fra følelsen av fullstendig isolasjon, samtidig som det er noe herlig med det også. Vi har jo alt vi trenger og all verdens tid. Vi har ikke nødvendigvis alt vi kunne ønske oss av mat eller pålegg, øl eller lesestoff, men vi har allikevel det vi trenger rundt oss, vi har mat, vi har ved, vi har hverandre og tak over hodet. Hva mer kan man egentlig ønske seg mens man venter på at skiføret skal komme på plass.
Selvom dagene er korte så er de allikevel innholdsrike. Vi er mindre på tur for forlystelse, men må gjerne ut av en praktisk grunn, som å prøve å tråkke et spor, sjekke snarer, hente vann, sjekke om vintercampen har snødd ned/blåst vekk etc. Vi leser høyt av gamle klassikere og store og små tilbringer mye tid foran vedovnen med gode samtaler.
Riktig fine er de, disse korte og mørke dagene.
Jeg kommer stadig vekk tilbake til siste avsnitt i Thoreaus fantastiske bok «om at vandre» hvor han så vakker sier det:
«Det er nå den lange vinterkvelden rundt bondens ildsted begynner, tiden da beboernes tanker reiser langt avsted, og menneskene av natur og nødvendighet er barmhjertige og gavmilde mot alle skapninger. Nå er tiden inne for den glade motstanden mot kulden, nå når bonden høster sin lønn og tenker igjennom sin beredskap for vinteren, og gjennom de glitrende vinduene, med ro i sinn, betrakter «huset til store bjørn» for nå er stormen over.»
Dagen begynte strålende, med en soloppgang uten sidestykke. Det var på tide med en handletur, en tur vi etterhvert har gjort mange ganger og som kjennes som ren rutine. Forskjellen var at det den siste tiden hadde kommet et snølag som denne gang ble liggende lenger enn forrige gang kong vinter svingte innom. På mandag så det slik ut
Dagen etter var alt forandret og det så slik ut.
Vi satt rundt frokostbordet og skrev handleliste og leste om høye fjell i det fjerne.
Slikt går nå dagene her oppe.. Listene ble lange og noe uvanlige som etterhvert er blitt det vanlig her oppe. Det er mye forskjellig som skal handles, fikses eller ønsker man kommer på etterhvert i oppholdet.
I tillegg til handlelisten så kom selvsagt oppgaven med å hente inn endel av vinterutstyret vi har liggende i bilen, det lå med andre ord an til å bli en høy sekk med ski, staver og annet knask hengende på utsiden. Før avreise hadde jeg merket meg at det var mer vind enn jeg hadde sett for meg, men ikke mer enn at det kom til å bli en normalt frisk og potensiell fin tur over fjellet til butikken. Noen værmelding hadde jeg ikke ettersom FM nettet er stengt og DAB dekningen er fraværende… et svik jeg forøvrig kunne snakket ganske høyt og lenge om. Uansett, vi brukte den eldste værmeldingen av de alle, vi gikk utenfor og kikket opp på himmelen, kjente etter om vind, regn eller snø var i luften. Alt kjentes greit ut, og vi la i vei.
På vei oppover bakkene stoppet jeg opp og lot meg fascinere av lyden i vinden, det var vind overalt med ulik lyd, noe suste langs bakken, andre kom som kraftfulle drag nedover dalsidene, noe bare var der som et konstant sus. Det slo meg at jeg tidligere har tenkt at vinden bare lager en lyd om gangen, enten suser den, uler eller på annen måte kaster seg mot deg. Men denne formiddagen gikk det opp for meg hvor mange forskjellige lyder vinden kunne lage i ett og samme øyeblikk. Simen og jeg travet videre oppover, snøen knaste og brakk under skoene våre, temperaturen var antagelig akkurat rundt null grader. Ettersom vi kom lenger og lenger oppover tiltok vinden i styrke. Jeg lurte på hvorfor Simen til stadighet falt over ende og hadde tydelig problemer med å føte seg. Litt småirritert gikk jeg inne i min egen hette og kjente at vinden rev og slet i meg. I en kort pause så skjønte jeg at Simen rett og slett ble blåst over ende. Da vi nærmer oss toppen så merket jeg det selv også, det var rett og slett vanskelig å ta seg frem, selv for meg som voksen mann.
Jeg begynte å lure på hva vi hadde begitt oss ut på, sjekket værmeldingen når vi fikk dekning på telefonen og konstaterte at for området så var det i dag meldt 24m/sek, altså i overgangen mellom liten og full storm. Den lyse vintermorgenen som vi hadde våket til var blåst bort og i vest så vi gråvær komme i farlig fart ut fra horisonten. Simen klagde på snødrev i ansiktet og jeg tenkte nok en gang på hva vi hadde begitt oss ut på. Det blåste antagelig ikke i nærheten av 24m/sek, men allikevel nok til at man måtte fokusere på å holde seg oppreist. Tvilen begynte å melde seg, skal vi snu? Om 20 min var vi på vei ned på andre siden av fjellet og antagelig ute av den verste vinden, om en liten time ville vi sitte i bilen og ha varmeapparatet på fullt, om en drøy time kunne vi spise pølse på Esso og gjøre unna våre ærend? Hva med gråværet, hva med snøen som stadig oftere kom piskende inn under hetten, hva med det faktum at det var meldt storm? Vi skulle jo tilbake igjen også, da med tunge sekker og vinden skrått i mot. Tvilen var der, men ble etterhvert slått til side av et gammelt sitat. Er man i tvil, så er man ikke i tvil. Vi snudde og gikk tilbake i våre snart gjenblåste spor, det tryggeste alternativet vant denne gangen også.
Tilbake i hytta var vinden «knapt merkbar» og gråværet lå som et sløvt og disig slør rundt toppene. Det var ingenting som tydet på uvær, jeg gikk lenge og tenkte søren og, vi burde kanskje bare fortsatt, fått handlingen unnagjort og fått vinterutstyret på plass. Irriterende greier, jeg gikk stadig til vinduet og kikket ut, burde ikke trærne bøye seg mer i vinden, eller snøværet komme piskende nedover dalen? Det var da vitterlig uvær på toppen, det var da derfor vi snudde. Jeg slår det hele fra meg, setter meg til med penn og papir. Enten man er fallskjermjeger eller fjellvandrer, så gjelder det samme-alltid.
Er man i tvil, så er man tross alt ikke i tvil!
PS.
Uværet kom for fullt om natten, det ristet kraftig i hytten og det knirket og knaket. Vinden rev og slet i alt den fikk tak i og vi sov alle en urolig søvn. Morgenen etter logget værstasjonen vår 32,9 m/sek i kraftigste vindkast som rett og slett er orkan i kastene. På ingen måte offisielle målinger fra meteorologisk institutt, men allikevel en klar indikasjon på kraftig mye vind. Innetemperaturen var sunket til 12 grader i stuen og antagelig under 10 grader på soverommene.
Uværet raser fremdeles ute, men det føles helt annerledes i dagslys enn i stummende mørke. Det blir ingen tur til butikken i dag heller, Carsten har fyrt i ovnen og to nybakte brød ligger klar til steking. Gutta gleder seg allerede til lapskaus på boks, uværsmat til middag er slett ingen dårlig deal…. ingen tvil om det.
En av våre største bekymringer foran oppholdet var om vi kom til å ha nok ved. Hvor mye ved trenger man for å leve greit i en tømmerkoie i 5 måneder når høst blir til vinter. Slikt står ikke i bøker, slikt vet man bare dersom man har tilbragt en høst og tidlig vinter på akkurat den tømmerhytten på akkurat det stedet… ja, faktisk akkurat den høsten og vinteren. Men da – ja, da er du jo allerede en vinter for sent ute, ihvertfall når du skal hugge. Det er ingen tvil om at det er en økt å hugge ved på nærmere 1000 MOH. Du må gå en liten stund for å finne trær, du må gå enda lenger for å finne noe som er verdt å felle, du må selvsagt kviste og kanskje dele stokkene opp. Etter det begynner jobben med å slepe det frem og lesse det på pulk eller på annen måte slepe det med deg tilbake til hytta.
Deretter skal det selvsagt kappes og kløyves for så å stables.
For å sitere Lars Mytting i boken Hel Ved –
“Det er en anstrengelse, men – kom våre beste opplevelser i stundene da vi hadde det motstandsløst ?”
Vi har selvsagt ved liggende, vi har hugget ved på sen vinteren og vi har syrefelt endel trær som enten skal bli vinterved i november og desember eller bli værende til påske eller senere bruk. Men man har allikevel denne nagende uroen… Har vi nok ved nå? Hva om vinteren blir uvanlig kald? Så tidligere i høst bestemte jeg meg for å sage ned noen flere trær. De fikk ligge noen uker med løvet på, og så var det på tide å hente dem. Jeg kunne formelig høre Hans Børli sine ord over vollen da vi la i vei for å hente inn vinterens ved. Vi lot både øks og motorsag ligge denne dagen, men en stødig gamp var selet på for anledningen.
Fjordingen som var med på laget denne ettermiddagen fremstod som en kompromissløs blanding mellom et godstog og en laserkirurg. Med ekstrem kraft, ispedd kløkt og presisjon navigerte den fascinerende stødig inn i kratt og mellom trær.
Tonje hentet frem gamle kunster fra kjørekurs på Starum en gang på tidlig 90-tall og imponerte både to, og kanskje firebente.
Simen og Carsten hektet tømmeret på lunnedraget
Noen var ivrigere tømmergutter enn andre.
Tømmeret forsvant over elven, over flaten og bak hytten der det ble lagt klart til kapping, kløyving og stabling.
Det har vært på blokken vår lenge å utforske litt mer av historien fra 2. Verdenskrig som har utspilt seg på Hardangervidda og i området rundt oss. Vi hadde hørt at tungtvannsgjengen hadde overnattet på en hytte i nærheten og at det kunne være mulig for oss å overnatte der. Nå var det meldt en luke med opplettsvær og vi planla tur i en fei. Vi sendte litt meldinger her og der for å sjekke tilgjengelighet på hytter. Tilbakemeldingene var positive og Tonje og jeg pakket i all hast sammen utstyret kvelden før. Ikke glemme noe denne gangen, hverken fyrstikker eller fjellsko. Frokosten ble brukt til å prøve ut oppskrifter for havregrøt, skulle vi velge oppskriften med eller uten tørrmelk tro?
Denne gangen lot vi teltet ligge og planla hytte til hytte. Lette sekker og lette bein, det var ihvertfall planen. Dunsoveposene vi har fått fra Robens/Villmarksbua, veier under kiloen så det burde gå aldeles utmerket. Men etter at dunjakker, regnbukser, ekstra ullskift, mat og diverse var pakket i sekkene så ble det litt vekt allikevel foran vår planlagte firedagers tur. Det er rart med det… Vi ruslet på et slags rutinert vis innover dalen som har blitt vår lekegrind denne høsten, og etter noen timer så vi turens første hytte i enden av vannet.
Vel fremme på så var det på tide å få maten på kok. I mellomtiden tok noen seg tid til et slag Uno.
Det er slett ikke vanskelig å finne roen her oppe i fjellheimen.
Etterhvert fant vi frem fyrposen vår. En vanntett pakkpose som er fyllt med tørr never, kniv, fyrstikker, talgelysstumper og annet som trengs for å lage bål, fyre i ovn eller lage litt stemning.
Ovnen lystret denne gangen også og i skinnet fra talgelysene dreide samtalen rundt livet i gamle fangsthytter og livet i tidligere tider. Det går i en slags vanlig tralt, og ikke overraskende ble det kortspill, rett i koppen, lesing og prat denne kvelden også. Ovnen surret lystig borte i kroken og det ble riktig så trivelig. Kvelden ble avsluttet med vitser fra hauggamle ukeblader, og nøye tilmålt mengde godis.
Carsten og Tonje inntok køyene, Simen, Samson og jeg la oss på gulvet foran ovnen. Vi våknet tidlig til noe som så ut til å bli en flott dag i fjellet. En rask oppsummering vitnet om varierende soveerfaringer denne natten. Jeg har tydeligvis blitt godt vant med tjukke oppblåsbare liggeunderlag fra enten Robens eller Exped som vi pleier å bruke, og det løvtynne underlaget jeg lå på denne natten ga ikke i nærheten av samme komfort. Jeg snek meg til en halvtime i en seng på morgenkvisten mens gutta krøp sammen med Samson på gulvet og han nøt en varm flik av dunsoveposene.
Simen mente at det var på høy tid å få start på denne dagen og gikk i gang med å mekke kaffe.
Frokosten ble dekket, og etter at munnvikene var rene for nugatti og tennene pusset, pakket vi sammen sakene.
Vi hang igjen en pakksekk med mat og resten av veden til hjemturen. Turen oppover dalen gikk i godt tempo, vi passerte broen og elven på ulikt vis.
Stien var av varierende tydelighet og terrenget ikke det enkleste å orientere i, mye haug og hammer som ser ganske likt ut.
Det ble noen ekstra runder med kart og kompass, som forsåvidt kan være nyttig for små og store.
Nedover dalen lot vi oss fascinere av enorme steinblokker som lå tilsynelatende tilfeldig kastet ut i terrenget.
Vi krysset en bro og gikk opp til Storheller hytta hvor vi hadde pølselunsj i hytteveggen.
Turen videre gikk i variert, litt tungt terreng, men vi hadde ikke langt igjen i det vi så Storheller hytten forsvinne bak oss.
Snart begynte vi å nærme oss Ormevatn. Hytta hvor sabotørene hadde bodd skulle ligge rett rundt hjørnet et sted. Entusiasmen steg og ungene sprang i forveien ned til der hvor kartet fortalte at den skulle ligge. Tenkt at tungtvannsgutta hadde vært akkurat her. De store heltene hadde trødd i denne lyngen og ruslet i denne vannkanten de også! Endelig så vi en pipe bak Kollen.
En enorm entusiasme og glede blandt gutta. Alt skulle undersøkes og sjekkes. Herlig å se! Etter at hytta var sjekket ut, så ble vi sittende å bla i gamle hyttebøker som kunne melde om imponerende fangst av både fisk og vilt i området. Hytta ligger fantastisk til helt i vannkanten.
Det hadde vært en lang dag og vi begynte raskt på middagen. En slags blomkål, brokkoli, bacon komposisjon kom på plass og ble fortært rundt bordet som kanskje….bare kanskje, men hvem vet… en gang hadde servert både Knut Haukelid og andre tungtvannssabotører. Ut vinduet var det som hadde vært et lite solgløtt blitt forvandlet til regnvær og vind. Carsten fyrte i ovnen og jeg noterte meg at det i hemmelighet var blitt medbrakt en rekvisitt på turen for å leke enkelte scener fra film og bøker om tungtvannsaksjonen.
Jeg ble sittende med dagboken på det som må være en av de vakreste skrivepultene turdagboken min har vært. Selvom det begynte å skumre ute, så er utsikten over vannet fantastisk, møblementet er furet og tæret av mange års bruk, og jeg innbiller meg at det er skrevet langt klokere ord enn mine akkurat her.
Gutta leker en runde tungtvannssabotører med hodelykter rundt hytten før vi havner i hver vår stol eller seng med et blad eller en bok.
Samson slumrer foran ovnen etter flere strabasiøse elvekryssinger, og atter en gang er alle fjellskoene samlet foran ovnen. Det er tid for kveldskos. På sengekanten blir det tid til litt notater i dagboken for både små og store.
Vi våknet etter en god natts søvn, jeg kikket ut vinduet og konstaterte at det så grått ut og fort kunne dra seg til et knepp og to. For sikkerhets skyld skiftet vi batterier i GPSen og la i vei.
Terrenget på siste etappen dagen før var vått og urete, og vi hadde bestemt oss for å følge en sti som vi håpet gikk tilbake til hytta hvor vi hadde spist lunsj. Tåka kom over oss og på et punkt mistet vi stien og alt rundt oss var brått like grått og kompakt som havregrøten til frokost.
GPS’en fortalte oss at vi hadde kommet ut av kurs og i denne tåka var det bare en ting å gjøre, følge vannkanten – vårt eneste kjente punkt som ledet oss helt til hytta hvor vi spiste lunsj i går. I utgangspunktet en kort tur som i går tok rundt en time. I dag, traskende lengste vei, gjennom vierkratt og steinur, ispedd hyppig lesing av kart, terreng og GPS, så tok den 2t og 45 min.
Vi var aldri i tvil om hvor vi var, så det var aldri noen fare, men alt tok bare så utrolig mye lenger tid og vi voksne lurte nok på om vi ville komme fram før mørkets frembrudd. Heldigvis visste vi at det var en hytte i nærheten hvor vi kunne søke nødly hvis det skulle bli nødvendig. Vi turde ikke slippe oss særlig mye mer enn rundt 50 meter fra vannkanten, enkelte ganger så stod vi på rekke med en viss avstand mellom oss for å utvide horisonten noe, uten at det hjalp. Underveis fleipet gutta om å rappe satellittelefonen og ringe til fonnafly. Og de spekulerte i hvem det ville være best å bli reddet av, Røde Kors, Norsk Folkehjelp eller Forsvaret. Ulike aspekter rundt fordeler og ulemper med helikopter, ATW og beltevogn ble behørig vurdert av den yngre garde. Etter en tung tur gjennom kratt og myr, så dukket plutselig Storheller hytten frem fra tåken.
Vi sjekket klokka og hadde en liten rådslagning om hvorvidt det var forsvarlig å fortsette, men tåka hadde lettet noe og stemningen tilsa raskt at gutta var motivert for å gå videre. Etter fire rett i koppen og en fot i bakken, så var vi enige- vi ville fortsette. Vinden økte på og regnet kom drivende, men tåka var lettere… og vi trasket av gårde. Om 3 timer eller så, så burde vi være på plass foran ovnen på hytten der vi hadde lagt igjen både ved og mat. Hvis alt gikk etter planen da…
Resten av turen gikk greit, men vi var påpasselige med å ta trygge, kjente veivalg da tåka kom og gikk.
Etter noen timer så lå hytten der, like urørt som da vi forlot den. Vi kom oss under tak, fyrte i og både to og firebeinte fant etterhvert roen.
Det var på tide med siste rest av kveldskos. Pølser og ost ble skåret opp mens vi snakket om fjellets lange tradisjoner med en tørr brødskalk, litt salt pølse og kanskje en ostebit.
Gutta var tydelig fornøyd med å ha gjennomført en såpass lang, og etterhvert strabasiøs tur. Både det at vi faktisk har bodd på samme hytte som tungtvannssabotørene og at vi har kommet oss gjennom tåkeheimen med skikk.
Totalt har vi vært ute i nærmere 7 timer i tåke, regn og vind. Gutta viste imponerende viljestyrke og tempo og da vi kom frem til vårt krypinn for natten, snakket de om at vi like greit kunne ta turen helt hjem. Det hadde nok blitt for langt i forhold til at mørket hadde kommet. Etter hvert ulte vinden rundt hytten, og vi håpet at det ville gi seg før hjemturen.
Vi blåste ut lyset og gikk og la oss. Simen var først ut av posen om morgenen og fyrte i gang primusen for å få på plass varm sjokolade og kaffe på sengekanten. Ingenting å si på servicen i fjellheimen! etter at første runde kaffe var unnagjort fant alle veien ut av posene og havregrøten kunne serveres.
Vi pakket sammen og ruslet hjemover. Nok en flott og begivenhetsrik tur gikk mot slutten.
Samson vadet fornøyd over turens siste elv, og gledet seg antagelig til å slumre på saueskinnet foran peisen hjemme… “De kan da vel umulig tro at jeg har blitt en Husky ??”
Saken inneholder sponsede produkter.
Alt rundt oss har skiftet farge, vinden har blåst av bladene på det som finnes av trær og luften er blitt klar og skarp. Høsten er definitivt her. Det betyr at dagene har endret seg for oss her oppe. Rutinene er på plass og det er ikke lenger sommer og ferie, men hverdag. Noen dager våkner vi til regn, og faktisk også snø, andre ganger til de morgenen hvor sommeren ikke helt har sluppet taket, men høsten allikevel har gitt klar beskjed om at den begynner å feste grepet. Ikke kaldt, heller ikke sommervarmt. Ikke disig, men glassklart. Høst er skoletid og vi er kommet godt i gang med arbeidet.
Spisebordet blir ryddet etter frokost og vår midlertidige skolestue trer frem.
En liten trall på min oldefars munnspill signaliserer at timen er i gang eller at det er friminutt.
Det går raskere enn antatt, vi ligger veldig godt an i enkelte fag og litt mer bakpå i andre, men vi er igrunnen svært optimistiske til skoleprosjektet.
Før avreise tenkte jeg at jeg skulle bruke dette havet av tid til å lære meg noe nytt. Jeg gledet meg litt til at sommerferiefølelsen skulle slippe taket og vår nye hverdag skulle begynne. Endelig skulle jeg mestre fingerspill på gitar, lese Ulysses, eller lære meg et eller annet som jeg kanskje kunne få bruk for. Det som er mest påfallende sålangt er at dagene får bein å gå på uten at jeg kan særlig mye mer enn “hang down your head Tom Dooley” på gitar og at Ulysses fremstår fremdeles like fjern for meg, som den antagelig også gjør for mange av de som har, eller hevder å ha lest den.
Vi får altså gjort lite.. det vil si, vi får gjort lite annet enn det vi må og skal gjøre.. og det er egentlig ganske mye. Vi gjør skolearbeid, vi baker brød, vi vasker klær, vi reparerer ting som har gått i stykker, vi fisker og jakter litt, henter vann, tar oppvasken, tørker klær.
Plutselig bruker vi en hel dag på å hente gass eller kjøre frem ved.
Kort sagt, vi gjør mye av det vi gjør hjemme. Alt tar bare lenger tid. Og det er jo nettopp det som er noe av fascinasjonen. Når man pusser sko, så pusser man sko, når man baker brød eller hugger ved så er det det man gjør. Det er det man tenker på og den situasjonen man er tilstede i. Lukten av forskjellige typer skokrem, konsistensen av deigklumpen mellom hendene, eller det velklingende smellet og den frydefulle følelsen av å slå to tørre vedkubber mot hverandre. Ting jeg knapt legger merke til hjemme, noe som etterhvert blir stadig mer uforståelig for meg.
Nå skal det også sies at når været er bra, så er vi ganske raske med å ta oss en natt på telttur her og der, en rusletur med haglen, en fisketur, noenganger en tur med naboens hester eller hundespann, ja.. eller ganske enkelt hygge oss med de som kommer på besøk. Igrunnen ganske så begivenhetsrike dager vil jeg si.
Solen steikte og det var frokost på terrassen. Det hele utviklet seg til et slags familieråd, selvom noen sikkert vil hevde at det hele hadde et visst diktatorisk tilsnitt. Hvem ville på telttur? alternativene var mange, skulle Tonje dra alene, med en eller begge ungene, hva med Samson og hva skulle Per Sigurd gjøre annet enn å begynne på den lange listen med gjøremål? Etterhvert så var det enighet om at lister og legobygging fikk vente og at alle skulle dra i vei. Pakkingen begynte og som vanlig så ble det hentet frem utstyr fra skuffer og skap. Det blir litt greier når fire stykker skal på tur en natt og to. Tannpuss og avgårde med oss.
Vi la i vei nedover dalen, gutta i fortropp og vi andre fulgte etter i lang rekke. Underveis ble planen klar. Over elva og ned til vannet.
Vel nede så ruslet vi bortover det som engang hadde vært bunnen av vannet.
Vi sanket med oss ved til kveldens bål, og gjorde unna litt lek og moro underveis. Noen kastet stein
mens andre samlet stein.
Gutta valgte tomannsteltet, og Tonje, Samson og jeg fikk tremannsteltet. Vårt hjem for kvelden kom på plass der nede i vannkanten.
Etter et bad så var det på tide å begynne med matlagingen. Turen var kort og vår vanlige følgesvenn Real-Turmat fikk bli hjemme denne gangen.
Dagens meny var komponert av gutta og blekksprutpølser med potetmos ble servert på de solvarme svabergene.
Carsten slappet av med en bok
Mens Simen tok med fiskestangen for å prøve fiskelykken.
Alle var etterhvert samlet i leiren igjen og det var på tide å koble opp satelittelefonen og ringe til tanten som fylte år i dag. Simen ringte, men ingen svarte.
På SMS en dag og to senere så fikk vi vite at tanten hadde sett et veldig rart nummer på sine tapte anrop og via Google fått vite at dette stortsett var brukt av Ungarske telefonsvindlere og det var ikke anbefalt å svare. Så i tilfelle noen lurte, så er det altså en kobling, om enn noe syltynn og høyst usikker, mellom Ungarske telefonsvindlere og fjellfanter som oss. 🙂 Så mye for hyggelige bursdagshilsener altså 🙂
En fantastisk dag gikk mot slutten. Simen fyrte i bålet
og kubbe etter kubbe med tørr gammel kvist fant veien til flammene.
Samson lurte som vanlig på hva vi holdt på med, og ble etterhvert pakket inn i fars dunjakke.
Det ble spilling, spikking av stekespade som var gjenglemt hjemme og etterhvert kom også stjernene frem. En fantastisk dag ble en kveld for minnebøkene.
Morgenen etter våknet jeg til et trøtt morgentryne i fotenden av soveposen.
Det var gråvær ut teltåpningen.
Men hva gjorde vel det når det var pannekaker til frokost.
Noen spiste de med syltetøy..
andre… med ??
Sjokadetuben ble tom og gråvær ble til godvær. En kopp kaffe var alt vi trengte..
.. før vi pakket sammen.
Vi ruslet i strandkanten hjemover. Tonje tok en avstikker for å plukke multer, gutta gikk innom nabostølen og før vi fikk sagt hei så ble vi møtt med.. Det ser jammen ut som det var her det var bestilt to cola og en øl. Vi takket ja og slo av en, som alltid, hyggelig prat med verdens beste fjellnaboer.
Når alle var vel hjemme, så vanket det nyrørte multer til kvelds.
Saken inneholder sponsede produkter.
Planen var å gjennomføre dagens tilmålte timer med skolearbeid for deretter og sage og hugge ved. Det var altså planen, men det var før meldingen kom. Den lød på at nabostølens hester var ledige de neste dagene, og hvis vi ville dra til den steinbua vi hadde snakket om så kunne vi gjerne låne dem. Vi var raske med å takke ja til tilbudet og innvilge oss en planleggingsdag og to. Skolearbeidet kunne vente til helgen.
Vi kastet oss rundt og begynte på pakkingen. Normalt så har vi greie rutiner for dette og har etterhvert gjort det mange ganger før. Som regel går det på rutine med noen enkle kontrollspørsmål av typen, har du pakket havregrøten eller ligger luene til ungene i sidelommen eller i den gule pakksekken? Denne gangen hersket en viss forvirret stemning. Hva fikk vi plass til i salveskene, var det plass på hesten til noe utover dette ? Det burde være balanse i vekten mellom pakksekkene og dersom vi skulle få plass til noe mer på hesteryggen så burde det være mykt. Alt dette og mere til var spørsmål vi aldri hadde besvart før, ihvertfall ikke i denne situasjonen og sammenhengen. Vi pakket etter beste evne ispedd en anstrøk av fornuft og erfaring fra hesteryggen, men det ble allikevel ikke som alle de andre gangene. Vi bestemte oss for å bruke den brenneren og kokeutstyret som lå i bua og la vårt utstyr bli igjen hjemme. Det skulle vise seg å bli Skjebnesvangert, men mer om det senere. Vi la i vei og hentet hestene.
Salet opp og pakket om enda en gang for å gjøre forvirringen komplett.
Normalt så har vi noen enkle kjøreregler for pakking, det gjør at vi har en viss formening om hvem som har hva og hvor. Dette gjør at vi ikke trenger å endevende sekkene i potensielt regnvær for å finne frem. Vi bruker mange pakksekker, og har skall/regntøy lett tilgjengelig i sidelomme, ulluer, vanter og buffere ligger i en pakksekk på toppen, snacks hos gutta, lunch eller mat underveis pakket på toppen av sekken og lett tilgjengelig. Det eneste som var standard denne gang var fjellduk i kløvet til Samson og kamera, førstehjelpsutstyr og nødpeilesender hos meg. Skitt la gå, hesten avlastet hele Tonje sin sekk og store deler av vekten i min som i utgangspunktet veide litt over 25 kg på veien ned. Ikke på noen måte grusomt, men allikevel herlig å krype ned mot 15.
VI begav oss over elven…
…Og oppover bakkene
Gutta mestret, ikke overraskende, livet på hesteryggen aldeles utmerket. Det skulle nesten bare mangle etter langt flere turer enn oss voksne den siste tiden. Selvom det var selverklært planleggingsdag denne dagen så ble det allikevel en naturfagtime og to underveis. Det var jo spor, revehi, fjellflora, steinarter overalt rundt oss i det høstkledde landskapet.
Carsten og Simen så ut som de ikke hadde gjort annet enn å sitte til hest.
På toppen ble det innvilget en liten pause og bytte av rytter. Etter et par timer kom vi frem til et av de fineste stedene jeg vet om her oppe.
Det er smellvakkert og ikledd gryende høstfarger kan man ikke annet enn å være takknemmelig og glad over at man står her en helt vanlig ukedag.
Videre bar det over nok en elv, opp en dal og to, ja kanskje tre…
Før vi endelig var fremme ved dagens mål. Steinbua.
Utsikten var fantastisk!
Men vi var slitne etter mange timer på tur og det faktum at vi hadde begått kardinalfeilen. Vi har gjort den minst to ganger før og advarer alle som spør oss om barn og friluftsliv om å gjøre det samme. Vi hadde knapt spist… vi hadde en enkel plan – som vi ikke fulgte. Vi var på et fantastisk sted, men var helt tomme. Det var bare en ting å gjøre. Mens noen salet av hestene skulle jeg rigge primusen og steke pølser til en altfor sen lunch. Vi hadde snakket om det de siste kilometerene, først pølsefest og litt senere Real turmat… det stod både pasta bolognes, kebabgryte, couscous og chili con carne på menyen. Jeg konstaterer at brenner og stekepanne befinner seg nøyaktig der de skulle være. Gass var det også så vi trengte ikke vår medbragte. Jeg kunne formelig kjenne lukten av stekte pølser, lomper, sennep og rå løk . Sulten skrek inne i meg – tenn på nå, få gang på greiene hylte den… sulten altså. Fyrstikker. Alltid i posen til brenneren, stemmer det… men vi har jo ikke vår brenner med, vi skal jo bruke brenneren som lå i bua. Ikke noe problem, har alltid reservestikker i høyre lårlomme. Pokker, skiftet bukse minutter før avreise pga av været. Jaja… stormlighteren henger trofast i venstre lomme.. svarte da ! Det var jo i samme buksen som fremdeles lå trygt hjemme. Magen skriker noe om #$#€£# Tosk! Og helt andre ting som overhodet ikke egner seg på trykk i en hyggelig feelgood blogg om barn og friluftsliv. Jeg er varm i toppen nå, kunne jeg være så dum, så utrolig tosk! Lommer blir endevendt, alle må sjekke. Forventningsfulle, sinte og skuffede øyne stirrer på meg da jeg konstaterer at selv topplokket på sekken er tomt. Der man normalt finner alt fra hodelykter og nødraketter til tennstål og ekstra batterier. Gode råd var dyre – skikkelig dyre føltes det som. Vi kunne selvsagt spist pølsene rå eller Real posene kaldt. Vi var tørre, hadde vann tilgjengelig, og tak over hodet var det også. På ingen måte krise, en slags friluftsversjon av et klassisk I-landsproblem. Rolig nå.. pust noen ganger med magen og løs problemet. Tonje smører noen skiver av vår tilmålte brødrasjon (som egentlig var neste dags frokost) og er raus med syltetøyet. Stemningen letter et hakk, men befinner seg fremdeles faretruende langt nede på skalaen. Var det ikke noen arbeidsfolk lenger nede i dalen da? De må jo ha noe fyrtøy??
Jeg er skrubbsulten og hjernen min prøver å overbevise meg om at jeg er en urutinert idiot i det jeg legger i vei den lange veien tilbake. Etter en liten times gange så har jeg fått låne en lighter og er tilbake ved steinbua “a tosk got to do, what a tosk got to do!”. Den enkle operasjonen med å svi en pakke pølser kan begynne. Vi spiser i taushet.
Vi har et uttrykk i familien som sier… hva er de beste turene ?
Det er de turene man husker, og denne kommer i likhet med flere andre til å bli husket.
Pølsene letter heldigvis ytterligere et hakk og to på stemningen, selvom jeg bebreider meg selv som selvoppnevnt turtosk en liten stund til. Hvordan kunne jeg??
Vi får etterhvert litt orden i bua, ting blir sortert og hengt opp i taket.
Gutta bærer saler og seletøy opp i teltet.
Mens hestene gresser fredelig nede ved vannet.
Vi tobeinte tar litt godis, og Simen varter opp med en hånd med kraftfôr til hestene.
Vi trekker tilbake i steinbua og Samson lurer på hva i allverdens land og rike folkene hans har stelt i stand denne gang ?
Vi fyller opp med vann.
Og gjør oss klar for å koke middag. Vi sender nok en gang varme tanker til den sympatiske arbeidskaren noen kilometer unna, lighteren hans gjør jobben denne gangen også.
Simen tar en kveldsprat med våre firebente venner. Som får på tepper før vi begir oss inn for kvelden.
Været har vært ganske bra, men det skal vise seg å være høyst midlertidig. Middagen blir fortært, vi er fremdeles sultne selvom humøret er betydelig bedre ved dette måltidet. Kvelden siger på og vi fyrer i noen telys og koker litt varm drikke. To kopper varm sjokolade, en te og en kaffe takk!
Gutta bruker lysene til å grille marshmallows, noen er mer perfeksjonister enn andre.
Tonje og gutta går og legger seg i teltet, mens Samson og jeg blir liggende i steinbua.
Jeg holder liv i telysene og kryper halvveis ned i posen, det er på tide å notere seg litt rundt dagens strabaser.
Jeg skriver…
“Det river litt i duken nå, meldingen sa 10-12 m/sek men det ser ut som vi er heldige med vindretningen. Hestene snorker utenfor… jeg er ingen hestekar, men de lager ihvertfall noe gryntelyder i søvne. Jeg har aldri sovet med hester i fotenden og en boxer som tilnærmet hodepute før. Det er en første gang for alt. Det er ned mot null grader tipper jeg, Caucasus posen leverer imponerende så langt, vi får se i morgen tidlig hvordan vi føler oss da.”
De andre har lagt seg i teltet, hestene står utenfor, Samson sover tungt i jervenduken bare centimeter fra øret mitt. Det føles flott, vakkert på et vis. Kanskje vi alle burde bo i en steinbu i ny og ne for å føle oss hele i all vår enkelhet. Det skal ikke mere til, dyr tett på, en enkel steinbu og turdagbok i lyset av noen små telys i grusen. Der har du den altså… oppskriften 🙂 jeg tar en liten sup med dram fra lerken og tenker at jammen er jeg langt vekke fra livet hjemme, denne helt vanlige tirsdagen. Jeg føler meg heldig da jeg blåser ut lyset, hvisker god natt til Samson og trekker posen opp til haken.
Jeg har sovet godt, men det har vært mye vær, det har kommet ned rikelig med regn og blåst godt. Jeg våknet klokken 03.00 og sovnet igjen, våknet på nytt 04.30 og ble liggende i tussmørket å lytte til været. Strakk ut en hånd og koste litt med Samson, han kjentes varm og fin ut.
Været har stilnet og regnet trommer ikke lenger på duken. Morgenkaffen er på kok og det upåklagelig stemning i bua. Det vi si helt til Samson kvikner til og starter den vanlige kampen om liggeunderlaget 🙂
De andre kommer etterhvert tuslende ned fra teltet og vi gjør opp status for natten. Ungene har sovet som steiner, Tonje har knapt hatt blund på øyet ettersom hun var redd for at ungene skulle fryse, at teltet skulle blåse avgårde, at hestene ikke hadde det bra og hvordan hjemturen skulle bli hvis ikke dette været roet seg snart. Men heldigvis er nattens uvær fort glemt når vi stikker hodet ut og ser at en nydelig dag er i anmarsj. Simen tar hestene ned til beitet.
Og frokosten blir servert.
Gutta prøver fiskelykken
før vi henter hestene
saler opp
og begir oss på hjemvei.
Vår “lekegrind” denne høsten viser seg fra sin beste side denne dagen.
Det er ikke hver dag noen fyller 40, eller strengt tatt så er det vel det i et nasjonalt eller globalt perspektiv, men det er ikke hver dag kone og mor fyller 40.
Carsten, Simen og jeg har planlagt det hele i lange tider. Det har vært mye hemmelighetskremmeri, og detaljplanleggingen har båret preg av at vi har levd mellom 10 og 120 cm fra hverandre i snart en mnd. Planen var å få inn hele familien med stort og smått, hele gjengen over fjellet. Svigermor først på 6-hjuling og deretter kanskje til hest, de 8 andre skulle ta beina fatt. Gutta og jeg hadde planleggingsmøter i vedboden, det skulle lages bordkort
Lages lykter
øves på tale og koordineres det ene og det andre.
Vi var skikkelig stolte kvelden før den store dagen – det siste vi hvisket entusiastisk på sengekanten var at VI KOM TIL Å KLARE DET ! Vi hadde klart å holde alt hemmelig! Morgenen kom og det var kaffe, kaker og gaveoverrekkelser på sengen, stor stas, men allikevel ikke noe ekstraordinært. Stuen var pyntet med guttas hjemmelagde girlandere – riktig så fint syntes vi det ble.
Det var strålende sol og kaffen ble tatt med ut på terrassen, litt prat, kryssord og utsikt. Vi gutta ville plukke oss, kom de ikke snart, hadde alt gått etter planen der ute ? Hvor var de andre hen ? Ikke snakke høyt om det, ikke se for mye i retning av der de skulle komme fra.. ikke snuble nå, ikke falle på målstreken.. snakk om noe annet.. Plutselig, det var bevegelse, det skjedde noe i ytterkant av vollen, Tonje så en annen vei, løste kryssord, vi andre snakket uvanlig mye og entusiastisk om hva som kunne være Spania 3. Største by, mens vi demonstrativt kikket i alle andre himmelretninger enn øst. Det var et stort følge som nærmet seg, to hester, en med kløvsal, en med svigermor på, våre fantastiske naboer som hestefølgere, og to svogere, to svigerinner og tre nieser. Når de var på mindre enn 200 meters hold gikk det opp for Tonje at noe var på gang – overraskelsen var et faktum.
Etterhvert skjønte også hun hvem som var på vei og naturlig nok hva som var på gang. Det var duket for storfest denne lørdagen. Jubelen var stor på terrassen og på andre siden av elven vaiet norske flagg, veivende hender og fjordingman side om side. Et skue for både minnebok og hyttebok. Gutta var strålende fornøyd, High five – vel blåst så langt. Jubilanten selv var både overrasket og glad.
Kløvsekkene var lastet fulle med godsaker og gaver.
Vi rigget til langbord av gamle materialer, gassflasker og Zargeskasser i solsteiken utenfor.
Alt var nøye planlagt og beskrevet av Simen i hans, etterhvert så detaljerte plandokument for festen.
Etter lunch, lek og moro, så var det tid for middag. Det var et langtidsprosjekt med hjortegryte full av godsaker laget på bål.
Vi trakk ned til bålgropen og samlet oss rundt grytene. Til forrett serverte gutta boblevann og tørket reinsdyrhjerte med tyttebærkrem.
En av tantene bakte det som må være den høyeste bløtkaken som er servert i dalen på lange tider
og Simen hadde laget ostekake.
Det var taler og gaveoverrekkelser, og hilsener fra fjern og nær.
Selvsagt var det hatter og kroner, som vanlig ispedd dårlige vitser fra smellbonbonene.
Mette og gode blåste vi fart i bålet igjen og der ble vi sittende til det ble natt. Lyktene våre kom endelig til sin rett.
Noen grillet marshmallows etter alle kunstens regler, andre benyttet hodelykt og siste rest av lys til å skvise en siste runde med leking ut av denne dagen.
En etter en kom også stjernene på plass der oppe for å toppe en allerede fantastisk flott dag. Festens eldste og de to yngste (som fremdeles var våkne) holdt lengst ut rundt bålet.
En flott dag var til ende, Simen og jeg gikk og la oss i uthuset og pratet fornøyd på sengekanten. Tenkt at alt hadde gått etter planen, akkurat slik vi hadde sett det for oss så mange ganger akkurat her vi satt nå, i vedboden. Til og med været viste seg fra sin beste side og alle måltider hadde blitt gjennomført ute, det var nesten mer enn vi kunne håpet på og det eneste vi egentlig hadde plass til på våre 42m2.
Endelig har vi fått på plass litt dekning og da er det på tide å dele litt mer av hva vi har holdt på med:
Det er travle dager her ute i villmarken med mye som skal forberedes, gjøres og fikses. Det har gjort sitt til at det har gått tre uker uten at vi har hatt en eneste teltovernatting. Nå var det en mikroskopisk luke med godvær hvor meldingen viste opplett i mer enn noen timer og Simen og jeg bestemte oss for å pakke sekken.
Etter frokost pakket vi sammen utstyret. 
Det var også tid for den alltid like omstendelige utvelgelsen av turmat. Posen ble helt ut på bordet, utløpsdatoen sjekket og valget kunne begynne. 
Sekkene ble klargjort og vi tok fatt på kneika oppover de drøye to hundre høydemeterne før det flatet ut.
Vi plukket en hånd blåbær her og der, og fant også noen modne multer underveis.
Oppover bakken måtte det også etterfylles med vann.
Vi ruslet avgårde og snakket om løst og fast og ikke minst fredagens naturfagtime. Simen fant ulike typer lav…
…og vi var gjennom kortversjon av både U-Daler og morener.
Kanskje ikke 5 klassepensum, men dog… Midt i V-dalen på toppen av bakken så vi plutselig en rype, og brått så vi to kyllinger. Vinden blåste godt i mot og de enset oss ikke. Ettersom de gikk på vår eneste farbare vei i den smale dalen, så fulgte vi etter de på få meters avstand i nærmere 20 meter før vi kunne svinge av og la de være i fred. … ihvertfall frem til september ble vi enige om. Fascinerende! Over toppen begynte vi å se flere turister, jegere og fiskere. Vi tok ut en ny kompasskurs og søkte litt avstand til de andre fjellgåerne.
Etterhvert så fant vi oss en leirplass ved et lite vann, på god avstand fra jaktterreng og stinettet ned mot Haukeliseter.
Vårt nye Robens telt kom opp i en fart og soveposer og liggeunderlag ble lagt til “lufting”.
Middagen kom raskt på kok. Vår nøye utvalgte meny i dag bestod av Kremet Pasta og Pasta bolognes.
Det smakte fortreffelig som alltid. Underholdningen var det jaktradioen som stod for, vi scannet gjennom kanalene og fikk med oss litt av hvert. Vinden drog på litt og noen regndråper fant veien til teltduken, vi trakk inn på hvert vårt liggeunderlag for litt lesing og telthygg.
Praten går i ett, med gode og spennende samtaler både underveis og i teltet. Timene fløy og skulle vi rekke noen “voksenkvelds” før leggetid så var det bare å henge i og skjære litt pølser og oster..
…og finne frem kortstokken.
Kvelden går mot slutten og vi ligger i lyset fra hver vår hodelykt og skriver om dagens hendelser i turdagboken.
I morgen er planen å gå ned til Haukeliseter for å kjøpe boller til lunch. Det ene liggeunderlaget har konket og er flatt. Vi kunne ha lappet det, men hadde som vanlig med både fjellduk og et Zig-Zag lag ekstra. Det får duge for Samson og meg i kveld.
Vi våknet i teltet etter en god men noe urolig natts søvn. Simen hadde sovet godt men våknet tidlig og gått og lagt seg med Samson i fotenden. Samson derimot virket middels fornøyd. Selv med våre to dunjakker som dyne, så var han tydelig morgentrøtt. Etter Real havregrøt til de tobeinte
.. og en real porsjon med tørrfôr til Samson så var vi på beina…riktignok etter en kopp i teltåpningen.
Vi pakket sammen alle sakene og la alt unntatt verdisaker igjen før vi vendte nesen mot Haukeliseter. Vi kunne nærmest kjenne bollelukten hele veien opp hit. Plutselig så vi “motorveien” mellom Haukeliseter og Hellevassbu, stien er svært tydelig i terrenget. Ned siste bakken møtte vi på endel folk som pustet og peste på vei oppover.
På Haukeliseter spiste vi en bolle hver, delte en Cola og slo av en hyggelig prat med Svein Magne fra Haukeli husky.
Vi børstet sukkeret ut av skjegget og begav oss oppover den bratte bakken. De 140 høydemeterne gikk lettere enn først antatt for Simen og meg. Tilbake i leiren, tok vi ned teltet og la ny kompasskurs mot toppen. Praten gikk lett slik den hadde gjort i snart et døgn, løst og fast, bakeridrift, aksjer og generalforsamlinger, flora og fauna – alt i en salig saus. Herlig 🙂
Oppover dalen hadde vi vinden i ryggen og jeg kunne med jevne mellomrom kjenne lukten av nydelig medbragt bollebakst som snek seg ut fra sidelommenei sekken. De der hjemme hadde jo også fortjent litt prima bakst. Da vi nærmet oss toppen hørte vi stadig mer trafikk på jaktradioen. Spennende å høre om posisjoner og jegere som var på vei her eller der. I siste liten bestemte vi oss for å ta en avstikker ut på kanten av Vidjernut.
Veldig kjekt å være på toppen der igjen. Vel nede bør vi møtt av Carsten og Tonje på terrassen. Baksten “vår” ble servert og de bød på nyrørt multesyltetøy, slett ikke dårlig. Utpå kvelden ble teltet slått opp igjen. Denne gang like utenfor hytta… Simen så ingen grunn til å gå inn og legge seg- teltet var jo helt perfekt.
Det har vært måneder med forberedelser og lister lange som vonde år. Det har vært lange dager på kontoret for å få alt ferdig, avløst av sene nattestimer med detaljplanlegging av tur. Hvor mye mel, hvor mye gass, hvor mye godteri og skokrem trengs egentlig for nærmere et halvt år i villmarken ? Lange lister på spisestuebordet har blitt avløst av endeløse handleturer.
Spesielt tørrvareinnkjøpene på dagligvarehandelen var nesten parodiske. Fem handlekurver smekkfulle med mel, pasta og suppeposer gjorde sitt til at vi for et øyeblikk antagelig ble stemplet som medlemmer av en eller annen luguber og lyssky dommedagssekt.
Det mest eksotiske innslaget i planleggingen var kanskje da våre gode legenaboer tok turen innom for et krasjkurs i sying og førstehjelp i felt.
Det var stifting, sying og bedøvelse. Etterhvert var både bananer og baconsvor i god behold. Takk til både legenaboer og apotekernabo for kunnskapsdeling og innsamling av utgått utstyr. Vi trodde lenge at alt var i boks før en slags følelse av uro grep oss de siste ukene før avreise og atter en gang var det nye innkjøp. Denne gang av garn, fiskekroker, tau, batterier til ditt, og plugger til datt. Stuen lignet mest av alt en sportsbutikk som var utsatt for hærverk.
Men nå, endelig er vi på plass. Endelig har vi kommet oss til seters!
Siste opptelling kvelden før avreise viste at det eneste vi manglet – det var fjellskoene til Simen. Etter utallige timer foran lister og avkrysninger så var det altså her det skulle stoppe. Hvor var egentlig fjellskoene…? Fjellsko. Bentøi. Det mest sentrale foran enhver fjelltur. I kampens hete, så var det her det sviktet. Fjellskoene ble lokalisert og er nå på vei og Simen får nøye seg med støvler og joggesko i påvente av at Lundhags str 37 blir transportert med kurer ved første besøk.
Hva gjør man så på, når man endelig er kommet seg på plass foran 5 måneder i villmarken – svaret er enkelt. Man gjør det man må. Man hugger ved, baker brød, spiller spill, bygger bro og fisker fisk. La oss begynne med det første. Vi har hugget ved siden snøen begynte å trekke seg tilbake i mai.
Stokkene har ligget til tørk i solveggen, og nå var det tid for å kappe og kløyve.
De voksne har hugget med øks og de minste med vår nye manuelle vedkløyver.. – kindlekracker.
Vi har iløpet av våren fått på plass nytt flott uthus for å forberede vinteren, det må beises.
Bilen var smekkfull med greier. Alt fra underbukser til skolebøker, hønsenetting til klassisk litteratur.
Uansett, alt må inn. På ett eller annet vis og på et eller annet tidspunkt. Vi var heldige og fikk låne nabostølens hester og fikk dermed kløvet inn mesteparten av varene allerede første uka.
Ungene har bedrevet alt fra barbakkriding på hest til hundekjøring med trollkart. I mellomtiden har vi innimellom regnbygene fått hugget enda mer ved. Man tenker kanskje umiddelbart – gode fiskeforhold. Innsatsen har ikke vært allverden foreløpig, så vi må kanskje si oss fornøyde med 6 stk fjellørret av veldig varierende størrelse etter to korte turer i elven.
Været har også gjort sitt til at utfluktene har blitt begrenset og noen av dem surere enn andre.
Vi har sett endel dyr i fjellet og krysser av i boksen for reinsdyr, ryper, fjellvåk, ugle, rev, firfisle, lemen, og ørn. Ekstra stor stas var det da vi klarte å fange en liten mus i luen og holde den.
På tross av skit og spor, så skulle vi gjerne krysset av for både elg og rådyr også, men det får vente – eventyret har tross alt såvidt begynt…..
Gutta finner ut at i steden for å springe 10 ganger rundt teltet før leggetid, så tar de en liten treningsøkt i skogen.
Hva er det så jeg liker med den ?
Takk for turen !
KLÆR
KJØKKEN
TELT/SOVEPOSER
SIKKERHET
MATEN (pr. dag, pr. pers)
UNDERHOLDNING :
DIVERSE:
HUNDEN:
Det ble ikke til at vi gjorde annet den kvelden enn å ta med hodelykter og leke i gapahuken i mørket. Det skulle vi senere angre på ettersom denne kvelden var en av de bedre, selvom det var mildvær og fukt i bakken. Alternativet skulle vise seg å bli langt mer krevende.
Dagene gikk og vi skrev 2016 før vi bestemte oss for å tilbringe en natt i gapahuken. Værmeldingen viste minus 5 grader og 10m/sek. vind. Ikke idelle forhold, men ferien var slutt dagen etterpå og vi bestemte oss for å gi det hele en sjanse. Vindretningen var gunstig, og vi hadde gode soveposer, gode liggeunderlag i tillegg til en fjellduk i bunn og en ekstra dunsovepose som “dyne” over gutta. Enda viktigere – veien hjem var kort.
Hytta i overgangen mellom skogen og fjellet. Hytta som har vært vår base nesten hvert eneste årsskifte de siste 10 årene. Hytta som har verken TV eller særlig mobildekning og med andre ord aldeles elendige kavalkadeforhold.
En finfin sykkeltur endte med hengekøyesoving.
I August satt vi alle på lasteplanet da den store svarte bilen sa takk for seg på tur til Rosendal.
Vi nøt en strålende septemberhelg på Haukeli, med ridetur i fjellet
Jeg forlot førjulskaos og stilte opp hos Fjellgeita denne mandagsettermiddagen for å hjelpe til med siste rest av matforberedelser. I steden for å kokelere så mye på bålet når vi kom frem så pakket vi julemat inn i to lag med aluminiumsfolie slik at det kunne varmes opp i porsjonspakker i kanten av bålet.
Det knitret fra peisen, Bugge improviserte lettbeint og nydelig som bare han kan. Fred over jorden – menneske fryd deg. Lukten av ribbe blandet seg snart med søtlig sigarlukt. Det var rett og slett jul i skogen denne kvelden.
Brått hørte vi knasing i grusen utenfor og hodelykten til den syklende grafiske designeren kom til syne i åpningen. Vi ble 5 mann denne kvelden. TUR12 sitt kvinnelige alibi, huskyen Nala, slumret mellom bålet og veden og håpet at en matbit skulle falle i hennes retning.
Lompespørsmålet var oppe og avgjort og kvelden fortsatte i alle mulige retninger rundt bålet… kjøttfri mandag, økologisk torsdag, ispedd litt utenrikspolitikk, menneskerettigheter, borgerplikter og det som var. Hei hvor det går – klokken ble sent og siste kubbe ble lagt på.
Engang drømte jeg om turer som måtte være lange, høye og kalde i dette teltet – nå drømmer jeg om unger i nabosoveposen som legger armen rundt pappaen sin i søvne.
TUR 365 
Recent Comments