Jeg fikk telefonen for noen måneder siden. Vi skal seile til Shetland med Colin Archer skuta S/Y Fredag og trenger en mann til ombord – er du hypp? Klart jeg var. Fantastisk skute, rom sjø og fremmed havn. Hva mer kan man ønske seg av en seilekspedisjon. Hvis du topper det hele med hyggelige mennesker, røverhistorier og ankerdram.. whats not to like ? Før avreise så var det mye som skulle fikses ombord. Det var mange år siden sist jeg hadde vært på tur med Fredag, og når jeg kom ombord så ble det klart at listen med ting å ta tak i var lang og at tiden frem til avreise for så vidt kunne synes knapp. Hva gjør man med lange liste og dårlig tid? Man begynner i en ende og arbeider seg jevnt og trutt i den retning man har tenkt seg. Og det var akkurat det vi og de andre i dugnadsgjengen for skuta gjorde. Vi begynte i en ende og arbeidet oss fremover. Vi pusset dekk..
IMG_7762_Fotor
..tettet lekkasjer ulike steder…
IMG_7851_Fotor
..strammet opp jomfruer..
IMG_7795_Fotor
…og en hel masse andre ting som ihvertfall jeg aldri hadde gjort før. Ny radar skulle også monteres høyt der oppe..
IMG_7866_Fotor
..det samme skulle nytt navigasjonssystem.
IMG_7842_Fotor
Fokkseilet måtte sys, men først måtte symaskinen repareres.
IMG_7753_Fotor
Takk og lov for Skomaker Eriksen som var rask på labben og hadde en symaskin som faktisk virket. Listen ble kortere og avreise kom nærmere. I ukene før så var det intense dager for mange av oss. Rett hjem fra jobb for en matbit og så tilbringe resten av ettermiddag og kveld med arbeid ombord.
Uken før avreise så hadde vi mannskapsmøte ombord. Det var mange saker på agendaen, men bare EN som virkelig opptok oss. Været! Vi hadde lagt bak oss den beste værperioden i moderne tid den siste måneden, men nå, NÅ, like før avreise så slo det om. Det var ruskevær in the making. Alle som en så fulgte vi med på yr, storm, windy, accuweather og det vi fant av mer eller mindre pålitelige værmeldere. Noen meldte opp mot liten storm i kastene, og 4 meter snittbølger i deler av vår overfart.
IMG_7828_Fotor
Frem og tilbake, skal-skal ikke. Vi hadde satt cut off for å gjøre vær og sikkerhetsvurderingen til tirsdagen før avreisetorsdagen. Jeg ringte meteorologisk institutt og fikk følgende svar. Vindvarselet vårt er vi nå meget sikre på, du må forvente deg stiv kuling der ute. Seile til Shetland sa du… hvis du ikke må til Shetland, så ville jeg tenkt meg om en gang til. Hmm… Stiv kuling fra nord-vest, kanskje liten storm i kastene,  200 nautiske mil, 30-40 timer i sjøen og langt hjem uansett hvor du bor. For ikke å snakke om bølgene. Helsike! HELSIKE!!
Stemningen var trykket, om mulig enda mer trykket enn det lavtrykket som var i ferd med å kvele hele Shetlandsdrømmen som for tiden fikk kunstig åndedrett i noen timer til. Innerst inne visste vi alle hvor det bar hen, og det var definitivt ikke Shetland. Selvom dette preget oss i dagene før, så fortsatte vi allikevel arbeidet på båten, mens en plan B og kanskje en plan C, begynte å ta form i hodene våres – alle visste vi at det var dette som nå var plan A.
Samme uke som avreise fikk vi en forsmak på vinden som var i vente, noe som gjorde at klyverseilet også ble skadd mens Fredag lå til kai. Seilene ble låret og skomakeren satt i sving, enda en gang. Det siste vi gjør før vi forlater Fredag klokken 22.30 dagen før avreise er å knekke bomgaffelen på hovedseilet og konstatere at det er problemer med kjølevannet på hovedmotoren.
Oppmøte klokken 16.00 på kaien – drit i passet, lød det mutt fra kapteinen.
Vi gikk hjem å la oss, pakket baggene våre og lot passet ligge igjen hjemme. Drømmen om Shetland hadde vi gitt opp dagen i forveien – nå stod plutselig hele seilasen i fare. Det var ingenting ombord som fremstod som om vi skulle på fire dagers seiltur.
IMG_7885_Fotor
Fredag har vært i hardt vær før og når torsdagen kom sammen med mekanikeren så ble det jammen meg gang på Sisu Dieselen igjen. Listen som var lang for noen uker siden bestod nå stortsett bare av ett punkt – ihvertfall bare ett som vi brød oss om en halvtime før avreise. Den knekte storseilgaffelen. Når noe er brukket, så trengs det under normale omstendigheter en ortoped og en anestesilege. Vi hadde tilfeldigvis begge ombord, de er gift, har seilbåt og en uvanlig stor førstehjelpsveske. Skikkelig stor.
IMG_7895_Fotor
Skipslegen gikk under dekk og hentet frem sprøyter av en størrelse som jeg ikke engang tør tenke på hva skal brukes til på tobeinte som veier under 250kg.
IMG_7897_Fotor
Det ble foreskrevet store mengder epoxy til pasienten og ortopeden stod klar med drill og skruer som var minst like fryktinngytende som anestesilegens sprøyte.
IMG_7900_Fotor
Operasjonen ble erklært vellykket, legene tok farvel på kaikanten og vi kastet loss. Pasienten fikk beskjed om holde seg helt i ro i hvert fall det neste døgnet, Fredag fikk klare seg på forseil og mesan.
IMG_3342_Fotor
Med en liten bismak i munnen, så kalte kapteinen sammen mannskapet og spurte om noen hadde en sprittusj, for han hadde en overraskelse til oss. Spesialbestilte kopper med navn til alle i mannskapet! Bare en liten feil i reiseruta…
IMG_3354_Fotor
Endelig strøk sjøen atter langs Fredags lubne skrog. Vi var på tur. Shetland eller ikke Shetland, det føltes fint allikevel å bare være på sjøen igjen og stemningen steg bortover Smedasundet. I kampens hete, så gikk det lovlig raskt med proviantering og pakking ombord. Kunne det gå godt – vi måtte da ha glemt noe. På den annen side så skulle vi innaskjærs og det meste kunne kjøpes for penger. Det eneste vi visste at vi var tomme for var dopapir. Hvor la dere dopapiret som vi handlet ? Dopapir ??? Argh. Vi ringte til Simen som suste ned bakken til kaien, og vi fikk fisket tak i den med båtshaken i fart mens vi strøk langs kaien til sjøfartsdirektoratet og politiet.
IMG_3359_
Hva de som var på vakt tenkte vites ei, men vi var ihvertfall rustet for storm og stille ombord på Fredag. Simen forsvant opp bakken igjen like raskt som han kom og vi la hardt styrbord.
IMG_3363_Fotor
Minutter senere satte vi seil og kurs sørover.
IMG_3373_Fotor
Vi hadde vinden i ryggen nedover Karmsundet og gjorde et forsøk på å seile for spredd fokk og klyver med blandet hell.
IMG_3368_Fotor
Det endte med at vi heiste mesanen mens storseilet fikk hvile. Bak oss konstaterte vi at flere fiskebåter søkte havn fremfor nordsjøfiske. En slags bekreftelse på at vi hadde tatt et tungt, men fornuftig valg.
IMG_3375_Fotor
Vi dreide kurs mer mot øst og befant oss i midt mellom holmer og skjær som badet i et fantastisk skiftende sollys.
IMG_3430_Fotor
Stemningen var god både hos kaptein og førstestyrmann i brønnen og blandt mannskapet på dekk.
IMG_3407_Fotor
Etterhvert som solen sank nærmere havet, så ble ikke stemningen noe dårligere – Det var rett og slett en fantastisk kveld å være på sjøen.
IMG_3394_Fotor
Havet stilnet og vi sjenket opp nok en tår med kaffe til mannskapet.
IMG_3418_Fotor
Etter flere timers seilas, nærmet vi oss havn for kvelden og i innløpet til Hervikfjorden traff vi på noen sværinger som lå for anker og nærmest glødet i siste rest av sollys.
IMG_3434_Fotor
Kapteinen overtok for førstestyrmann og førte skuta trygt til havn.
IMG_3465_Fotor
Vi hadde knapt fått tampene i land og lagt første rundtørn rundt nærmeste pullert før det brummet fra brønnen – Ankerdram! Vi har soleklare retningslinjer for dette, først anker, så dram, men i dette tilfellet så var det så vidt siste halvstikk var slått før drammen ble sjenket i.
IMG_3438_Fotor
Jeg ble sittende å fundere på noe som ble meg fortalt på guttetur for noen helger siden da vi snakket om turen jeg skulle på. Det går alt for sent å seile sa noen, vi må ha motor og fart, vi må rekke frem til der vi skal. Akkurat nå så kjentes det ikke slik, det kjentes bare fint. Det hadde tatt akkurat den tiden det tok – den tiden det skulle ta. En slags anerkjennelse av å være underveis mot noe, gleden over å ikke skulle rekke noe. Den frydefulle følelsen av å gjøre en ting om gangen. Heiser man mesanbommen så heiser man mesanbommen, det er lite rom for alt annet – heldigvis. Vi burde oftere gjøre en ting av gangen, mye oftere! Det som ihvertfall var sikkert var at det var på tide med mat. Klokken var halv elleve og det var lenge siden lunch. Kapteinen hadde lagt reker og kylling i marinade for lenge siden og det var klart for tidenes fredagstaco.
IMG_3471_Fotor
Dog på en torsdag, men likefremt ombord i Fredag.
IMG_3458_Fotor
Det gikk som det måtte gå denne kvelden, det ble røverhistorier, sjenk og musikk. Når man har seilt en hel dag og er ferdig med middag rett før midnatt, da har man litt på hjertet som skal ut før man kan finne køya og gå å legge seg.
IMG_3469_Fotor
Skipslegen og jeg ble sittende oppe med kartboken og se på hvor turen gikk i morgen. Se på den da – en “uendelig” lang tarm av en fjord. Kanskje ingen har satt sin fot der før? Vi snakket om Nansen og Johansen, Grønland og Sydpolen. Skipslegen og jeg har en viss forkjærlighet for alt som i det hele tatt minner om ekspedisjoner, og det må også bemerkes at klokken var langt over leggetid.
amundsen
Noen timer senere så satt vi igjen rundt det samme bordet, drammeglassene var erstattet til fordel for juice og kaffe – diskusjonen gikk rundt frokostbordet, hvor gikk turen videre? Jøsenfjorden, sa skipslegen og jeg i kor! Jøsenfjorden?? svarte resten av besetningen.
Fredag har seilt på alle verdens hav, men innerst i Jøsenfjorden har den aldri satt sin kjøl. Skipslegen og jeg snakket oss varme – Dette var vår nordvestpassasje, hadde vi vært et politisk parti så hadde vi omtalt det som vår månelanding, holdt svulmende taler uten rot i virkeligheten mens vi snakket om realitetsorientering og andre vanskelig ord som gir lite mening i den virkelige verden. Men nok om tåkefyrster og månelandinger. Vi skulle til Jøsenfjorden.
IMG_3479_Fotor
Bacon og egg kom på bordet og en viss konsensus begynte å bre seg. Jøsenfjorden it is!   Det eneste vi visste var at det var langt inn og at det var bratt rundt. Både google og Wikipedia gav oss usedvanlig lite, med andre ord – et alle tiders utgangspunkt for vår fredagsekspedisjon. Jeg kom til å tenke på den fantastiske DiDerre låten, Børs Cafe, og begynte å nynne smått for meg selv.. “Det er litt vanskelig å la det stedet i fred, før noen har sagt noe om Jøsenfjord. Gi meg en kai, innerst i hjørnet, og la meg ligge i fred…” jeg vil nødig radbrekke en stor musikalsk helt særlig mye mer, men jeg ble nå gående å tralle på Børs Cafe, resten av denne dagen… heldigvis var det originalversjonen som tok over etterhvert.
Etter frokost var det på tide å klargjøre for ekspedisjon. Jøsenfjorden var tross alt ikke sted for bunkers verken for skute eller mannskap. Etterhvert så var det flere folk som kom bort for å kommentere og beundre skuta. En eldre kar lurte på om vi pleide å male nytt navn hver dag og at vi hadde flaks akkurat denne fredagen. “He He” sa vi og gjorde oss klare til å løsne fortøyningene. En rutinesjekk på oljenivå, motortemperatur, oljetrykk og vi skulle legge fra kai. Normal prosedyre, men akkurat i dag, så var ikke alt som det skulle være. Det skummet olje av kjølevannet. Hmm.
IMG_3480_Fotor
Vi hadde da virkelig service på motoren i går av kyndig personell. Olje i kjølevannet? Lekkasje, høyt oljetrykk, hva med toppakningen? Mange spørsmål men få svar. Vi skummet av kjølevannet og tappet av litt olje.  Plutselig kom en lokal Mr. Fixit bort og lurte på om han kunne hjelpe med noe. Han ringte en venn og kavaleriet var på vei. Ting så ut til å ordne seg greit allikevel. Motoren responderte adekvat og vi lot fortøyningen gå og holdt turtallet lavt ut fra kai.
Vi satte kurs ut Hervikfjorden, det var tydelig at det var barskere forhold denne dagen så utstyret for godværsseilas ble liggende i bagen og et grovere kaliber ble hentet frem.. IMG_3482_Fotor
Vi var spente på gaffelen på forseilet, vi krysset fingrene, tok ett rev i seilet og satte kurs.
IMG_3529_Fotor
Spørsmålet var – ville gårsdagens sengeliggende mastegaffel holde ? I den store kloke Colin Archer boken står det følgende om utstyr for reving av seil:
” Preventertaljen brukes også som revetalje. Forre blokk hukes da fast ved bomnålen, stikkbaut festes i aktre blokk med “nakkestikk”. Stikkbautene går gjennom skivegattene i revelitstene, også kalt skilpaddeblokkene, opp gjennom reveløyert og ned gjennom hull i motsatt revelist, og blir der låst med taljerepsknop. Storseilet har doble reveløyertert: Den nedre delen er laget av pokkenholt for stikkbaut, den øvre av jern for en ekstra surring bort til nokkbeslag for avlasting. Revelistene er plassert i på bommen slik at stikkbautene omtrent halverer vinkelen i seilets skjøtsbarm etter reving.”
Reving av seil fremtid plutselig som en kunstform. For å være på den sikre siden, så satte vi fokk og klyver og skjøt fart i vinden – et revet storseil fikk seile sin egen sjø.
Mesanen kom opp og det var jubel blandt mannskapet. Vi seilte! Nærmere 8 knop gjorde vi for fulle seil.
IMG_3509_Fotor
Vi holdt nesten 180 grader på vår drømmekurs mot Shetland, i stedet for kryss mot nord vest på det åpne havet, så seilte vi aktenom tvers på slør mot sør-øst… allikevel så kjentes vinden frisk enkelte steder. Vi byttet på å rore skuta, foruten Kaptein og Første styrmann så tok både første, andre og tredje fender sin tørn ved rorkulten.
IMG_3531_Fotor
Vi kunne nesten høre Fredag fryde seg, da hun krenget mot le og skjøt fart gjennom bølgene.
IMG_3518_Fotor
Kapteinens instruks før avreise var klokkeklar – alltid varm kaffe i brønnen. Aye Aye Captain…varm kaffe skal bli Sir.
IMG_3532_Fotor
Til enhver tid så var en kopp varm kaffe innenfor en armlengdes avstand. Nistematen ble spist på dekk denne fredagen, båten krenget godt og det var ikke anledning til store kulinariske utskeielser foreløpig.
IMG_3525_Fotor
Været var skiftende og i perioder ble alt rundt oss badet i et nærmest mystisk lys i grensegangen mellom godvær og uvær.
IMG_3515_Fotor
Så langt vi hadde fått med oss så var det ikke så mye som var sagt om Jøsenfjorden, det ville vi gjøre noe med. Sette den på kartet på ett vis, ihvertfall på vårt kart. Hjelmeland lå snart bak oss der vi stevnet innover. Expedition Jøsenfjord var i gang.
IMG_3554_Fotor
Vi seilte fin slør innover fjorden med vinden for babord halser – “kursen er stø, det er aldri kø – og du blir tatt i mot som en gammel venn”, sang jeg høyt for meg selv der vi stevnet inn fjorden mot det ukjente.
IMG_3557_Fotor
Som tredjefender, skribent og fotograf så tok jeg en tur opp i masten. Når jeg først hadde klatresele på, så kunne jeg jo like gjerne bli heist ut i line utenfor Fredags skuteside for å knipse noen ekstra bilder.
IMG_7931_Fotor
Hva gjør man vel ikke i jakten på de gode motivene… Det viste seg etterpå at bildene av fotografen ble bedre enn bildene av skuta.
IMG_3599_Fotor
Slik er det av og til, alt henger nå engang sammen med alt og når det på toppen av det hele beveger seg så er det vanskelig å få klare og fine bilder.
IMG_3600_Fotor
Etterhvert så stilnet vinden av, solen kom frem og noen tok en cowboystrekk på dekk.
IMG_3535_Fotor
Det var ikke lenger behov for å binde opp rorkulten.
IMG_3539_Fotor
Det var noe med lyset og stemningen, slik er det gjerne der hvor ingen mann har satt sin fot. Fredag lå badet i blågrønn sjø og fjellene raget opp rundt oss.
IMG_3562_Fotor
Vi nærmet oss slutten på dagens seilas og Kapteinen med løytnantsgrad beordret låring av seil.
IMG_3632_Fotor
Hva ville møte oss? Nansen sa til sine menn at det var vestkysten eller døden, de gikk mot sivilisasjonen og ikke fra den. Vi hadde stevnet ufortrødent mot sør-øst i det håp at her hadde ingen før satt sin fot. Underveis hadde vi fått et varsel og to om at det, ikke overraskende, kunne være folk på ferde. Men vi tviholdt på troen, selvom vi stadig oppdaget steder av typen «der ingen skulle tru at nokon kunne bu»
IMG_3575_Fotor
Seilet var strøket, mannskapet slitent og Jøsenfjorden var nesten til endes.
Det var ikke lenger noen tvil om hvor dagen seilas skulle ende, vi peilet inn baugsprydet og tok fatt på sjarmøretappen.
IMG_3640_Fotor
Vi sjekket kai og ankringsforholdene.
IMG_3651_Fotor
Det var ingen som lå til kai, men det var allikevel folk der.
IMG_3656_Fotor
Dette var vårt Scott-moment. Han kom frem til Sydpolen en måned for sent, fant teltet og brevet til Kong Haakon VII. Vi fant verken telt eller brev til kongen, men vi fant både brakkerigg, anlegg, folk og fe i Jøsenfjordens bunn. Vi la til kai, og som i går så ble det beordret ankerdram og det litt brennkvikkt, fra den beseirede kapteinen.
IMG_3660_Fotor
Skipslegen og tredjefenderen var tross alt ganske fornøyd, kanskje kom vi ikke alene til “polpunktet” vårt, men vi hadde bunnet ut Jøsenfjorden og polturen i Haugesund var rikholdig nok.
Mens vi slumret på kaien kom plutselig hun her på besøk.
IMG_3666_Fotor
Like etterpå stiftet vi bekjentskap med en merkelig sjøgående ekvipasje… Bonden skulle på sommerbeite med sauene.
IMG_3673_Fotor
Fotografen forsvant under dekk for å mekke burgere, uten at stemningen lot til å ta skade av det, innimellom steikeos og grønnsakskutting hørtes lyden av latter og røverhistorier fra kaien. Maten ble servert og mannskapet nikket anerkjennende.
IMG_3711_Fotor
Noen tok seg en lang middagslur, andre tok det som et vorspiel foran en natt som enda var ung. Et slags mørke senket seg på årets nest lyseste dag.
IMG_3758_Fotor
Kvelden ble til natt denne fredagen også, og det var på tide å tørne inn.
IMG_3717_Fotor
Det var lørdag, og det var sankthansaften, men veien ut av køya var bratt og capsen trang denne morgenen.
IMG_4050_Fotor
Greit nok- beina i dørken og avgårde med oss. Vi blåste et drag i hornet og la fra kai.
IMG_3763_Fotor
Det var meldt vindstille innaskjærs, men skipslegen rekvirerte fysisk forstring. Hopp i klærne og opp i trærne. Energibunten av en anestesilege beordret både heising av storseil, mesan, klyver og fokk. Min utfordring var at jeg var den eneste på dekk sammen med skipslegen denne morgenen. Ja foruten kapteinen som måtte styre rorkulten. Vi vekslet blikk og jeg skjønte alvoret, det var full seilføring som gjaldt, intet mindre. Det var bare en ting å gjøre, oppstilling ved naglebenken og henge i stroppen. Det ble heising av seil for alle penga, jammen godt det ikke var noen fullriggger vi seilte ut fjorden denne lørdagen.
Etter hvert så ble vi ensomme i brønnen, skipslegen og jeg. Sjøfolk har som kjent best av å være på sjøen – på land kan allting skje. Gårsdagen hadde tatt på noen og hver, enda vi fikk landkjenning allerede klokken 19.
Vi satt i marsj utover fjorden, turtall 1250, oljetrykk som på en middels utrent pensjonist, og temperatur 80 grader.
IMG_3802_Fotor
Det var et fascinerende landskap vi seilte forbi, det var stein og fjell overalt, kun ispedd en liten grønn flekk her og der.
IMG_3779_Fotor
Etter hvert så dukket resten av mannskapet opp en etter en. Det ble en fin tur ut fjorden, selvom motoren tutlet og gikk sammen med seilføringen store deler av denne seilasen. Det ble tid for en strekk for noen og hver både på og under dekk. På andre dagen så er det ikke lenger tvil – sjømannslivet krever sitt av oss.
Vinden kom i rykk og napp gjennom hele dagen, men i perioder opplevde vi fin seilevind og fin forseilstrim.
IMG_3798_Fotor
Styrmannen kom etter hvert frem fra under dekk og hadde nok en gang armene fulle av snickers og andre godsaker. Det fremstod nærmest som et utømmelig reservoir av godsaker i styrbord akterkabin. I gamle dager ville de kanskje kalt det en Slappkiste – for oss landkrabber så fremstod det mest av alt som en slags tax free avdeling under dekk.
Vi seilte rolig innover i fjordene i retning av Sand i Ryfylke, det ene stedet vakrere enn det andre åpenbarte seg.
IMG_3810_Fotor
Det var mye båt på fjorden da vi nærmet oss Sand. Både rutebåt og lasteskip.
IMG_3817_Fotor
Like etterpå passerte veteranskipet Sandnes med soldekket fullt av vinkende gjester. Vi trodde lenge de snakket om oss på høyttaleranlegget, men det viste seg å være steinbruddet bak oss. Litt skuffet over det faktum at kjendisstatusen uteble så fortsatte vi ufortrødent videre.
IMG_3824_Fotor
Jeg forsvant atter under dekk for å mekke en slags Thai-inspirert stormsuppe.  Fremme i Sand så ble tampen slengt i land, og kapteinens dype røst rekvirerte atter en gang ankerdram på røde rappen- uten ugrunnet opphold!  Siste rest av flasken ble sjenket opp, vi lettet antrekk og nøt det.
IMG_3859_Fotor
Etter en skarp en på taket så ble middagen servert i brønnen. Thaisuppe ALA fredag servert på lørdag – kokosmelk og currypaste i en salig blanding. Både kaptein og mannskap lød vel over både mat og skipskokk.
IMG_3855_Fotor
Det skjedde det som måtte skje, vi ble sittende i brønnen. Det var både lesk og gode historier og det var ingenting vi skulle rekke denne dagen heller.
IMG_3871_Fotor
På ett tidspunkt så var ikke lenger Thai-suppe ala fredag nok mat for sultne sjøfolk. Kapteinen og skribenten disket opp med saltmat og søtmat – det eneste som manglet på bordet var penger og gull. I løpet av kvelden så var vi innom både høytlesning fra utvalgte partier fra Petter Røren sin bok om S/Y Fredag sin utrolige historie og en snartur innom hotellet på kaikanten.
IMG_3897_Fotor
Da vi kom tilbake i båten så var sankthansbålet brent ut og mannskapet var trøtte.
Jeg som er utsendt fotograf for anledningen benyttet sjansen til å ta noen bilder.
IMG_3962_Fotor
Første styrmann og andre fender tørnet inn og sa god natt, jeg ble sittende alene brønnen. Det er så mørkt som det kan bli denne natten, den lyseste av de alle. En kattugle skriker i bakgrunnen, mannskapet har lagt seg, det samme har sjøen. Det er dørgende stille. Det er kattuglen, Fredag og jeg denne lørdagen. Det føles fint sånn, ordentlig fint. Det ble med drømmen om Shetland denne gang, men allikevel; for en tur, for en gjeng og for en skute.
IMG_3952_Fotor
Jeg har drukket ut, det snorkes under dekk, og puben er stengt. Det eneste jeg hører er lyden av en måke som skriker i det fjerne og kattuglen som uler. Et eldgammelt tegn på at det er på tide å legge seg. Jeg trodde ikke det verken kunne eller skulle bli mørkere. Men det ble det.
IMG_3998_Fotor
Vårt tobeinte mikrokraftverk av en skipslege var på beina før solen rakk å stå opp. Det ble en tidlig avreise denne morgenen.
IMG_4011_Fotor
Jeg fikk frokost servert på dekk lenge etter at kursen hjemover allerede var satt.
På hjemveien slumret vi noen og hver, noen under baugspydet, andre i køya.
IMG_4034_Fotor
Etter noen timer i sjøen, hadde vi atter en gang kjente landemerker i sikte.
IMG_4042_Fotor
Det ble restefest til lunch på vei opp Karmsundet. Ostesmørbrød i alle varianter… Pesto, taco saus, jalapenjo og det som verre er. Det gjaldt å velge rett. Grønt er ikke alltid grønt.
IMG_4055_Fotor
Vi gikk for fulle seil og Karmsundet ble etterhvert til Smedasundet før vi låret seilene for siste gang på denne seilasen.
IMG_3839_Fotor
Shetland eller Jøsenfjorden – Hervik eller Lerwick. Sånt ble det altså. Det nærmeste vi kom var kanskje vimpelen ombord…
IMG_4056_Fotor
Vi måtte nøye oss med en fantastisk Shetlandstur – nesten til Shetland.
kopp
Takk for turen – neste gang så blir det Lerwick og ikke “Hervick”

En natt i bagasjerommet

I fjor sommer tilbragte Simen og jeg en hel helg i bagasjerommet på Landroveren med stort hell. Nå er helgene booket og ferien nærmer seg med stormskritt, så vi skjønte etter hvert at skulle vi få det til før høsten så måtte det bli nå. Vi vasket og ryddet bilen kvelden før, det er rart med det, men desto større bil man har, desto mer kan den romme av rusk og rask. Vi fylte opp søppelposene med gamle ispinner og kvitteringer før vi begynte på støvsuging og vasking. Det er jo alltids greit å ha det litt rent rundt seg i det som det neste døgnet skulle være både stue, kjøkken og soverom.
rigging
Simen rigget til med madrasser, lys og «bokhylle», samt at alle tilgjengelige stuerom ble tatt i bruk til praktiske formål. Litt orden i sysakene bør det jo være. Det går akkurat to Exped oppblåsbare liggeunderlag bak i bilen, det gjør at sengen blir både stor og komfortabel. Simen lempet inn bagasjen og vi var klar til morgendagens tur.
Etter at jobb, skole og et pizzastykke var unnagjort så la vi i vei. Vi skrudde opp musikken og rullet vinduene ned, Sveio- Here we come! Planen var egentlig å kjøre til vi fant et sted langs veien å campe på. Værmeldingen var strålende og avisene skrev om Afrikavarme.. Rundt lunch-bordene snakket man stort sett ikke om annet – var det varmere enn sommeren 1997, noen hadde hørt snakk om varmerekord, hvordan er det egentlig man måler en tropenatt.. Uansett –  Vi hadde lyst til å komme oss så nærme sjøen som mulig og ettersom vi kom senere avgårde enn først planlagt så hadde vi valget mellom å rote rundt på måfå i Sveio på jakt etter den ideelle plassen, eller sjekke hva som faktisk finnes av camping alternativer. Vi gjorde det enkelt for å sikre suksess. Ett kjapt googlesøk returnerte treff på Victors Naturpark. Vi ringte Victor og han hadde plass, en av fem plasser stod det vårt navn på, det vil si, han skulle sette ut en rød plastikkstol slik at ingen andre tok plassen, han måtte på fotballtrening med sønnen.
Simen var kartleser og DJ, jeger redd for at han tok DJ-rollen langt mer alvorlig enn kartleserrollen. Et øyeblikk så følte jeg meg som en slags blanding av en russebussjøfør på vei til kongeparken og statist i en slags roadmovie.  Akkompagnert av fela til Rybak som forsøkte å lære oss å lage en låt, så trillet vi inn i villmarken til Victor.
campingplass
I mitt drøyt 40 år lange liv så kan jeg telle netter på campingplasser på en hånd eller kanskje to, så jeg har lite erfaring på området og det er derfor ingen betraktninger rundt campingplasskvaliteter, servicebygg og andre ting man eventuelt forventer av en erfaren caravaner. Vi trengte ganske enkelt bare et sted å parkere bilen, se på utsikten og hygge oss. Alt dette bød Victor på.
landrover camping 3
Vi rygget bilen nesten ned i fjæresteinene, og konstaterte at når vi satt og dinglet med beina fra bakluken så var vår egen lille private brygge halvannen meter under oss.
landrovercamping 2
Utsikten fra soverommet var det ingenting å si på.
IMG_7572_Fotor
Vi lempet bagene opp på takstativet og rigget oss til. Simen tok med seg en utgave av aftenposten junior ned på brygga og nøt solen, mens jeg ble sittende på bagasjeluketerrassen og lese.
aftenposten junior
Etterhvert så ble vi varme i solen og det var på tide å røre på seg. Simen stakk opp på taket og hentet frem Packraften.
landrover roofrack 1
Vi båste opp vårt bærbare padlevidunder og tok en tur på fjorden.
packraft 2
Simen fikk dreis på det og laget sin egen løype, fra gjestebryggen, bort til vår brygge og tilbake igjen – et slag på fortøyningspullerten var signalet på endt seilas – tar du tiden pappa? Selvsagt tok jeg tiden, herlig å sitte på brygga mens solen skinte og ta tiden på Simen som padler så sjøsprøyten står fra brygge til brygge. Beste rundetid 1.57.
packraft 1
Vi hengte våtdrakt og packraft til tørk og plutselig kom Victor kjørende. Det ble en lang prat med Victor, vi snakket både om landrover, snøscooter, ville dyr og halvåret vi bodde på Hardangervidda. God stemning i leiren denne kvelden. Jeg hadde mentalt forberedt meg på supersosiale campere som ville snakke om løst og fast, men noe særlig mer prat med andre ble det ikke denne kvelden. Det eldre ekteparet fra Nederland ved siden av smilte lunt og lurt til oss da vi rygget Discoen opp ved siden av deres ytterst sofistikerte og velfungerende Hymer mobilehome, Tyskerne litt lenger nede vinket og smilte da vi padlet forbi i packraften for å undersøke hva som skjedde på andre siden av broen og de siste gjestene smilte og sa guten abent til oss da vi satt på takstativet og inntok kveldsmaten mens vi dinglet med beina. Jeg innser vel nå at vi kanskje gav de et noe underlig bilde av norske campingturister som de eneste norske gjestene tilstede på campingen denne dagen.
Etter at lesing og padling var unnagjort så tok vi med oss litt knask opp på takterrassen.
chips
Vi ble sittende der oppe resten av kvelden. Simen hentet frem lørdagsgodteriet.
smågodt på taket
Og etter hvert så var det også tid for kveldsmat i høyden.
kveldsmat
Herlig å sitte der å se på utsikten, prate om løst og fast og spise litt knask og knep.
landrover roof rack 2
Kvelden gled sakte mot natt og det var på tide å hvile øynene litt. Simen tok en runde tannpuss på brygga og sa takk for i dag.
tannpuss
Jeg ble sittende noen timer til å lese.
bok
Etterhvert så begynte jeg også å fikle med canon 5D kameraet som jeg hadde på “prøve” denne helgen. Det ble eksperimentert med diverse frihåndsknipsing av lys og refleksjoner.
lysrefleksjon
Min erfaring tilsier at man føler at man har fått noen riktig blinkskudd der man sitter i nattens mulm og mørke, men når dette blir lastet inn på maskinen hjemme i dagslys så er de sjelden så bra som man trodde.
kveldsstemning 2
Ikke ulikt situasjonen over med andre ord. På et tidspunkt så var det på tide å la lukketider og ISO ligge og krype til køys.
Morgenen etter våknet vi atter til strålende vær.
slumring
Vi åpnet terrassedøren, eller bakluken om du vil og slumret i posene.
soveposert morgen
Det var bare en ting å gjøre, sette på kaffevann.
kaffekoking
Etter noen minutter, så var det om mulig enda bedre stemning i leiren.
primus eta solo 2
Simen hadde vært ansvarlig for provianteringen og i fri dressur så valgte han Nugatti og polarbrød. Ikke helsekost, men en meget god kombinasjon om jeg skal si det selv. Det smaker som en slags kake, men hva gjør vel det. … Annet enn at vi spiste det til frokost da 🙂
frokost
Vi rakk en fellestur i Packraften før vi pakket i bilen og takket for oss.
packrafting 1
Da vi trillet opp i oppkjørselen hjemme så hadde Carsten, Tonje og Samson akkurat rigget seg til for frokost i hagen… eller lunch for oss som hadde tilbrakt natten i bagasjerommet. Ingen dårlig avslutning på en veldig morsom tur!
IMG_7632_Fotor

Fra hageselskap til holmetur

Noen saker har blitt liggende lenger enn de fortjener, vi har noen slike i ermet som det er på tide å få ut. Her kommer noen glimt fra en padletur i vår:
Dagene var begynt å bli lange og temperaturen krøp stadig oppover. Noen Glimt av sol hadde vi også fått. Det var nesten så man kunne tro at våren hadde meldt sin ankomst for fullt. Like sikkert som at våren kommer hvert år på denne tiden i overgangen mellom april og mai, så kommer også invitasjonen til min tantes alltids like hyggelige hageselskap.  Etter å ha unnagjort et rikt utvalg rause snitter, høye kaker og en runde krokket, var det på tide å skifte fra kaki og blazer til fjellreven.
IMG_7125
Vi skulle bruke vårværet til kanopadling.
Magen var mett og sør-vesten frisk da vi la i vei med kanoene. Det ble ikke lange padleturen, men våre to kanoer kom seg greit ut til en holme hvor vi prioriterte leirliv, fremfor småstrabasiøs padling. Da vi endelig kom i land så var det på tide å pakke ut, og rigge til hengekøyene.
IMG_7516
Samson lurte som vanlig på hva i all verdens land og rike vi holdt på med, og forbannet antagelig nok en gang denne familien han var blitt en del av.
IMG_7482
Det hjalp heldigvis litt da jeg begynte å hugge ved, eller leke med pinner som han ville sagt.
IMG_7480
Vi pakket på rekordtid og før avreise hadde Simen gjort det klart at han ville sove i telt, så vi hadde rasket med et enmannstelt til han. Det fine med kanotur er at så lenge det får plass i bilen, så får det som regel plass i kanoen…. ihvertfall når man har to kanoer. Simen gikk i gang med plugger og barduner.
IMG_7513
Andre derimot levde etter anbefalingen om at en god soldat hviler når han kan.
IMG_7511
Det var begynte å bli mange timer siden smørbrød og kaker så jeg begynte på middagen
IMG_7510
Planen var å gjenta suksessen fra tidligere. Var det et lykketreff, en inkurie- at Carsten og jeg følte oss sikre på at vi knapt hadde smakt bedre biff enn den vi stekte direkte på glørne for noen uker siden. Dette måtte bevises for resten av familien, QED om du vil. Vi dristet oss til å forsøke på nytt, et slags friluftslivets svar på universell bevisførsel. Biff ALA Carsten var i ferd med å utvikle seg til en slags lille/navnebror til den langt mer kjente biff ALA lindstrøm. Verdens kanskje mest kjente polarkokk Adolf Henrik Lindstrøm disket i sin tid opp med kjøttdeig, kapers, rødbet, løk og potet under svært kummerlige kår. Vi hadde verken kapers eller rødbet, men rakte bålet til side, og når glørne kom til syne la vi ytrefiletene direkte på. Potetene stekte vi ved siden av. Ikke helt som Lindstrøm altså, men noe ALA.
IMG_7504
I mellomtiden brukte gutta tiden til å klatre i trær med hundekobbelet som klatresele.
IMG_7506
Etter kort tid så var det på tide å snu biffene.
IMG_7503
Perfekt! Børste bort litt kull og så vente litt til.
Etter 10 min så var de klar.  Hvile litt – Skjær opp, og server
IMG_7501
Et dryss med flaksalt så er de klare. Vi serverte med småpoteter stekt i folie, kryddersmør og tomater. Ikke verdens mest kreative komposisjon, men du verden så godt. Saftig, brent, kull og røyk, litt friskhet og syre.. ganske enkelt bare masse dønn ærlig smak.
IMG_7500
Noen spiste med kniv og gaffel, Simen tok i bruk sine nyspikkede spisepinner for å innta måltidet.
IMG_7498
Gode og mette så rigget vi oss for en liten ettermiddagslur,  noen inntil en trestubbe, andre i hengekøyen. Det hadde blåst opp og vinden tok godt tak nå.
IMG_7494
Etter litt slumring så pustet vi liv i bålet igjen og nøt de siste solstrålene i vinden
IMG_7491
Etter middag og en liten lur, var på tide med dessert. Denne gangen en avansert utgave av grillet marshmallows.
Først tar man en sjokoladerute og borrer et hull med kniv.
IMG_7473
Så trer man marshmallow og sjokoladen innpå grillspydet.
IMG_7475
Før man griller det hele varsomt, mens man jevnt og trutt stryker den smeltede sjokoladen over den grillede og karamelliserte marshmallowsen. Slett ingen dum kombo. Søtt, krisp og karamellisert-AKA… brent. Herlig!
IMG_7472
Som om ikke det var nok, så ble kvelden avsluttet med en chubby bunny challenge.
Alltid greit å toppe ut med litt sukker på toppen umiddelbart før leggetid.
Ungene fant plass i hver sin køye, mens Tonje og jeg ble sittende litt til med «dansefot” på radioen og spikking av opptenningsved til morgenbålet.
IMG_7465
Samson satt i jervehiet sitt og var skikkelig klar for å si takk for i dag…
IMG_7462
Det var regn i luften og framsynt nok trakk jeg en fjellduk over soveposen. Det skulle vise seg å være et godt valg, iløpet av natten kom regnet og jeg ble liggende å kjempe mellom å få lengden på fjellduken til å strekke til og å ikke bli liggende under et slags telt uten stenger.
Alle andre sov i dunposer, jeg hadde heldigvis syntetpose, der jeg og jervenduken lå alene ute i regnet.
IMG_7460
Etter en uvanlig urolig natt, så våknet vi alle til morgensol og varme. Vinden hadde løyet og det var på tide å krype ut av hengekøyer og soveposer.
IMG_7456
Vi fyrte i gang biolite bålet vårt og fikk kaffen på kok.
IMG_7453
Samson satt sulten og kald og lurte på hva vi hadde tenkt å utsette han for i dag. I går var det kanopadling, i natt måtte jeg dele seng med Simen, nå er det morgen og jeg har enda ikke fått mat. Vi kunne formelig høre han nynne.. «for de jeg bor hos, for de jeg bor hos de er så gjerrige så».
IMG_7451
Vannet kokte og det var på tide å helle over presskannen og sette seg til å vente på det sorte gull.
kaffe
Det er noe med det, en fornøyd gjeng (med unntak av hunden.. foreløpig), morgensol, bål, kanoer i vannkanten og en god kopp nytraktet kaffe.
kaffe 2
Etter kaffe og frokost, var det på tide å pakke sammen både soveposer, liggeunderlag
IMG_7445
Og hengekøyer
IMG_7443
Vi pakket i kanoene, sjøsatte og vendte hjemover.
IMG_7434
Tilbake i stranden, trakk vi opp kanoene og sa takk for lånet, før vi ruslet hjemover og pakket oss i bilen..
IMG_7426
Finfin tur! Fra hageselskap til holmetur, eller fra krokket og kaki til kano og kos om du vil  –  anbefales !

Dragningen bort fra stuebord og kontorpult har vært der hver dag siden vi forlot vårt hjem i villmarken for noen måneder siden. Men etter å ha blitt kastet baklengs inn i livet vårt igjen så har det nok en gang blitt fylt med jobb, regninger, lekser, leggbeskyttere og fotballcuper. Akkurat slik det pleide å være, og forsåvidt akkurat slik det skal være, her i den vanlige verden. Carsten og jeg har sittet mang en kveld og snakket om ønsket om å komme oss ut igjen, høre på lydene, føle på kulden og kjenne på livet. Denne helgen var det endelig dags. Ingen bursdager, arrangementer eller planer. Dvs. annet enn barnevakt fra fredag til lørdag, og dåp på søndag… men kalenderen viste allikevel en luke for noen av oss fra fredag ettermiddag til lørdag formiddag. Vi hadde gledet oss i flere dager og endelig så var vi avgårde. To gutter på tur, en liten som er i ferd med å blir stor og en stor som gjerne skulle vært litt mindre, slett ingen dårlig kombo. Etter at jobb og skole var unnagjort så strøk vi på dør. Det er mye utstyr som fremdeles ligger igjen på fjellet, blant annet utstyrsbeltet fra Fjellreven, men i anledning denne turen så hadde jeg tatt meg den frihet å snakke med en av byens skomakere for å få han til å lage et skikkelig bushcraft belte til Carsten.

bushcraft belt
Stor stas å få plass til alt utstyret i beltet. For anledningen så var den gamle “Ludvig sekken” pakket og klar – så vi la i vei innover i skogen.

IMG_1452_Fotor

Planen var ikke å gå langt denne fredagskvelden, men å komme frem før det var blitt mørkt og ta det derfra. Vi ankom leirplassen i det solen var i ferd med å gå ned bak fjellene i horisonten.
IMG_1456_Fotor
Både nye og gamle sekker traff bakken og vi begynte å sanke inn ved for natten.

vedhugging
Det vi lette etter var døde trær som stod oppreist. Vi fant ikke mange slike, men begynte allikevel å sage det vi fant som hadde falt over ende og regnet med at i små nok kubber så brenner det meste så lenge vi får fyr på bålet.

eagle sag
Etterhvert så var veden hugget og kløyvd.
gerber øks

Kveldens leirplass begynte å ta form og alt tydet på at det kom til å bli en fantastisk kveld og natt.

gapahuk

Vi fikk fart på bålet og kjente allerede at det kom til å bli kaldt denne februarnatten.

IMG_1543_Fotor

Bålet og praten tok seg opp og det var på tide å komme i gang med maten. Vi hadde bestemt oss for å ikke ta med noen kokekar og lage alt mat på bål denne overnattingen. Planen var egentlig at vi ikke skulle ta med fyrstikker heller, kun bruke tennstål… heldigvis hadde vi en eske med fyrstikker liggende på lur i sekken 😃 Biffene skulle stekes rett på glørne uten noen form for rist eller aluminiumsfolie. Vi «flyttet» bålet litt til siden og la biffene rett på glørne…og ventet i spenning.

biff på glør
Etter noen minutter på den ene siden, snudde vi biffen og skrapte av glørne på den siden som var stekt. Riktig så bra ble det!

biff 2

Før avreise hadde vi pakket småpoteter i aluminiumsfolie sammen med litt smør og krydder. Peppersausen ble tilberedt i en avkuttet ølboks i kanten av bålet.

IMG_1508_Fotor
Vi lå lett henslengt rundt bålet på hvert vårt liggeunderlag mens vi spiste fantastisk kjøtt og småpoteter som vi dyppet i saus. Solen gikk ned og vi fikk oppleve en fantastisk solnedgang – stort bedre blir det rett og slett ikke.

sunset 1

 

 

sunset

Praten gikk og kveld ble til natt . Det var på tide å tørne inn for kvelden. Bålet brant ut mens vi krøp i posene som lå bredt ut under stjernene denne fantastiske vinterkvelden.
IMG_1545_Fotor

Soveplassen var ikke ideell, med en svak helning i to retninger så ble det litt krangling rundt liggestilling i løpet av natten, men alt i alt så sov vi ganske bra. Det var en kald natt med temperaturer ned mot minus 7 grader, men ingen av oss frøs i posene våre. Da jeg våknet i halv ni tiden stod allerede Carsten fullt påkledd nede ved vannet og spikket opptenningsved til morgenbålet.

Det var på tide med neste “bålmatutengryter” prosjekt. Vi satte kaffen på kok, og hengte baconet opp på en pinne for å stekes over bålet.

bålfrokost

Etterhvert så dukket også solen opp i vannkanten på andre siden.
soloppgang

Kaffen var klar og snart var det på tide med frokost.

bacon på bål

Vi tømte siste rest av varm sjokolade og kaffe, bålet brant ut og vi brøt leir. Etter en fantastisk natt så var det på tide å vende nesen hjemover mot sivilisasjonen. Det var en fin fredagskveld – en riktig fin fredagskveld.

IMG_1605_Fotor

Takk for turen!

Et eventyr er omme

For ett år siden så bestemte vi oss for å ta et steg ut av hamsterhjulet. Som de fleste andre så sprang vi rundt og stresset fra den ene aktiviteten til den neste og prøvde å få hverdagens logistikk til å gå opp. Vi har nå i nærmere et halvt år bodd på en støl på Hardangervidda. Vi har hentet vann i bekken, levd uten klokke og mobiltelefon, og opplevd våre lykkeligste stunder i en tømmerkoie som bare er noen kvadratmeter større enn stuen hvor jeg nå sitter og skriver. Klesskapet mitt har det siste halvåret vært på størrelse med sokkeskuffen min i overetasjen. Det er fascinerende å kjenne på hvor langt man kan fjerne seg fra det materielle og fremdeles kjenne på en uendelig lykke.
Vi er nå kommet tilbake til byen, juledagene er unnagjort, kalenderen er skiftet ut og vekkerklokken er på plass på nattbordet for første gang siden en eller gang i juli 2017. Eventyret vårt er omme – ihvertfall for denne gang. Et liv som er langt langt borte fra det livet vi lever her hjemme. Mange vanlige hverdagslige oppgaver har vært tunge, vanskelige og utfordrende. Men samtidig har de vært ufattelig rike, spennende og meningsfylte.
Vi har levd tett på hverandre og tett på naturen, etterhvert så har vi på mange måter fått følelsen av bli endel av omgivelsene våre, følt at vi falt inn i en slags naturens rytme. Vi har stått opp med solen og lagt oss med mørket, dyrene kom stadig nærmere hytteveggen mens vi skiftet takt. Vi gav oss selv lov til å bli endel av noe annerledes. Vi har levd et liv hvor man endelig kunne tenke en tanke til ende, snakke ferdig en samtale – ting kunne få spille seg helt ut. For en gangs skyld kunne vi la små ting bli store og store ting små, akkurat slik som vi ønsket. Vi hadde tid til det og tilstedeværelse og bevissthet nok til å se det. Vi har tilbrakt hver våkne time sammen som familie og fått lov til å leve et liv hvor ingenting lenger hastet. Det har vært en utrolig sterk følelse å være ekstremt tilstede.
Jeg vil for alltid være takknemlig for at vi har fått lov til å kalle dette stedet hjem i nesten et halvt år av livet vårt.
Jeg kommer stadig tilbake til det og det føles naturlig å avslutte ovenstående tankespinn og betraktninger med et sitat av den store amerikanske forfatteren Thoreau. Det er fort gjort å oppleve Thoreau som både sint og sær. I boken Walden, livet i skogene, betrakter han livet og samfunnet med en penn som er både skarp og klok, og det er fascinerende å se at mange av de store problemstillingene han beskriver i samfunnet og blant menneskene på midten av 1800 tallet, må kunne sies å være svært like de som i dag preger blader og avisforsidene. Fellesnevneren er tilstedeværelse, evnen til å finne stor glede i små ting, og hvilket press er det vi tillater at våre liv tynges under. Uansett – stort bedre enn dette kan det ikke sies:
Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live. Jeg ønsker ikke å leve et halvdødt liv – livet er altfor dyrebart til det. Heller ikke ønsket jeg å dyrke resignasjonen før det var tvingende nødvendig.
Jeg ville leve dypt og helt og suge all marg ut av livet, leve frimodig og enkelt ved å jage alt det som ikke var liv på flukt, ved å skjære en bred skåre og la ljåen gå så dypt som mulig – og trenge livet opp i et hjørne og redusere det til dets mest nakne form.
IMG_0270-kopi

Adventstid

Jeg kan like gjerne innrømme det først som sist. Jeg har alltid likt adventstiden. Noen liker Grand Prix, jeg liker advent. Jeg gleder meg hvert år til den hektiske, men allikevel tilstedeværende tiden før jul. Travelt som bare det med mengder av julebord, samtidig som vi gjør ting som er hyggelige og litt annerledes enn det vi pleier. Tiden da vi nærmer oss jul, og kanskje også nærmer oss hverandre. Tiden da ettermiddagene går litt saktere, Bugge Wesseltoft spiller Its snowing on my piano døgnet rundt og dagene fylles med forventning og spenning. Selvom det er hektisk, så gjør alt det gode og varme at stresset på et vis preller av på en annen måte enn i årets andre måneder, det fester seg liksom ikke helt, biter seg ikke fast og blir ikke til frustrasjon og irritasjon. Vi har som hovedregel at vi pynter aldri til jul før kvelden på lille juleaften, selvom vi skulle reise til fjells første eller andre juledag så har vi alltid holdt oss til den reglen. Her oppe har vi imidlertid gjort et unntak. Vi hadde gledet oss til desember. Før avreise snakket vi om at en av de tingene som alle gledet seg til var å ha adventstiden her oppe. Med andre ord, når desember endelig kom så var det på tide å la gamle prinsipper fare med vinterstormen og pynte vårt midlertidige hjem til jul og adventstid. Her oppe i fjellet har vi ikke de ressursene rundt oss som vi normalt ville hatt, så jule og adventspynt må vi stortsett lage selv. Heldigvis har Simen noen knep på lager og produserer både det ene og det andre.

Under normale omstendigheter så ville jeg ha rundet et tosifret antall julebord på denne tiden og allerede nå begynt å bli temmelig lei av ribbe, medisterkaker, pinnekjøtt og lutefisk. Men i år, så har det ikke vært et eneste ett, smaken av julemat er bare et blekt minne. Jeg kan knapt huske å ha gledet meg mer til lukten og smaken av julemat.. det føles fint det også. Vi snakker stadig oftere om mat, vi har skrevet lister over hva vi vil gjøre når vi kommer hjem og hva vi vil spise. Listen over hva vi har lyst til å spise er påfallende nok betydelig lenger enn det vi har lyst til å gjøre. Det nærmeste vi kom julemat denne adventstiden var julepølser, ris, rødkål og brun saus. Menyen vakte jubel blandt gutta rundt bordet, og selvom denne enkle middagen er milevis unna slik vi normalt ville fått julemat servert, så gav den allikevel et umiskjennelig inntrykk av førjulstid.

Det er rart med det, det er ikke alltid så mye som skal til. Noen ganger er faktisk noe så luksuriøst (her oppe vel og merke), som nybakt brød med ribberull og rødbeter noe av det som slår an juletoner rundt frokostbordet. Allerede første desember så gikk gutta i gang med å bake pepperkaker, jeg følte jeg hadde tatt godt i da jeg fylte pulken med to pakker pepperkakedeig, allerede 4 desember så vi at det måtte innføres rasjonering også her.

Som nevnt så pynter vi ikke juletreet før lille juleaften. Her oppe var vi imidlertid alle klare på at treet skulle på plass tidlig- men hvilket tre. Hjemme så går vi på torget og ber om å få se på bedehus-varianten før vi pruter på prisen til ungene skjems og både kjøper og selger er fornøyd med kampen. Her oppe må det hugges, men hva skal vi velge? Skal vi ta bjørk, som det jo finnes definitivt mest av, skal vi ta en brakebusk, som vi alltid har i romjulen på hytta i Suldal, eller skal vi ta det eneste grantreet som finnes her oppe? Ja, det finnes faktisk et enslig grantre her oppe på rundt 1000moh. Hvordan det har kommet seg hit vet ingen, men det står nå der alene og savner sikkert skogen sin.

Vi endte med å ta en brakebusk denne gangen også, grønn og fint og velduftende, nesten som hjemme. Det var fullmåne da vi la i vei for å sage ned en busk, noe som gjorde det hele enda vakrere. Vi gravde ned i snøen og sagde av den største kvisten vi fant. I dagslys var den kanskje ikke så fin som vi trodde, men det hjalp når lys og pynt kom på plass. Riktig så fin ble den.. om vi skal si det selv.

Simen hadde laget kalender, som ganske enkelt bestod av 24 utklipte røde hjerter som var nummerert. De var alle sirlig hengt opp i hver sin rute i stuevinduene. Tonje og jeg mumlet noe om Skomakergata, satte på musikken fra serien, og mens snøen lavet ned utenfor vinduene strømmet det på med minner fra en eller annen gang på 80 tallet.

Vi har flere ganger snakket om hvordan et slikt halvår i villmarken vil prege oss. Antagelig så gjør vi oss alle våre tanker uten at det endelige svaret står klart for noen av oss enda. En ting som derimot er ganske sikkert er at vi finner tydelige spor i både Carsten og Simen sine ønskelister av hva som har preget tiden her oppe.

Adventstiden her oppe går med til vanlige og huslige sysler, rutinene er de samme med ved og vannhenting, oppvask, brødbakst, skole og jakt eller andre aktiviteter. Den siste tiden har vi brukt kveldene til å ha juleverksted inne. Vi har rett og slett laget så godt som alle årets julegaver for hånd, i tillegg til en gjenbruksgave eller to. Det føles fint og naturlig. Uten å røpe noe om hva nissen og hans små hjelpere holder på med, så er det sikker noen som skjønner at det ikke nødvendigvis blir slips til jul i år.

Adventstiden skuffer ikke her oppe, tvert i mot. Vi opplever vel mer av alt det gode ved denne tiden. Snø som faller på ruten, levende lys, varmen fra ovnen og lukten av bakst. Vi gleder oss til jul, til å treffe venner og kjente og atter en gang samle hele familien rundt høytidsstemte måltider, men jammen gruer vi oss også til å forlate dette eventyrlandet.

100 dager uten Google

Vårt liv her ute i villmarken har de siste fire månedene fungert uavhengig av nevneverdige digitale hjelpemidler og fotavtrykk, og således har vi på mange måter vendt tilbake til tidligere tiders problemløsning. Selvom vi med et visst ironisk skråblikk bør slå fast at blogging og tilstedeværelse på Instagram kanskje ikke borger for en fullstendig digital inkognitotilværelse. Allikevel har våre kilder ikke lenger vært googles tilpassede søkresultater eller Wikipedias subjektive fortolkning av sannheten. Vi er henvist til det man med et visst vemod må kunne betrakte som vår tids digitale kjellerbod, stedet vi litt for sjelden stikker innom, nemlig samtalen. Der hvor vår egen individuelle kunnskap fremdeles rår, ung eller gammel, alle har noe å bringe til samtalens torg. Samtalen, stedet hvor leksikonets uinnskrenkede makt fremdeles råder.

Man kan med rette hevde at vår samtid til tider preges av en frustrerende løssluppen og lettsindig omgang med fakta. Det føles derfor ekstra trygt å kunne stoppe opp og atter en gang sortere ut fakta i stødig alfabetisk rekkefølge

Her oppe i fjellet er vår definitive svakhet, vår achilleshæl, at leksikonet er kun ett bind, i tillegg også en kompaktutgave, ja, og at det er fra 1993 da. Med andre ord ikke så veldig mange år etter Berlinmurens fall, det er like før OL på Lillehammer, og bare få år etter at Gorbatsjov har fått fredsprisen, for de som husker slikt. Google har utvilsomt gjort mye bra i løpet av de siste 20 år, det er hevet over enhver tvil, på tross av mine tidligere antydninger av en viss konspiratorisk art. Men det er allikevel noe med det å bli befridd fra samfunnets digitale klør. Plutselig løses problemer gjennom felles grubling, samtale og kunnskapsdeling. Plutselig er de gamle atter en gang eldst, eller plutselig kan det komme nye fakta, innfallsvinkler eller kraftige og nådeløst presise argumenter fra den yngre garde når man minst venter det. Her kunne jeg gjerne sagt noe om heia-Aftenposten junior eller NRK SuperNytt, det som imidlertid er helt sikkert er at ingen samtale punkteres av tvilsomme og subjektive fakta fra en høyst opplyst mobiltelefon, eller at den som snakker høyest i lunsjen vinner. Jeg kunne selvsagt fortsatt å være frustrert over vår tidligere hverdag, men likefremt så må jeg innrømme at det mest av alt handler om en uhemmet glede over å løse problemer og utfordringer sammen, hvor den eneste kilden til objektiv kunnskap synes å være vårt ettbindsleksikon fra 1993. Inneklemt blandt all mulig litteratur ligger den der….. I 2017 kan man med rette hevde at mye blir aldri det samme igjen, noe som forsåvidt og dessverre er en helt annen og langt mer krevende diskusjon, men tro meg… ganske mye er da faktisk kliss likt… og da er et leksikon godt å ha på lur.

Jeg har, ikke overraskende kanskje, alltid likt leksikon, Jeg er vokst opp med det. Uansett hva som var spørsmålet, så var det et leksikon en armlengde unna som alltid visste bedre, som alltid hadde svaret. Tidlig lærte jeg at konsensus aldri var noen garantist for sannhet – leksikonet var. Konversasjonsleksikon (i hyllen hjemme) Caplex ettbinds (til konfirmasjonen) Aschehougs «vanlige» 18 binds (med grønn, «dessverre» ikke svart rygg til 18 årsdagen), eller det lett brautende, smått imperialistiske men likefremt nydelige og fremragende Encyclopedia Britanica (kjøpt for egne penger, med tilhørende tilleggsbind og spesialbygd bokhylle i 2007… forøvrig lenge etter at det var vanlig å interessere seg for denslags). Jeg har de alle i bokhyllen fremdeles, men hvorfor har det blitt slik at leksikonet i 2017 fremstår mer i retning av litterær kuriosa enn som formidler av presis og historisk kunnskap i vår stadig mer sammensatte verden. Jeg heier på leksikonet, slår et slag for det om du vil. En skikkelig traver, en uhildet kunnskapsformidler over flere bind, ubønnhørlig sortert etter alfabetets ufravikelige kraft. En trygg havn i enhver bokhylle, den nærmest uendelige kunnskap som raver mot deg med sine mektige og kunnskapsrike rygger og sin selvsikre bokhyllepositur. Svært vanskelig å mislike spør du meg. Men denne overskriften lød da vitterlig, 100 dager uten Google, dersom jeg skulle være mer presis (og det bør man jo, ihvertfall ettersom dette mer enn alt er i ferd med å utarte til en uhemmet og vilkårsløs hymne til leksikonets prakt) burde jeg kanskje heller skrevet, 100 dager uten Google, med undertittel… men knapt en dag uten «Aschehoug og Gyldendals Lille Norske Leksikon fra 1993». En slags liten hyllest til ettbindsleksikonets kraft om du vil.

Vel, vel.. ovenstående fortoner seg kanskje mest av alt som et slags tankeløst virvar som hører etterfesten til. Men, det er nå engang et ubestridt faktum at vi, i 2017, for første og antagelig eneste gang har levd 100 dager uten Google, med kun et lite leksikon som vår objektive kunnskapsformidler. Ja, foruten, naturen rundt oss, samtale med hverandre, problemløsning, prøving og feiling og alle de andre gamle triksene i boken da. Så langt så ser det ut til å fungere aldeles utmerket… om ikke annet for å snakke sammen og undres sammen, og løse problemer sammen… og det må da være godt for noe.

Nå er det frokost, kaffen er kokt, brødet skåret, og ovnen surrer lystig. Det er på tide å vekke resten av gjengen, jeg blir ikke overrasket om leksikonet kommer frem på bordet mot slutten av denne frokosten også.

Sikkerhet

Litt av fascinasjonen med å tilbringe nærmere et halvt år i villmarken er at man kan tillate veldig små ting å bli store. Ting vi ikke tar oss tid til i hverdagen hjemme kan bli et heldagsprosjelt her oppe. Dette gjelder på godt, men også på vondt. Små ting kan også fort få store konsekvenser, derfor har vi en viss beredskap, eller i det minste en bevissthet i forhold til disse tingene. Vi er hverken på et eksotisk fjell i Karakorum eller langt inne i den brasilianske regnskogen hvor ingen tidligere har satt sine føtter, men vi er allikevel langt unna allfarvei. Dersom noe skulle skje så er det bare til å innse at vi er ganske langt vekke hjemmefra. På et vis en skremmende følelse, på den annen side så er det prisen å betale for å oppleve den tilnærmet grenseløse friheten vi føler her oppe. Men, vi har selvsagt tatt noen forhåndsregler. Hva gjør vi dersom noen blir syke, hva gjør vi dersom noen blir skadet? Hva gjør vi dersom far har en øks i leggen eller at hytta tar fyr. Eller mindre dramatiske ting som forstuelser, infiserte sår eller allergiske reaksjoner. Er det forresten forskjellige forhåndsregler man bør ta om noe av dette skulle skje en varm og lys sommerkveld i juli, fremfor en bitende kald vinterkveld i november med tett snødrev, 14 sekundmeter fra vest og minus 12 grader ? Svaret er ja, det er forskjellig forhåndsregler, men det er allikevel forhåndsregler. Noe man bør planlegge for, noe man må snakke om. Dramatisk, ja.. kanskje, men bare dersom tusenogett er ute, og bare, eller ihvertfall enda mer, dersom man verken har tenkt på eller snakket om det.

Vi har tilbragt mye tid utenfor allfarvei og mobildekning fra ungene var bare noen måneder og frem til nå, så det er på ingen måte første gang disse tankene streifer oss.

Det første vi gjorde før avreise var å ta en prat med våre gode legenaboer. Anestesilegenabo og kirurgnabo stakk innom for et kræsjkurs i sying, stygge brudd og sårpleie. Heldige var vi også som hadde en apotekernabo som tilbød oss nylig utgått materiell fra rederinæringen. Kan vi spise havregryn som er utgått på dato, så må vi da jammen meg kunne lappe i hop hverandre med suturtråd som er noen måneder over dato. Alle sammen, store og små, øvde vi på baconflesk og bananer til vi følte at det satt, eller ihvertfall føltes litt mindre fremmed.

Vi tok en gjennomgang på førstehjelpskunnskapene, og laget oss en beredskapsperm. Denne fremstår som en stygg utvekst i bokhyllen noe som tjener til oppmerksomhet og bevissthet rundt hvor den faktisk befinner seg. Inneklemt blant spennende litteratur inneholder den blandt annet, nødplakat som sier hvor vi befinner oss i kampens eventuelle hete, HLR og annen basisførstehjelp ved eventuelle nødstilfeller, samt giftinformasjonen m.v. I tillegg til alle bruksanvisninger/hurtigguider for nødpeilesender, satellittelefon, frekvenstabell for jaktradio etc. i tillegg så har vi laget en egen oversikt over telefonnummer som kan være aktuelle i nødstilfeller, alt fra lokal dyrlegevakt til taxi. Denne ble også, sammen med ytterligere informasjon om hvem, hva, hvor, oversendt til alle nærmeste slektninger før avreise.

Utover en viss basis trygghet rundt egne syferdigheter og førstehjelp, så tok vi tidlig kontakt med ST-utleie for leie av satellittelefon. De var usedvanlig behjelpelige og vant med å samarbeide med prosjekter som vårt og vi fikk på plass en god avtale. Det å leve uten mobildekning i nærmere et halvt år med barn er en sikkerhetsmessig utfordring, det var derfor en fantastisk trygghet å vite at vi kunne bli nådd og ikke minst at vi hadde etablert et nivå mellom oss og nødpeilesenderens SOS knapp. Et nivå hvor vi kunne snakke med noen og spørre de til råds. Kanskje var det ikke så alvorlig allikevel. Satellittelefonen er ofte med oss på tur, enten de er korte eller lange, samtidig som den gir en trygghet i de situasjonene hvor vi deler oss og ikke alle lenger er på samme sted.

Når vi først har nevnt nødpeilesender. Vi har i mange år brukt en SPOT og vært godt fornøyd med tryggheten den har gitt oss, men i oktober så sa den takk for seg. Det var på tide å bytte til noe nytt. Etter at vi august hadde besøk av en kompis som nylig hadde krysset Atlanteren med en nødpeilesender fra Inreach i bagasjen, så ble jeg fascinert. Det endte med en Garmin inreach Explorer, mer om våre erfaringer med denne i en egen sak.

I skrivende stund er vi i ferd med å snø inne. Det har falt enormt med snø iløpet av de ukene døgn, men det plager ingen. Det trekker godt i pipen, og snøen foran vinduene, les rømningsveiene, er måket bort. Selvom vi hadde spist rent bord, så vet jeg allikevel at det finnes en forseglet kasse med mat til alle fire for en uke. Ikke nødvendigvis noe til å fråtse i, men nok til å få oss gjennom en uke. Havregryn, mel, gjær, leverpostei, makrell i tomat og trondhjems brune lapskaus….plastkassen innerst mot veggen under gutta sin seng. ✔️

<
nder vår seng ligger det mye rart, også nødrakettene, bare ikke den ene som ligger i boksen på veggen sammen med nødpeilesenderen, varmefolien, leathermanen, nødlykten, tennstålet, litt tørr never og talgelysrester. Den som vi kan grabbe med oss i farten dersom uhellet skulle være ute og hytta står i fyr og flamme.

Det er som nevnt verken et eksotisk og øde fjell i Karakorum eller den brasilianske regnskogen vi snakker om, men det er allikevel smart å ta noen forhåndsregler og her har dere altså våre. Enkelt og greit – måtte de aldri komme til anvendelse.

Vi må ta inn over oss at vi, dette halvåret i fjellet, lever et liv på siden, et liv langt unna allfarvei, et liv som mest av alt fokuserer på tilstedeværelse i enhver tenkelig situasjon. Et liv langt vekke hjemmefra. Et liv hvor vi faktisk må tenke oss om.

Det føles fint!

“>

Vintercamping

Vi har plutselig fått noe bedre dekning i området, hva det skyldes vet ikke vi, men det gjør at vi de siste dagene har økt publiseringstakten endel. Dere får ha oss unnskyldt, men tidligere tok det mange timer å få publisert en sak, nå tar det kanskje bare en times tid.. derfor altså litt økt frekvens i innspurten av eventyret vårt 🙂

Vi har ved flere anledninger snakket om at det hadde vært gøy å lage til en vintercamp. En leirplass et lite stykke unna hytta hvor vi kunne ta oss en tur, spise lunch, kveldsmat, overnatte eller bruke som utgangspunkt for lokkejakt eller rasteplass for jakt og snarerundene. Som sagt så gjort. En ettermiddag pakket vi lavvoen i pulken, sammen med liggeunderlag, skinn, lavvo-ovn, primus og en pakkpose med kaffe, te og varm sjokolade. Vi la i vei.

Det har snødd mye den siste tiden, så turen opp bakken gikk tungt både for jeg som trakk pulken og Simen som mente han var avspist med å trekke et akebrett som pulk. Han har elsket å trekke pulk eller parisbrett etter seg siden han første gang lærte å gå på ski.

Samson derimot, sendte oss kritiske blikk og satte opp en frustrert mine… som om han forsøkte å fortelle oss at det ER faktisk forskjell på Grønlandshunder og Boxere – Tenk!

Vi hadde blinket oss ut en leirplass med fin utsikt over dalen og området rundt oss, kanskje kunne den være et bra sted for lokking på rev og kanskje litt jakt. Ettersom det har lavet ned med snø så måtte vi først spikke oss noen solide og lange vinterplugger. Man kan få kjøpt egne plugger for vinterbruk, men våre ligger hjemme og erfaringsmessig så fungerer tynne trelister veldig bra til formålet.

Etter litt justering så stod teltet der rakt og fint. Vi gravde ut sitte/sovebrisker langs kantene, kuldegrop innenfor døren og et «bord» i midten.

Liggeunderlag, og reinsdyrskinn kom på plass og vi fyrte i den enkle lavvo-ovnen som vi har stående her oppe. Riktig så koselig ble det under duken. Sulten meldte sin ankomst og vi hentet frem pølser fra sekken.

Samson var småsnurt men allikevel forventningsfull der han satt og så på.

Simen forsøkte å lokke litt på reven.

Før det var på tide å vende nesen hjemover, Simen ledet an nedover bakkene tilbake til hytta.

Utover kvelden så ble det bestemt at Tonje og gutta skulle ta seg en natt i lavvoen. Jeg hadde fått meg en skikkelig smell i nakken, så overnatting i telt i minus 12 føltes ikke som det smarteste å gjøre denne kvelden.

Gutta pakket sekkene og drog avgårde.

Samson og jeg ble alene i hytta, det ble en rolig kveld på sofaen med Ken Follett sin århundretrilogi – for noen bøker!

Morgenen etter stod vi tidlig opp for å overraske teltfolket med kaffe på sengekanten. Vi våknet til en fantastisk morgen!

Jeg stakk lommene fulle i ved til ovnen, det hadde vært beinkaldt om natten, værstasjonen målte minus 17 grader, så det var sikkert greit å få litt fart på fyren.

Vintercampen viste seg fra sin beste side denne vintermorgenen. Da jeg nærmet meg teltet så hørte jeg prating og latter, god stemning under duken.

Tonje og ungene slumret fremdeles i posene da jeg kom frem.

Samson fant ikke overraskende sin plass umiddelbart etter at vi hadde kommet inn.

Planen var å servere kaffe og varm sjokolade på sengekanten, men teltfrokosten var allerede servert og det var i stedet jeg som ble bydd på varm drikke. Jeg tok en sup kaffe og fyrte i ovnen.

For å få gang på trekken i ovnen åpnet vi døren på gløtt, etter å ha fått et glimt av hva som var på gang der ute, så ble teltdøren stående åpen en god stund til. For en fantastisk vintermorgen vi var vitne til.

Det hadde vært en kald natt, som nevnt så målte værstasjonen minus 17 grader om natten, noe som var betydelig kaldere enn det som var meldt og som vi var forberedt på. Vi hatt fantastisk stor glede av våre Robens soveposer, som vi har fått fra vår samarbeidspartner Villmarksbua. Posene er av typen Pamir 500 og Caucasus 600 og de har Tlimit på hhv. -6 og -8 grader. Disse ble derfor supplert med grevling/fjellduk. I minus 17grader utenfor og minus 12 inne i det store teltet om morgenen, så var det litt kalde tær og småkaldt i løpet av natta, men det var allikevel en imponerende prestasjon av dunposene fra Robens i forhold til komforttemperaturene. (De veier tross alt ikke mer en rundt ett kilo hver).

Vi forlot vintercampen i fellesskap og rant tilbake til hytta. De neste dagene brukte vi teltet ved flere anledninger til både lunch og kveldsmat. Enkelte ganger var den snødd ned da vi kom og vi måtte frem med spaden for å grave frem døren.

Planen var å overnatte der mange ganger den siste tiden vi har igjen her oppe. For noen dager siden var det meldt vind opp i kuling og storm og vi diskuterte om lavvoen tålte det, men konkluderte med at det sikkert ville gå greit. Når jeg var ute på jakt en liten runde dagen etter stormen, svingte jeg innom for å hente den lille julebelysningen på batteri som vi hadde brukt som pynt der oppe. Til min store overraskelse så jeg at hele sulamitten var rast ned i vinden som hadde vært de siste dagene.

Da jeg kom nærmere så jeg at hele duken rett og slett var spjæret på flere steder.

Teltet stod godt festet til bakken, men vinden har antagelig fått tak i noe og revet og slitt i det til hele greiene gav etter. Synd, men sånt skjer… det er selvsagt utrolig irriterende, men dette var ett av våre eldste telt som i løpet av 16 år kanskje egentlig fortjente en medalje for lang og tro tjeneste. Det var bare en ting å gjøre, pakke sammen kluten og rydde leirplassen. Heldigvis så var alt utstyret fremdeles i teltet, jeg var et øyeblikk redd for at det kunne være blåst avgårde det også. Jeg surret takraset på pulken og slepte det hjem.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe… i disse paracord tider, så fikk jeg da ihvertfall fyllt på lageret med teltbarduner 🙂

Artikkelen inneholder sponsede produkter.

Vi var i flere uker forhindret fra å dra på butikken, det hadde rett og slett kommet for mye snø. Vi har derfor vært nødt til å være litt mer kreative i matveien enn det vi normalt har vært. Skinkebokser, tomatbønner og havregryn har vært flittig brukt. Som en konsekvens av dette har det blitt skapt noen nye og velsmakende hyttespesialiteter, for eksempel brødskive med spekeskinke overøst med store mengder tomatbønner og et dryss nykvernet pepper, eller den utsøkte kombinasjonen grillpølser, tomatbønner, pasta og lomper… Nybakt brød med smør er jo godt, og havregrøt en sikker vinner til kvelds.

Vi skulle nok klart oss i mange uker enda, men for å lage litt advents/julestemning så ønsket vi oss jo pepperkakedeig, ribberull, rødbeter og litt påfyll av både det ene og andre. Det mest kritiske var nok at vi trengte mer gjær til brødbakst. Siste dag i november så de ut til å bli fastere føre og værmeldingen så OK ut.

Morgenen kom, klokken ringte og jeg vekket Carsten. Jeg var spent på om vi fremdeles kunne se sporene fra dagen før, heldigvis så var de fremdeles synlige… det kom til å bli tungt nok som det var allikevel. Vi smurte skiver som vi spiste ved kjøkkenbenken, en rask kopp kaffe til far og avgårde med oss. De andre slumret i sengene da vi dro avgårde. Turen ut gikk lettere enn forventet, vi hadde gått halvparten av veien i går for å ha spor å gå i. Det var en fantastisk morgen, vi stoppet flere ganger opp og snakket om hvor utrolig flott det var. Etter et par drøye timer kom vi frem til bilen for å bli overrasket av synet som møtte oss. En liten julenøtt – Finn 2,5 tonn bil på bildet under…

Det var en meter snø på taket og hele bilen var rett og slett pakket i snø. Foran bilen lå det en enorm brøytekant av is. Vi gravde og gravde og etter en time kunne vi gjøre et forsøk på å komme oss fri. Lavgir, heve bilen, diffsperr, snøprogram. Nesten som man føler seg som en helikopterpilot før avgang. Vi spant på alle fire hjulene og snøføyken stod rundt vinduene, men vår firehjulede engelske stolthet kom seg til slutt fri.

Handleturen gikk som planlagt, listen var lang og vi tok like godt med oss alt på listen utenom gløgg. Det er alltid god stemning på butikken og flere av de ansatte lurte på hvordan det gikk med oss, veldig hyggelig.

Pulken ble pakket, det var ingen vei utenom slitet som ventet.. bare å bite tennene sammen. Nærmere 200 høydemeter lå foran oss, sporene våre var løse og det var rikelig med snø. Det ble blytungt. 40 kg pulk som alltid vil motsatt vei gjør sitt til at enhver liten bakke blir tung i løssnøen, enhver skavl eller lengre bakke blir blytung.

Timene gikk og dagslyset var i ferd med å forsvinne. Planen var å rekke inn før mørket kom, men det var det bare til å gi opp, men det gjorde ingenting, tvert i mot. Det var slående vakkert vinterland i overgangen mellom lys og mørke, den blå timen ble erstattet av en tilnærmet full måne som fulgte oss siste halvtimen tilbake til hytta.

Vi gikk uten hodelykt, sporene våre var akkurat så vidt synlige. Praten gikk og vi drømte oss bort til Canada, Sylan, og lange turer fulle av frihet. I siste bakken på vei ned til hytten så måtte vi på med lykten. Utforkjøring med pulk i mørket kunne fort endt med knall og fall.

På terrassen stod Tonje og Simen med lykter og ønsket oss velkommen i natten. Samson bjeffet og voktet, han lurte nok på hva det var som kom gående der borte i lia. Tonje og Simen hadde brukt dagen til å vaske og pynte til jul. På bordet var det lys, ovnen surret lystig og julemusikken spilte. Det luktet fremmed av grønnsåpe, og Simen sin julekalender av røde papirhjerter var limt opp i vindusrutene. Gleden var stor da en av de medbrakte postpakkene inneholdt en hjemmelaget pakkekalender fra en av tantene.

Makrameknuten, eller Portugisisk flat plating om du vil er en anvendelig knute, enten du skal lage et håndtak, armbånd, knivslire eller klokkereim. Bruksmulighetene er mange for enten denne spesifikke knuten eller varianter av den. En hyggelig bieffekt er også at man alltid vil ha endel kraftig tau for hånden dersom behovet for å henge opp en tarp, binde hunden eller tørke våte klær skulle være større enn et armbånd eller knivoppheng. Før avreise så tenkte jeg at jeg under oppholdet ville få allverdens tid til å lære noe nytt. Det skulle leses tjukke bøker og jeg skulle helt sikkert lære meg både gitarspill og andre saker og ting. Slik har det ikke blitt selvom det har blitt en hel del bøker på samvittigheten denne høsten. Det jeg derimot har gjort er litt gråværsaktiviteter med tauverk. Jeg har laget litt forskjellige ting her oppe, ny reim til kikkerten, klokkereim, lommeknivreim, nøkkelholder, ekstra stor glidelåshempe til vinterannorakken for å bedre kunne betjene den ned polvotter, omslag til knivslire etc. I løpet av noen snøtunge korte novemberdager så gikk det vel på et tidspunkt litt sport i det, og jeg mistenker at Tonje hadde litt den samme følelsen som vi hadde den gang ungene kom hjem fra 2. klasse med sekken full av uendelige lenker med fingerhekling. 😆 Med andre ord – ikke et vondt ord om verken fingerhekling eller overdreven fletting av fallskjermliner for voksne menn.

Jeg hadde verken paracord, fallskjermline eller tynt klatretau liggende, så alt på bildene er laget av teltbarduner som jeg hadde på lur i tilfelle rottefelle. (kjøpt i bunt på Biltema)

Det finnes mange oppskrifter på nett for ulike måter å bruke tau på, jeg tenkte å vise skritt for skritt hvordan man kan lage sin egen annerledes klokkereim for å gi klokken et litt røffere og mer “friluftsaktig” utseende.

Min gamle og gode BRUVIK Fjord har vært en trofast turkompis i mange år, de siste årene har jeg brukt den sammen med NATOreim i norske flaggfarger. Nå var det på tide å gi den en litt annen look.

Det er mange måter å gjøre dette på, og antagelig mange som er mer paracord-korrekte en min, men slik lagde jeg ihvertfall mine to klokkereimer i paracord.

Ta av ca. 3 meter med paracord eller annen egnet tau. Velg en lås, på denne klokken brukte jeg en lås som allerede var festet til et standard paracord armbånd du får kjøpt i butikken, på den svarte klokken på bildet øverst i saken er det brukt en vanlig kipslås fra et nøkkelbånd. Fordelen med den som jeg bruker her, er at den har tre ulike hakk som gjør at størrelsen/lengden kan reguleres. Det første du gjør er å tre tauet med en løkke gjennom låsen/bøylen til en knute som låser. (Som vist på bildet under). La den ene tampen være tilsvarende klokkeremmens totale lengde, den andre tampen utgjør resten av tauet. Dette skal senere brukes som flettetråd.

<<

Tre begge tampene på klokkens bakside under begge barettene. Tre deretter den korteste tampen gjennom låsen på motsatt side av bøylen/låsen, som vist nederst i bildet. Gjør det samme med den lengste tampen. Tre disse gjennom låsen fra hver sin side, som vist på bildet.

Tilpass nå klokkeremmens lengde slik at den passer rundt håndleddet ditt. Min erfaring er at det er bedre å lage den litt knapp enn romslig, da den utvider seg litt etterhvert som du arbeider med den og den blir strammet til.

Tre både den lange og den korte tampen tilbake under barettene og fest/tre de gjennom bøylen/låsen på motsatt side. Du skal nå ha fire tråder som er tredd under klokkekassen og barettene.

<<<<<<<<

Ikke bry deg med den korteste tråden, tre denne gjennom bøylen/låsen og la den ligge. Begynn så å flette klokkeremmen med den lengste tråden. Tre flettetråden over og under de langsgående trådene. Start over den ytterste, under de to i midten og over den ytterste på motsatt side. Fortsett over de to langsgående trådene i midten og over den ytterste på motsatt side.

<<<<<<<<

Fortsett flettingen, pass på å stramme hver knute underveis med lik kraft hele tiden. Finn en passende stramming, ikke for løs, heller ikke for fast. Føl deg frem til når det kjennes bra og lag hver fletting lik dette.

<<<<<<<<

Når du er ferdig med første halvdel og er fremme ved kassen, så trer du flettetråden under barettene og kassen og fortsetter på motsatt side. Du vil nå ha fem langsgående tråder under klokkekassen.

<<<<<<<<

Når du har flettet hele klokkeremmen, så trer du den korte tråden inn under den midterste fletten på baksiden. Bruk gjerne en fiskekroktang/kirurgklemme og trekk denne på plass. Tre den gjennom ca halve lengden av klokkeremmen frem til kassen. Dersom den er for lang, så klipper du av og brenner endene.

<

Flettetråden fester du en runde rundt låsen, så tett opp til som du klarer og så tres også denne tilbake under den midterste flettingen i likhet med den forrige.

<<<<<<<<

Ta klokken på og høst forhåpentligvis anerkjennende nikk fra venner og kjente 🙂

<<<<<<<<

Det kan være vanskelig å beregne lengden på paracordtråden, men dersom du har tatt for lite, så lar det seg enkelt gjøre å skjøte på flettetråden underveis. Klipp endene og ta ut litt av den hvite innertråden, deretter smelter du endene sammen over et lys eller lighter, vær forsiktig og ikke brenn for hardt da blir skjøten fort stygg.

Dersom du vil ta deg bryet, så er det mulig å bruke samme typen knuter, og lage en lang utgave som for eksempel kan brukes som våpenreim eller til kikkerten.

<<<<<<<<

Dersom du skal arbeide med større lengder, så anbefaler jeg at du lager et feste i en vegg eller stolrygg som gjør det lettere å holde orden i sysakene underveis.

Jaktmorgen

Klokken ringte litt over 0700, jeg snek meg ut av sengen, fyrte i ovnen, tente noen stearinlys, hilste på Samson og satte på en kjel med kaffe. Ute begynte noe stort og rødt og ulme borte i horisonten. Jeg hentet frem haglen, kledde meg, la et par skudd i lommen og ruslet ut. I øst så jeg solen stige opp, i vest hang nattens supermåne og lyste opp som en svær lykt. Jeg spente på meg skiene og la i vei.

Det var rypekakkel der borte i lia, og spenningen steg for hvert skritt jeg tok. Temperaturen var rundt minus 10 og jeg følte at jeg laget fryktelig mye lyd der jeg kom ruslende. Solen kom opp og det var en aldeles nydelig morgen, en av disse som det er umulig å gjenskape på bilder eller gjennom ord, en av disse morgenene som man bare kjenner dersom man har vært der. Det var kaldt, jeg kjente det på nesen og ørene. Fingrene var kalde allerede fra start. Første stopp var å sjekke snarene, ingenting i dag heller, men sporene kommer stadig nærmere.

Plutselig så jeg en ugle i det jeg stod og studerte et revespor som krysset både rype og røyskattspor i snøen. Vi stod få meter fra hverandre og den innledet en slags stirrekonkurranse. Jeg vet ikke hvem som vant, men jeg føler meg ganske sikker på hvem av oss som stikker av med seieren som beste jeger.

Det kaklet fremdeles der nede i bjørkekrattet, jeg fulgte lyden, og satte meg ned med kikkerten. Fascinerende følelse å være så nær uten å se de, jeg stirret og lyttet, rant lenger ned i sukkersnøen med våpenet skuddklart. O-Lykke! For en morgen, for en stemning, for en fantastisk følelse. En helt vanlig fredag, hvor jeg normalt skulle vært på vei til kontoret på denne tiden, nå står jeg her. Jeg kan nesten ikke tro det, jeg føler meg mer takknemmelig enn på lenge.

Jeg må se meg slått i dag også. Ingen fugl i i sekken, men full av opplevelser og uforglemmelige minner rusler jeg hjemover. Jeg ser at noen har tent lys i hytta, og lukter at det er fyr i ovnen da jeg nærmer meg. Inne har Tonje stått opp, satt på kafffen og dekket til frokost. Det brenner lys på bordet og Ingebjørg Brattland synger vintersong. Jeg innbiller meg at stort bedre kan ikke en tomhendt jeger ha det.

Carsten våkner og med et jubelbrus uttaler han at det er 1. desember! Han har ikke engang fått på seg sokkene før han begynner å lage pepperkaker som en overraskelse til Simen som fremdeles sover.

Vinteren er definitiv kommet til fjells. Den siste tiden har det lavet ned med snø, og vi lurer ikke lenger på om vi skal få se barmark igjen i løpet av oppholdet. Dagene forløper annerledes nå, det er ikke så mye vi må gjøre. I sommer og høst var listen lang, det skulle hugges trær, ved skulle tørkes, kløyves og stables, det skulle beises, og mye og mangt skulle fraktes inn, forberedes og repareres.

Nå er veden er i hus, lageret av tørrvarer er på plass og vi føler oss klar. Det er ikke dermed sagt at vi ligger på latsiden. Det er fremdeles ting å gjøre, og de er til gjengjeld mer krevende. Det må hugges hull i isen etter vann..

..ved må bæres og etterfylles hver dag selvom snøføyken raser rundt veggene..

..utstyr må fremdeles repareres og ovnens glør må pleies med den største kjærlighet og årvåkenhet til alle døgnets tider.

Etter flere måneder her oppe så begynte ting etterhvert å føles kjent og trygt. Stien inn gikk vi i blinde, rutinene satt som spikret og utfordringer vi møtte ble håndtert med en stadig økende kreativ selvsikkerhet. Etter to uker med kraftig snøfall så føles knasende tørr lyng uendelig langt unna og alt det som var blitt så kjent, kjært og trygt er brått blitt forandret. Kortene er på mange måter delt ut på nytt. Turer til butikken er ikke lenger like aktuelt, nå om dagen ville det innebære blytung brøyting av snø til knærne, en tur som normalt tar 1,5 time en vei vil nå fort kunne ta 3, kanskje mer.

Med novembers korte dager, så lar det seg rett og slett ikke gjøre slik føret og været har vært de siste ukene.

En annen ting er hva som venter oss når vi kommer frem til bilen og skal kjøre til butikken, kanskje venter det litt jobb der også.

Det er vanskelig å fri seg fra følelsen av fullstendig isolasjon, samtidig som det er noe herlig med det også. Vi har jo alt vi trenger og all verdens tid. Vi har ikke nødvendigvis alt vi kunne ønske oss av mat eller pålegg, øl eller lesestoff, men vi har allikevel det vi trenger rundt oss, vi har mat, vi har ved, vi har hverandre og tak over hodet. Hva mer kan man egentlig ønske seg mens man venter på at skiføret skal komme på plass.

Selvom dagene er korte så er de allikevel innholdsrike. Vi er mindre på tur for forlystelse, men må gjerne ut av en praktisk grunn, som å prøve å tråkke et spor, sjekke snarer, hente vann, sjekke om vintercampen har snødd ned/blåst vekk etc. Vi leser høyt av gamle klassikere og store og små tilbringer mye tid foran vedovnen med gode samtaler.

Riktig fine er de, disse korte og mørke dagene.

Jeg kommer stadig vekk tilbake til siste avsnitt i Thoreaus fantastiske bok «om at vandre» hvor han så vakker sier det:

«Det er nå den lange vinterkvelden rundt bondens ildsted begynner, tiden da beboernes tanker reiser langt avsted, og menneskene av natur og nødvendighet er barmhjertige og gavmilde mot alle skapninger. Nå er tiden inne for den glade motstanden mot kulden, nå når bonden høster sin lønn og tenker igjennom sin beredskap for vinteren, og gjennom de glitrende vinduene, med ro i sinn, betrakter «huset til store bjørn» for nå er stormen over.»

Dagen begynte strålende, med en soloppgang uten sidestykke. Det var på tide med en handletur, en tur vi etterhvert har gjort mange ganger og som kjennes som ren rutine. Forskjellen var at det den siste tiden hadde kommet et snølag som denne gang ble liggende lenger enn forrige gang kong vinter svingte innom. På mandag så det slik ut


Dagen etter var alt forandret og det så slik ut. 


Vi satt rundt frokostbordet og skrev handleliste og leste om høye fjell i det fjerne. 

Slikt går nå dagene her oppe.. Listene ble lange og noe uvanlige som etterhvert er blitt det vanlig her oppe. Det er mye forskjellig som skal handles, fikses eller ønsker man kommer på etterhvert i oppholdet. 


I tillegg til handlelisten så kom selvsagt oppgaven med å hente inn endel av vinterutstyret vi har liggende i bilen, det lå med andre ord an til å bli en høy sekk med ski, staver og annet knask hengende på utsiden. Før avreise hadde jeg merket meg at det var mer vind enn jeg hadde sett for meg, men ikke mer enn at det kom til å bli en normalt frisk og potensiell fin tur over fjellet til butikken. Noen værmelding hadde jeg ikke ettersom FM nettet er stengt og DAB dekningen er fraværende… et svik jeg forøvrig kunne snakket ganske høyt og lenge om. Uansett, vi brukte den eldste værmeldingen av de alle, vi gikk utenfor og kikket opp på himmelen, kjente etter om vind, regn eller snø var i luften. Alt kjentes greit ut, og vi la i vei.

På vei oppover bakkene stoppet jeg opp og lot meg fascinere av lyden i vinden, det var vind overalt med ulik lyd, noe suste langs bakken, andre kom som kraftfulle drag nedover dalsidene, noe bare var der som et konstant sus. Det slo meg at jeg tidligere har tenkt at vinden bare lager en lyd om gangen, enten suser den, uler eller på annen måte kaster seg mot deg. Men denne formiddagen gikk det opp for meg hvor mange forskjellige lyder vinden kunne lage i ett og samme øyeblikk. Simen og jeg travet videre oppover, snøen knaste og brakk under skoene våre, temperaturen var antagelig akkurat rundt null grader. Ettersom vi kom lenger og lenger oppover tiltok vinden i styrke. Jeg lurte på hvorfor Simen til stadighet falt over ende og hadde tydelig problemer med å føte seg. Litt småirritert gikk jeg inne i min egen hette og kjente at vinden rev og slet i meg. I en kort pause så skjønte jeg at Simen rett og slett ble blåst over ende. Da vi nærmer oss toppen så merket jeg det selv også, det var rett og slett vanskelig å ta seg frem, selv for meg som voksen mann. 


 Jeg begynte å lure på hva vi hadde begitt oss ut på, sjekket værmeldingen når vi fikk dekning på telefonen og konstaterte at for området så var det i dag meldt 24m/sek, altså i overgangen mellom liten og full storm. Den lyse vintermorgenen som vi hadde våket til var blåst bort og i vest så vi gråvær komme i farlig fart ut fra horisonten. Simen klagde på snødrev i ansiktet og jeg tenkte nok en gang på hva vi hadde begitt oss ut på. Det blåste antagelig ikke i nærheten av 24m/sek, men allikevel nok til at man måtte fokusere på å holde seg oppreist. Tvilen begynte å melde seg, skal vi snu? Om 20 min var vi på vei ned på andre siden av fjellet og antagelig ute av den verste vinden, om en liten time ville vi sitte i bilen og ha varmeapparatet på fullt, om en drøy time kunne vi spise pølse på Esso og gjøre unna våre ærend? Hva med gråværet, hva med snøen som stadig oftere kom piskende inn under hetten, hva med det faktum at det var meldt storm? Vi skulle jo tilbake igjen også, da med tunge sekker og vinden skrått i mot. Tvilen var der, men ble etterhvert slått til side av et gammelt sitat. Er man i tvil, så er man ikke i tvil. Vi snudde og gikk tilbake i våre snart gjenblåste spor, det tryggeste alternativet vant denne gangen også.

Tilbake i hytta var vinden «knapt merkbar» og gråværet lå som et sløvt og disig slør rundt toppene. Det var ingenting som tydet på uvær, jeg gikk lenge og tenkte søren og, vi burde kanskje bare fortsatt, fått handlingen unnagjort og fått vinterutstyret på plass. Irriterende greier, jeg gikk stadig til vinduet og kikket ut, burde ikke trærne bøye seg mer i vinden, eller snøværet komme piskende nedover dalen? Det var da vitterlig uvær på toppen, det var da derfor vi snudde. Jeg slår det hele fra meg, setter meg til med penn og papir. Enten man er fallskjermjeger eller fjellvandrer, så gjelder det samme-alltid.

Er man i tvil, så er man tross alt ikke i tvil!
PS. 

Uværet kom for fullt om natten, det ristet kraftig i hytten og det knirket og knaket. Vinden rev og slet i alt den fikk tak i og vi sov alle en urolig søvn. Morgenen etter logget værstasjonen vår 32,9 m/sek i kraftigste vindkast som rett og slett er orkan i kastene. På ingen måte offisielle målinger fra meteorologisk institutt, men allikevel en klar indikasjon på kraftig mye vind. Innetemperaturen var sunket til 12 grader i stuen og antagelig under 10 grader på soverommene. 


Uværet raser fremdeles ute, men det føles helt annerledes i dagslys enn i stummende mørke. Det blir ingen tur til butikken i dag heller, Carsten har fyrt i ovnen og to nybakte brød ligger klar til steking. Gutta gleder seg allerede til lapskaus på boks, uværsmat til middag er slett ingen dårlig deal…. ingen tvil om det.

En av våre største bekymringer foran oppholdet var om vi kom til å ha nok ved. Hvor mye ved trenger man for å leve greit i en tømmerkoie i 5 måneder når høst blir til vinter. Slikt står ikke i bøker, slikt vet man bare dersom man har tilbragt en høst og tidlig vinter på akkurat den tømmerhytten på akkurat det stedet… ja, faktisk akkurat den høsten og vinteren. Men da – ja, da er du jo allerede en vinter for sent ute, ihvertfall når du skal hugge.  Det er ingen tvil om at det er en økt å hugge ved på nærmere 1000 MOH. Du må gå en liten stund for å finne trær, du må gå enda lenger for å finne noe som er verdt å felle, du må selvsagt kviste og kanskje dele stokkene opp. Etter det begynner jobben med å slepe det frem og lesse det på pulk eller på annen måte slepe det med deg tilbake til hytta. 
Deretter skal det selvsagt kappes og kløyves for så å stables. 


For å sitere Lars Mytting i boken Hel Ved – 

“Det er en anstrengelse, men – kom våre beste opplevelser i stundene da vi hadde det motstandsløst ?” 

Vi har selvsagt ved liggende, vi har hugget ved på sen vinteren og vi har syrefelt endel trær som enten skal bli vinterved i november og desember eller bli værende til påske eller senere bruk. Men man har allikevel denne nagende uroen… Har vi nok ved nå? Hva om vinteren blir uvanlig kald? Så tidligere i høst bestemte jeg meg for å sage ned noen flere trær. De fikk ligge noen uker med løvet på, og så var det på tide å hente dem. Jeg kunne formelig høre Hans Børli sine ord over vollen da vi la i vei for å hente inn vinterens ved. Vi lot både øks og motorsag ligge denne dagen, men en stødig gamp var selet på for anledningen. 


Fjordingen som var med på laget denne ettermiddagen fremstod som en kompromissløs blanding mellom et godstog og en laserkirurg. Med ekstrem kraft, ispedd kløkt og presisjon navigerte den fascinerende stødig inn i kratt og mellom trær.


Tonje hentet frem gamle kunster fra kjørekurs på Starum en gang på tidlig 90-tall og imponerte både to, og kanskje firebente. 


Simen og Carsten hektet tømmeret på lunnedraget 


Noen var ivrigere tømmergutter enn andre.


Tømmeret forsvant over elven, over flaten og bak hytten der det ble lagt klart til kapping, kløyving og stabling.

Det har vært på blokken vår lenge å utforske litt mer av historien fra 2. Verdenskrig som har utspilt seg på Hardangervidda og i området rundt oss. Vi hadde hørt at tungtvannsgjengen hadde overnattet på en hytte i nærheten og at det kunne være mulig for oss å overnatte der. Nå var det meldt en luke med opplettsvær og vi planla tur i en fei. Vi sendte litt meldinger her og der for å sjekke tilgjengelighet på hytter. Tilbakemeldingene var positive og Tonje og jeg pakket i all hast sammen utstyret kvelden før. Ikke glemme noe denne gangen, hverken fyrstikker eller fjellsko. Frokosten ble brukt til å prøve ut oppskrifter for havregrøt, skulle vi velge oppskriften med eller uten tørrmelk tro? 


Denne gangen lot vi teltet ligge og planla hytte til hytte. Lette sekker og lette bein, det var ihvertfall planen. Dunsoveposene vi har fått fra Robens/Villmarksbua, veier under kiloen så det burde gå aldeles utmerket. Men etter at dunjakker, regnbukser, ekstra ullskift, mat og diverse var pakket i sekkene så ble det litt vekt allikevel foran vår planlagte firedagers tur. Det er rart med det… Vi ruslet på et slags rutinert vis innover dalen som har blitt vår lekegrind denne høsten, og etter noen timer så vi turens første hytte i enden av vannet. 


Vel fremme på så var det på tide å få maten på kok. I mellomtiden tok noen seg tid til et slag Uno. 


Det er slett ikke vanskelig å finne roen her oppe i fjellheimen. 


Etterhvert fant vi frem fyrposen vår. En vanntett pakkpose som er fyllt med tørr never, kniv, fyrstikker, talgelysstumper og annet som trengs for å lage bål, fyre i ovn eller lage litt stemning. 


Ovnen lystret denne gangen også og i skinnet fra talgelysene dreide samtalen rundt livet i gamle fangsthytter og livet i tidligere tider. Det går i en slags vanlig tralt, og ikke overraskende ble det kortspill, rett i koppen, lesing og prat denne kvelden også. Ovnen surret lystig borte i kroken og det ble riktig så trivelig. Kvelden ble avsluttet med vitser fra hauggamle ukeblader, og nøye tilmålt mengde godis. 


 Carsten og Tonje inntok køyene, Simen, Samson og jeg la oss på gulvet foran ovnen. Vi våknet tidlig til noe som så ut til å bli en flott dag i fjellet. En rask oppsummering vitnet om varierende soveerfaringer denne natten. Jeg har tydeligvis blitt godt vant med tjukke oppblåsbare liggeunderlag fra enten Robens eller Exped som vi pleier å bruke, og det løvtynne underlaget jeg lå på denne natten ga ikke i nærheten av samme komfort. Jeg snek meg til en halvtime i en seng på morgenkvisten mens gutta krøp sammen med Samson på gulvet og han nøt en varm flik av dunsoveposene. 


Simen mente at det var på høy tid å få start på denne dagen og gikk i gang med å mekke kaffe. 


Frokosten ble dekket, og etter at munnvikene var rene for nugatti og tennene pusset, pakket vi sammen sakene.


Vi hang igjen en pakksekk med mat og resten av veden til hjemturen. Turen oppover dalen gikk i godt tempo, vi passerte broen og elven på ulikt vis. 


Stien var av varierende tydelighet og terrenget ikke det enkleste å orientere i, mye haug og hammer som ser ganske likt ut. 


Det ble noen ekstra runder med kart og kompass, som forsåvidt kan være nyttig for små og store. 


Nedover dalen lot vi oss fascinere av enorme steinblokker som lå tilsynelatende tilfeldig kastet ut i terrenget. 


Vi krysset en bro og gikk opp til Storheller hytta hvor vi hadde pølselunsj i hytteveggen.


Turen videre gikk i variert, litt tungt terreng, men vi hadde ikke langt igjen i det vi så Storheller hytten forsvinne bak oss. 


Snart begynte vi å nærme oss Ormevatn. Hytta hvor sabotørene hadde bodd skulle ligge rett rundt hjørnet et sted. Entusiasmen steg og ungene sprang i forveien ned til der hvor kartet fortalte at den skulle ligge. Tenkt at tungtvannsgutta hadde vært akkurat her. De store heltene hadde trødd i denne lyngen og ruslet i denne vannkanten de også! Endelig så vi en pipe bak Kollen. 


En enorm entusiasme og glede blandt gutta. Alt skulle undersøkes og sjekkes. Herlig å se! Etter at hytta var sjekket ut, så ble vi sittende å bla i gamle hyttebøker som kunne melde om imponerende fangst av både fisk og vilt i området. Hytta ligger fantastisk til helt i vannkanten.


 Det hadde vært en lang dag og vi begynte raskt på middagen. En slags blomkål, brokkoli, bacon komposisjon kom på plass og ble fortært rundt bordet som kanskje….bare kanskje, men hvem vet… en gang hadde servert både Knut Haukelid og andre tungtvannssabotører. Ut vinduet var det som hadde vært et lite solgløtt blitt forvandlet til regnvær og vind. Carsten fyrte i ovnen og jeg noterte meg at det i hemmelighet var blitt medbrakt en rekvisitt på turen for å leke enkelte scener fra film og bøker om tungtvannsaksjonen. 


Jeg ble sittende med dagboken på det som må være en av de vakreste skrivepultene turdagboken min har vært. Selvom det begynte å skumre ute, så er utsikten over vannet fantastisk, møblementet er furet og tæret av mange års bruk, og jeg innbiller meg at det er skrevet langt klokere ord enn mine akkurat her. 


Gutta leker en runde tungtvannssabotører med hodelykter rundt hytten før vi havner i hver vår stol eller seng med et blad eller en bok. 


Samson slumrer foran ovnen etter flere strabasiøse elvekryssinger, og atter en gang er alle fjellskoene samlet foran ovnen. Det er tid for kveldskos. På sengekanten blir det tid til litt notater i dagboken for både små og store.


Vi våknet etter en god natts søvn, jeg kikket ut vinduet og konstaterte at det så grått ut og fort kunne dra seg til et knepp og to. For sikkerhets skyld skiftet vi batterier i GPSen og la i vei. 


Terrenget på siste etappen dagen før var vått og urete, og vi hadde bestemt oss for å følge en sti som vi håpet gikk tilbake til hytta hvor vi hadde spist lunsj. Tåka kom over oss og på et punkt mistet vi stien og alt rundt oss var brått like grått og kompakt som havregrøten til frokost. 


GPS’en fortalte oss at vi hadde kommet ut av kurs og i denne tåka var det bare en ting å gjøre, følge vannkanten – vårt eneste kjente punkt som ledet oss helt til hytta hvor vi spiste lunsj i går. I utgangspunktet en kort tur som i går tok rundt en time. I dag, traskende lengste vei, gjennom vierkratt og steinur, ispedd hyppig lesing av kart, terreng og GPS, så tok den 2t og 45 min. 

Vi var aldri i tvil om hvor vi var, så det var aldri noen fare, men alt tok bare så utrolig mye lenger tid og vi voksne lurte nok på om vi ville komme fram før mørkets frembrudd. Heldigvis visste vi at det var en hytte i nærheten hvor vi kunne søke nødly hvis det skulle bli nødvendig. Vi turde ikke slippe oss særlig mye mer enn rundt 50 meter fra vannkanten, enkelte ganger så stod vi på rekke med en viss avstand mellom oss for å utvide horisonten noe, uten at det hjalp. Underveis fleipet gutta om å rappe satellittelefonen og ringe til fonnafly. Og de spekulerte i hvem det ville være best å bli reddet av, Røde Kors, Norsk Folkehjelp eller Forsvaret. Ulike aspekter rundt fordeler og ulemper med helikopter, ATW og beltevogn ble behørig vurdert av den yngre garde. Etter en tung tur gjennom kratt og myr, så dukket plutselig Storheller hytten frem fra tåken. 


Vi sjekket klokka og hadde en liten rådslagning om hvorvidt det var forsvarlig å fortsette, men tåka hadde lettet noe og stemningen tilsa raskt at gutta var motivert for å gå videre. Etter fire rett i koppen og en fot i bakken, så var vi enige- vi ville fortsette. Vinden økte på og regnet kom drivende, men tåka var lettere… og vi trasket av gårde. Om 3 timer eller så, så burde vi være på plass foran ovnen på hytten der vi hadde lagt igjen både ved og mat. Hvis alt gikk etter planen da… 

Resten av turen gikk greit, men vi var påpasselige med å ta trygge, kjente veivalg da tåka kom og gikk.
Etter noen timer så lå hytten der, like urørt som da vi forlot den. Vi kom oss under tak, fyrte i og både to og firebeinte fant etterhvert roen. 


Det var på tide med siste rest av kveldskos. Pølser og ost ble skåret opp mens vi snakket om fjellets lange tradisjoner med en tørr brødskalk, litt salt pølse og kanskje en ostebit. 


Gutta var tydelig fornøyd med å ha gjennomført en såpass lang, og etterhvert strabasiøs tur. Både det at vi faktisk har bodd på samme hytte som tungtvannssabotørene og at vi har kommet oss gjennom tåkeheimen med skikk.

Totalt har vi vært ute i nærmere 7 timer i tåke, regn og vind. Gutta viste imponerende viljestyrke og tempo og da vi kom frem til vårt krypinn for natten, snakket de om at vi like greit kunne ta turen helt hjem. Det hadde nok blitt for langt i forhold til at mørket hadde kommet. Etter hvert ulte vinden rundt hytten, og vi håpet at det ville gi seg før hjemturen. 


Vi blåste ut lyset og gikk og la oss. Simen var først ut av posen om morgenen og fyrte i gang primusen for å få på plass varm sjokolade og kaffe på sengekanten. Ingenting å si på servicen i fjellheimen! etter at første runde kaffe var unnagjort fant alle veien ut av posene og havregrøten kunne serveres. 


Vi pakket sammen og ruslet hjemover. Nok en flott og begivenhetsrik tur gikk mot slutten. 


Samson vadet fornøyd over turens siste elv, og gledet seg antagelig til å slumre på saueskinnet foran peisen hjemme… “De kan da vel umulig tro at jeg har blitt en Husky ??”

Saken inneholder sponsede produkter.

Høsten er her

Alt rundt oss har skiftet farge, vinden har blåst av bladene på det som finnes av trær og luften er blitt klar og skarp. Høsten er definitivt her. Det betyr at dagene har endret seg for oss her oppe. Rutinene er på plass og det er ikke lenger sommer og ferie, men hverdag. Noen dager våkner vi til regn, og faktisk også snø, andre ganger til de morgenen hvor sommeren ikke helt har sluppet taket, men høsten allikevel har gitt klar beskjed om at den begynner å feste grepet. Ikke kaldt, heller ikke sommervarmt. Ikke disig, men glassklart. Høst er skoletid og vi er kommet godt i gang med arbeidet. 


Spisebordet blir ryddet etter frokost og vår midlertidige skolestue trer frem. 


En liten trall på min oldefars munnspill signaliserer at timen er i gang eller at det er friminutt.

Det går raskere enn antatt, vi ligger veldig godt an i enkelte fag og litt mer bakpå i andre, men vi er igrunnen svært optimistiske til skoleprosjektet. 

Før avreise tenkte jeg at jeg skulle bruke dette havet av tid til å lære meg noe nytt. Jeg gledet meg litt til at sommerferiefølelsen skulle slippe taket og vår nye hverdag skulle begynne. Endelig skulle jeg mestre fingerspill på gitar, lese Ulysses, eller lære meg et eller annet som jeg kanskje kunne få bruk for. Det som er mest påfallende sålangt er at dagene får bein å gå på uten at jeg kan særlig mye mer enn “hang down your head Tom Dooley” på gitar og at Ulysses fremstår fremdeles like fjern for meg, som den antagelig også gjør for mange av de som har, eller hevder å ha lest den. 
Vi får altså gjort lite.. det vil si, vi får gjort lite annet enn det vi må og skal gjøre.. og det er egentlig ganske mye. Vi gjør skolearbeid, vi baker brød, vi vasker klær, vi reparerer ting som har gått i stykker, vi fisker og jakter litt, henter vann, tar oppvasken, tørker klær.


Plutselig bruker vi en hel dag på å hente gass eller kjøre frem ved.


 Kort sagt, vi gjør mye av det vi gjør hjemme. Alt tar bare lenger tid. Og det er jo nettopp det som er noe av fascinasjonen. Når man pusser sko, så pusser man sko, når man baker brød eller hugger ved så er det det man gjør. Det er det man tenker på og den situasjonen man er tilstede i. Lukten av forskjellige typer skokrem, konsistensen av deigklumpen mellom hendene, eller det velklingende smellet og den frydefulle følelsen av å slå to tørre vedkubber mot hverandre. Ting jeg knapt legger merke til hjemme, noe som etterhvert blir stadig mer uforståelig for meg.
Nå skal det også sies at når været er bra, så er vi ganske raske med å ta oss en natt på telttur her og der, en rusletur med haglen, en fisketur, noenganger en tur med naboens hester eller hundespann, ja.. eller ganske enkelt hygge oss med de som kommer på besøk. Igrunnen ganske så begivenhetsrike dager vil jeg si. 

Solen steikte og det var frokost på terrassen. Det hele utviklet seg til et slags familieråd, selvom noen sikkert vil hevde at det hele hadde et visst diktatorisk tilsnitt. Hvem ville på telttur? alternativene var mange, skulle Tonje dra alene, med en eller begge ungene, hva med Samson og hva skulle Per Sigurd gjøre annet enn å begynne på den lange listen med gjøremål? Etterhvert så var det enighet om at lister og legobygging fikk vente og at alle skulle dra i vei. Pakkingen begynte og som vanlig så ble det hentet frem utstyr fra skuffer og skap. Det blir litt greier når fire stykker skal på tur en natt og to. Tannpuss og avgårde med oss.


Vi la i vei nedover dalen, gutta i fortropp og vi andre fulgte etter i lang rekke. Underveis ble planen klar. Over elva og ned til vannet. 


Vel nede så ruslet vi bortover det som engang hadde vært bunnen av vannet. 


Vi sanket med oss ved til kveldens bål, og gjorde unna litt lek og moro underveis. Noen kastet stein


mens andre samlet stein. 


Gutta valgte tomannsteltet, og Tonje, Samson og jeg fikk tremannsteltet. Vårt hjem for kvelden kom på plass der nede i vannkanten.


 Etter et bad så var det på tide å begynne med matlagingen. Turen var kort og vår vanlige følgesvenn Real-Turmat fikk bli hjemme denne gangen.

 Dagens meny var komponert av gutta og blekksprutpølser med potetmos ble servert på de solvarme svabergene. 


Carsten slappet av med en bok


Mens Simen tok med fiskestangen for å prøve fiskelykken.


Alle var etterhvert samlet i leiren igjen og det var på tide å koble opp satelittelefonen og ringe til tanten som fylte år i dag. Simen ringte, men ingen svarte.


På SMS en dag og to senere så fikk vi vite at tanten hadde sett et veldig rart nummer på sine tapte anrop og via Google fått vite at dette stortsett var brukt av Ungarske telefonsvindlere og det var ikke anbefalt å svare. Så i tilfelle noen lurte, så er det altså en kobling, om enn noe syltynn og høyst usikker, mellom Ungarske telefonsvindlere og fjellfanter som oss. 🙂 Så mye for hyggelige bursdagshilsener altså 🙂

En fantastisk dag gikk mot slutten. Simen fyrte i bålet 


og kubbe etter kubbe med tørr gammel kvist fant veien til flammene. 


Samson lurte som vanlig på hva vi holdt på med, og ble etterhvert pakket inn i fars dunjakke. 


Det ble spilling, spikking av stekespade som var gjenglemt hjemme og etterhvert kom også stjernene frem. En fantastisk dag ble en kveld for minnebøkene.


Morgenen etter våknet jeg til et trøtt morgentryne i fotenden av soveposen. 


Det var gråvær ut teltåpningen.


Men hva gjorde vel det når det var pannekaker til frokost. 


Noen spiste de med syltetøy..


andre… med ??


Sjokadetuben ble tom og gråvær ble til godvær. En kopp kaffe var alt vi trengte..  


.. før vi pakket sammen. 


Vi ruslet i strandkanten hjemover. Tonje tok en avstikker for å plukke multer, gutta gikk innom nabostølen og før vi fikk sagt hei så ble vi møtt med.. Det ser jammen ut som det var her det var bestilt to cola og en øl. Vi takket ja og slo av en, som alltid, hyggelig prat med verdens beste fjellnaboer. 

Når alle var vel hjemme, så vanket det nyrørte multer til kvelds. 


Saken inneholder sponsede produkter.

Planen var å gjennomføre dagens tilmålte timer med skolearbeid for deretter og sage og hugge ved. Det var altså planen, men det var før meldingen kom. Den lød på at nabostølens hester var ledige de neste dagene, og hvis vi ville dra til den steinbua vi hadde snakket om så kunne vi gjerne låne dem. Vi var raske med å takke ja til tilbudet og innvilge oss en planleggingsdag og to. Skolearbeidet kunne vente til helgen. 
Vi kastet oss rundt og begynte på pakkingen. Normalt så har vi greie rutiner for dette og har etterhvert gjort det mange ganger før. Som regel går det på rutine med noen enkle kontrollspørsmål av typen, har du pakket havregrøten eller ligger luene til ungene i sidelommen eller i den gule pakksekken? Denne gangen hersket en viss forvirret stemning. Hva fikk vi plass til i salveskene, var det plass på hesten til noe utover dette ? Det burde være balanse i vekten mellom pakksekkene og dersom vi skulle få plass til noe mer på hesteryggen så burde det være mykt. Alt dette og mere til var spørsmål vi aldri hadde besvart før, ihvertfall ikke i denne situasjonen og sammenhengen. Vi pakket etter beste evne ispedd en anstrøk av fornuft og erfaring fra hesteryggen, men det ble allikevel ikke som alle de andre gangene. Vi bestemte oss for å bruke den brenneren og kokeutstyret som lå i bua og la vårt utstyr bli igjen hjemme. Det skulle vise seg å bli Skjebnesvangert, men mer om det senere. Vi la i vei og hentet hestene.


Salet opp og pakket om enda en gang for å gjøre forvirringen komplett.


Normalt så har vi noen enkle kjøreregler for pakking, det gjør at vi har en viss formening om hvem som har hva og hvor. Dette gjør at vi ikke trenger å endevende sekkene i potensielt regnvær for å finne frem. Vi bruker mange pakksekker, og har skall/regntøy lett tilgjengelig i sidelomme, ulluer, vanter og buffere ligger i en pakksekk på toppen, snacks hos gutta, lunch eller mat underveis pakket på toppen av sekken og lett tilgjengelig. Det eneste som var standard denne gang var fjellduk i kløvet til Samson og kamera, førstehjelpsutstyr og nødpeilesender hos meg. Skitt la gå, hesten avlastet hele Tonje sin sekk og store deler av vekten i min som i utgangspunktet veide litt over 25 kg på veien ned. Ikke på noen måte grusomt, men allikevel herlig å krype ned mot 15.
 VI begav oss over elven…


…Og oppover bakkene 


 Gutta mestret, ikke overraskende, livet på hesteryggen aldeles utmerket. Det skulle nesten bare mangle etter langt flere turer enn oss voksne den siste tiden. Selvom det var selverklært planleggingsdag denne dagen så ble det allikevel en naturfagtime og to underveis. Det var jo spor, revehi, fjellflora, steinarter overalt rundt oss i det høstkledde landskapet.


Carsten og Simen så ut som de ikke hadde gjort annet enn å sitte til hest. 


På toppen ble det innvilget en liten pause og bytte av rytter. Etter et par timer kom vi frem til et av de fineste stedene jeg vet om her oppe. 


Det er smellvakkert og ikledd gryende høstfarger kan man ikke annet enn å være takknemmelig og glad over at man står her en helt vanlig ukedag.

Videre bar det over nok en elv, opp en dal og to, ja kanskje tre…


Før vi endelig var fremme ved dagens mål. Steinbua.


Utsikten var fantastisk!


Men vi var slitne etter mange timer på tur og det faktum at vi hadde begått kardinalfeilen. Vi har gjort den minst to ganger før og advarer alle som spør oss om barn og friluftsliv om å gjøre det samme. Vi hadde knapt spist… vi hadde en enkel plan – som vi ikke fulgte. Vi var på et fantastisk sted, men var helt tomme. Det var bare en ting å gjøre. Mens noen salet av hestene skulle jeg rigge primusen og steke pølser til en altfor sen lunch. Vi hadde snakket om det de siste kilometerene, først pølsefest og litt senere Real turmat… det stod både pasta bolognes, kebabgryte, couscous og chili con carne på menyen. Jeg konstaterer at brenner og stekepanne befinner seg nøyaktig der de skulle være. Gass var det også så vi trengte ikke vår medbragte. Jeg kunne formelig kjenne lukten av stekte pølser, lomper, sennep og rå løk . Sulten skrek inne i meg – tenn på nå, få gang på greiene hylte den… sulten altså. Fyrstikker. Alltid i posen til brenneren, stemmer det… men vi har jo ikke vår brenner med, vi skal jo bruke brenneren som lå i bua. Ikke noe problem, har alltid reservestikker i høyre lårlomme. Pokker, skiftet bukse minutter før avreise pga av været. Jaja… stormlighteren henger trofast i venstre lomme.. svarte da ! Det var jo i samme buksen som fremdeles lå trygt hjemme. Magen skriker noe om #$#€£# Tosk! Og helt andre ting som overhodet ikke egner seg på trykk i en hyggelig feelgood blogg om barn og friluftsliv. Jeg er varm i toppen nå, kunne jeg være så dum, så utrolig tosk! Lommer blir endevendt, alle må sjekke. Forventningsfulle, sinte og skuffede øyne stirrer på meg da jeg konstaterer at selv topplokket på sekken er tomt. Der man normalt finner alt fra hodelykter og nødraketter til tennstål og ekstra batterier. Gode råd var dyre – skikkelig dyre føltes det som. Vi kunne selvsagt spist pølsene rå eller Real posene kaldt. Vi var tørre, hadde vann tilgjengelig, og tak over hodet var det også. På ingen måte krise, en slags friluftsversjon av et klassisk I-landsproblem. Rolig nå.. pust noen ganger med magen og  løs problemet. Tonje smører noen skiver av vår tilmålte brødrasjon (som egentlig var neste dags frokost) og er raus med syltetøyet. Stemningen letter et hakk, men befinner seg fremdeles faretruende langt nede på skalaen. Var det ikke noen arbeidsfolk lenger nede i dalen da? De må jo ha noe fyrtøy??

Jeg er skrubbsulten og hjernen min prøver å overbevise meg om at jeg er en urutinert idiot i det jeg legger i vei den lange veien tilbake. Etter en liten times gange så har jeg fått låne en lighter og er tilbake ved steinbua “a tosk got to do, what a tosk got to do!”. Den enkle operasjonen med å svi en pakke pølser kan begynne. Vi spiser i taushet.

Vi har et uttrykk i familien som sier… hva er de beste turene ? 

Det er de turene man husker, og denne kommer i likhet med flere andre til å bli husket. 

Pølsene letter heldigvis ytterligere et hakk og to på stemningen, selvom jeg bebreider meg selv som selvoppnevnt turtosk en liten stund til. Hvordan kunne jeg??

Vi får etterhvert litt orden i bua, ting blir sortert og hengt opp i taket. 


Gutta bærer saler og seletøy opp i teltet.


Mens hestene gresser fredelig nede ved vannet. 


Vi tobeinte tar litt godis,  og Simen varter opp med en hånd med kraftfôr til hestene.


Vi trekker tilbake i steinbua og Samson lurer på hva i allverdens land og rike folkene hans har stelt i stand denne gang ? 


Vi fyller opp med vann.


Og gjør oss klar for å koke middag. Vi sender nok en gang varme tanker til den sympatiske arbeidskaren noen kilometer unna, lighteren hans gjør jobben denne gangen også. 


Simen tar en kveldsprat med våre firebente venner. Som får på tepper før vi begir oss inn for kvelden.


Været har vært ganske bra, men det skal vise seg å være høyst midlertidig. Middagen blir fortært, vi er fremdeles sultne selvom humøret er betydelig bedre ved dette måltidet. Kvelden siger på og vi fyrer i noen telys og koker litt varm drikke. To kopper varm sjokolade, en te og en kaffe takk!


Gutta bruker lysene til å grille marshmallows, noen er mer perfeksjonister enn andre. 


Tonje og gutta går og legger seg i teltet, mens Samson og jeg blir liggende i steinbua. 


Jeg holder liv i telysene og kryper halvveis ned i posen, det er på tide å notere seg litt rundt dagens strabaser. 


Jeg skriver…

“Det river litt i duken nå, meldingen sa 10-12 m/sek men det ser ut som vi er heldige med vindretningen. Hestene snorker utenfor… jeg er ingen hestekar, men de lager ihvertfall noe gryntelyder i søvne. Jeg har aldri sovet med hester i fotenden og en boxer som tilnærmet hodepute før. Det er en første gang for alt. Det er ned mot null grader tipper jeg, Caucasus posen leverer imponerende så langt, vi får se i morgen tidlig hvordan vi føler oss da.” 

De andre har lagt seg i teltet, hestene står utenfor, Samson sover tungt i jervenduken bare centimeter fra øret mitt. Det føles flott, vakkert på et vis. Kanskje vi alle burde bo i en steinbu i ny og ne for å føle oss hele i all vår enkelhet. Det skal ikke mere til, dyr tett på, en enkel steinbu og turdagbok i lyset av noen små telys i grusen. Der har du den altså… oppskriften 🙂 jeg tar en liten sup med dram fra lerken og tenker at jammen er jeg langt vekke fra livet hjemme, denne helt vanlige tirsdagen. Jeg føler meg heldig da jeg blåser ut lyset, hvisker god natt til Samson og trekker posen opp til haken.

Jeg har sovet godt, men det har vært mye vær, det har kommet ned rikelig med regn og blåst godt. Jeg våknet klokken 03.00 og sovnet igjen, våknet på nytt 04.30 og ble liggende i tussmørket å lytte til været. Strakk ut en hånd og koste litt med Samson, han kjentes varm og fin ut. 

Været har stilnet og regnet trommer ikke lenger på duken. Morgenkaffen er på kok og det upåklagelig stemning i bua. Det vi si helt til Samson kvikner til og starter den vanlige kampen om liggeunderlaget 🙂

De andre kommer etterhvert tuslende ned fra teltet og vi gjør opp status for natten. Ungene har sovet som steiner, Tonje har knapt hatt blund på øyet ettersom hun var redd for at ungene skulle fryse, at teltet skulle blåse avgårde, at hestene ikke hadde det bra og hvordan hjemturen skulle bli hvis ikke dette været roet seg snart. Men heldigvis er nattens uvær fort glemt når vi stikker hodet ut og ser at en nydelig dag er i anmarsj. Simen tar hestene ned til beitet.


Og frokosten blir servert. 


Gutta prøver fiskelykken 


 før vi henter hestene 


saler opp 


og begir oss på hjemvei.


Vår “lekegrind” denne høsten viser seg fra sin beste side denne dagen.


Fest og baluba til fjells

Det er ikke hver dag noen fyller 40, eller strengt tatt så er det vel det i et nasjonalt eller globalt perspektiv, men det er ikke hver dag kone og mor fyller 40. 
Carsten, Simen og jeg har planlagt det hele i lange tider. Det har vært mye hemmelighetskremmeri, og detaljplanleggingen har båret preg av at vi har levd mellom 10 og 120 cm fra hverandre i snart en mnd. Planen var å få inn hele familien med stort og smått, hele gjengen over fjellet. Svigermor først på 6-hjuling og deretter kanskje til hest, de 8 andre skulle ta beina fatt. Gutta og jeg hadde planleggingsmøter i vedboden, det skulle lages bordkort


Lages lykter


øves på tale og koordineres det ene og det andre. 

Vi var skikkelig stolte kvelden før den store dagen – det siste vi hvisket entusiastisk på sengekanten var at VI KOM TIL Å KLARE DET ! Vi hadde klart å holde alt hemmelig! Morgenen kom og det var kaffe, kaker og gaveoverrekkelser på sengen, stor stas, men allikevel ikke noe ekstraordinært. Stuen var pyntet med guttas hjemmelagde girlandere – riktig så fint syntes vi det ble. 


Det var strålende sol og kaffen ble tatt med ut på terrassen, litt prat, kryssord og utsikt. Vi gutta ville plukke oss, kom de ikke snart, hadde alt gått etter planen der ute ? Hvor var de andre hen ? Ikke snakke høyt om det, ikke se for mye i retning av der de skulle komme fra.. ikke snuble nå, ikke falle på målstreken.. snakk om noe annet.. Plutselig, det var bevegelse, det skjedde noe i ytterkant av vollen, Tonje så en annen vei, løste kryssord, vi andre snakket uvanlig mye og entusiastisk om hva som kunne være Spania 3. Største by, mens vi demonstrativt kikket i alle andre himmelretninger enn øst. Det var et stort følge som nærmet seg, to hester, en med kløvsal, en med svigermor på, våre fantastiske naboer som hestefølgere, og to svogere, to svigerinner og tre nieser. Når de var på mindre enn 200 meters hold gikk det opp for Tonje at noe var på gang – overraskelsen var et faktum. 


Etterhvert skjønte også hun hvem som var på vei og naturlig nok hva som var på gang. Det var duket for storfest denne lørdagen. Jubelen var stor på terrassen og på andre siden av elven vaiet norske flagg, veivende hender og fjordingman side om side. Et skue for både minnebok og hyttebok. Gutta var strålende fornøyd, High five – vel blåst så langt. Jubilanten selv var både overrasket og glad.
Kløvsekkene var lastet fulle med godsaker og gaver.


Vi rigget til langbord av gamle materialer, gassflasker og Zargeskasser i solsteiken utenfor. 


Alt var nøye planlagt og beskrevet av Simen i hans, etterhvert så detaljerte plandokument for festen.


Etter lunch, lek og moro, så var det tid for middag. Det var et langtidsprosjekt med hjortegryte full av godsaker laget på bål.


Vi trakk ned til bålgropen og samlet oss rundt grytene. Til forrett serverte gutta boblevann og tørket reinsdyrhjerte med tyttebærkrem. 


En av tantene bakte det som må være den høyeste bløtkaken som er servert i dalen på lange tider 


og Simen hadde laget ostekake. 

Det var taler og gaveoverrekkelser, og hilsener fra fjern og nær. 


Selvsagt var det hatter og kroner, som vanlig ispedd dårlige vitser fra smellbonbonene. 

Mette og gode blåste vi fart i bålet igjen og der ble vi sittende til det ble natt. Lyktene våre kom endelig til sin rett.


Noen grillet marshmallows etter alle kunstens regler, andre benyttet hodelykt og siste rest av lys til å skvise en siste runde med leking ut av denne dagen. 


En etter en kom også stjernene på plass der oppe for å toppe en allerede fantastisk flott dag. Festens eldste og de to yngste (som fremdeles var våkne) holdt lengst ut rundt bålet. 


En flott dag var til ende, Simen og jeg gikk og la oss i uthuset og pratet fornøyd på sengekanten. Tenkt at alt hadde gått etter planen, akkurat slik vi hadde sett det for oss så mange ganger akkurat her vi satt nå, i vedboden. Til og med været viste seg fra sin beste side og alle måltider hadde blitt gjennomført ute, det var nesten mer enn vi kunne håpet på og det eneste vi egentlig hadde plass til på våre 42m2.

Endelig har vi fått på plass litt dekning og da er det på tide å dele litt mer av hva vi har holdt på med:
Det er travle dager her ute i villmarken med mye som skal forberedes, gjøres og fikses. Det har gjort sitt til at det har gått tre uker uten at vi har hatt en eneste teltovernatting. Nå var det en mikroskopisk luke med godvær hvor meldingen viste opplett i mer enn noen timer og Simen og jeg bestemte oss for å pakke sekken. 

Etter frokost pakket vi sammen utstyret. Det var også tid for den alltid like omstendelige utvelgelsen av turmat. Posen ble helt ut på bordet, utløpsdatoen sjekket og valget kunne begynne. Sekkene ble klargjort og vi tok fatt på kneika oppover de drøye to hundre høydemeterne før det flatet ut.


Vi plukket en hånd blåbær her og der, og fant også noen modne multer underveis. 


Oppover bakken måtte det også etterfylles med vann. 


Vi ruslet avgårde og snakket om løst og fast og ikke minst fredagens naturfagtime. Simen fant ulike typer lav…


…og vi var gjennom kortversjon av både U-Daler og morener. 


Kanskje ikke 5 klassepensum, men dog… Midt i V-dalen på toppen av bakken så vi plutselig en rype, og brått så vi to kyllinger. Vinden blåste godt i mot og de enset oss ikke. Ettersom de gikk på vår eneste farbare vei i den smale dalen, så fulgte vi etter de på få meters avstand i nærmere 20 meter før vi kunne svinge av og la de være i fred. … ihvertfall frem til september ble vi enige om. Fascinerende! Over toppen begynte vi å se flere turister, jegere og fiskere. Vi tok ut en ny kompasskurs og søkte litt avstand til de andre fjellgåerne. 


 Etterhvert så fant vi oss en leirplass ved et lite vann, på god avstand fra jaktterreng og stinettet ned mot Haukeliseter. 


 Vårt nye Robens telt kom opp i en fart og soveposer og liggeunderlag ble lagt til “lufting”.


 Middagen kom raskt på kok. Vår nøye utvalgte meny i dag bestod av Kremet Pasta og Pasta bolognes. 


Det smakte fortreffelig som alltid. Underholdningen var det jaktradioen som stod for, vi scannet gjennom kanalene og fikk med oss litt av hvert. Vinden drog på litt og noen regndråper fant veien til teltduken, vi trakk inn på hvert vårt liggeunderlag for litt lesing og telthygg. 


Praten går i ett, med gode og spennende samtaler både underveis og i teltet. Timene fløy og skulle vi rekke noen “voksenkvelds” før leggetid så var det bare å henge i og skjære litt pølser og oster..


…og finne frem kortstokken. 


Kvelden går mot slutten og vi ligger i lyset fra hver vår hodelykt og skriver om dagens hendelser i turdagboken. 


 I morgen er planen å gå ned til Haukeliseter for å kjøpe boller til lunch. Det ene liggeunderlaget har konket og er flatt. Vi kunne ha lappet det, men hadde som vanlig med både fjellduk og et Zig-Zag lag ekstra. Det får duge for Samson og meg i kveld.


Vi våknet i teltet etter en god men noe urolig natts søvn. Simen hadde sovet godt men våknet tidlig og gått og lagt seg med Samson i fotenden. Samson derimot virket middels fornøyd. Selv med våre to dunjakker som dyne, så var han tydelig morgentrøtt. Etter Real havregrøt til de tobeinte 


.. og en real porsjon med tørrfôr til Samson så var vi på beina…riktignok etter en kopp i teltåpningen. 


Vi pakket sammen alle sakene og la alt unntatt verdisaker igjen før vi vendte nesen mot Haukeliseter. Vi kunne nærmest kjenne bollelukten hele veien opp hit. Plutselig så vi “motorveien” mellom Haukeliseter og Hellevassbu, stien er svært tydelig i terrenget. Ned siste bakken møtte vi på endel folk som pustet og peste på vei oppover. 


På Haukeliseter spiste vi en bolle hver, delte en Cola og slo av en hyggelig prat med Svein Magne fra Haukeli husky.


Vi børstet sukkeret ut av skjegget og begav oss oppover den bratte bakken. De 140 høydemeterne gikk lettere enn først antatt for Simen og meg. Tilbake i leiren, tok vi ned teltet og la ny kompasskurs mot toppen. Praten gikk lett slik den hadde gjort i snart et døgn, løst og fast, bakeridrift, aksjer og generalforsamlinger, flora og fauna – alt i en salig saus. Herlig 🙂

Oppover dalen hadde vi vinden i ryggen og jeg kunne med jevne mellomrom kjenne lukten av nydelig medbragt bollebakst som snek seg ut fra sidelommenei sekken. De der hjemme hadde jo også fortjent litt prima bakst. Da vi nærmet oss toppen hørte vi stadig mer trafikk på jaktradioen. Spennende å høre om posisjoner og jegere som var på vei her eller der. I siste liten bestemte vi oss for å ta en avstikker ut på kanten av Vidjernut. 


Veldig kjekt å være på toppen der igjen. Vel nede bør vi møtt av Carsten og Tonje på terrassen. Baksten “vår” ble servert og de bød på nyrørt multesyltetøy, slett ikke dårlig. Utpå kvelden ble teltet slått opp igjen. Denne gang like utenfor hytta… Simen så ingen grunn til å gå inn og legge seg- teltet var jo helt perfekt.

Til seters

Det har vært måneder med forberedelser og lister lange som vonde år. Det har vært lange dager på kontoret for å få alt ferdig, avløst av sene nattestimer med detaljplanlegging av tur. Hvor mye mel, hvor mye gass, hvor mye godteri og skokrem trengs egentlig for nærmere et halvt år i villmarken ? Lange lister på spisestuebordet har blitt avløst av endeløse handleturer. 
Spesielt tørrvareinnkjøpene på dagligvarehandelen var nesten parodiske. Fem handlekurver smekkfulle med mel, pasta og suppeposer gjorde sitt til at vi for et øyeblikk antagelig ble stemplet som medlemmer av en eller annen luguber og lyssky dommedagssekt. 
Det mest eksotiske innslaget i planleggingen var kanskje da våre gode legenaboer tok turen innom for et krasjkurs i sying og førstehjelp i felt. 


Det var stifting, sying og bedøvelse. Etterhvert var både bananer og baconsvor i god behold. Takk til både legenaboer og apotekernabo for kunnskapsdeling og innsamling av utgått utstyr. Vi trodde lenge at alt var i boks før en slags følelse av uro grep oss de siste ukene før avreise og atter en gang var det nye innkjøp. Denne gang av garn, fiskekroker, tau, batterier til ditt, og plugger til datt. Stuen lignet mest av alt en sportsbutikk som var utsatt for hærverk.


Men nå, endelig er vi på plass. Endelig har vi kommet oss til seters!

Siste opptelling kvelden før avreise viste at det eneste vi manglet – det var fjellskoene til Simen. Etter utallige timer foran lister og avkrysninger så var det altså her det skulle stoppe. Hvor var egentlig fjellskoene…? Fjellsko. Bentøi. Det mest sentrale foran enhver fjelltur. I kampens hete, så var det her det sviktet. Fjellskoene ble lokalisert og er nå på vei og Simen får nøye seg med støvler og joggesko i påvente av at Lundhags str 37 blir transportert med kurer ved første besøk.  
Hva gjør man så på, når man endelig er kommet seg på plass foran 5 måneder i villmarken – svaret er enkelt. Man gjør det man må. Man hugger ved, baker brød, spiller spill, bygger bro og fisker fisk. La oss begynne med det første. Vi har hugget ved siden snøen begynte å trekke seg tilbake i mai.


 Stokkene har ligget til tørk i solveggen, og nå var det tid for å kappe og kløyve.


De voksne har hugget med øks og de minste med vår nye manuelle vedkløyver.. – kindlekracker. 


Vi har iløpet av våren fått på plass nytt flott uthus for å forberede vinteren, det må beises. 


Bilen var smekkfull med greier. Alt fra underbukser til skolebøker, hønsenetting til klassisk litteratur. 

Uansett, alt må inn. På ett eller annet vis og på et eller annet tidspunkt. Vi var heldige og fikk låne nabostølens hester og fikk dermed kløvet inn mesteparten av varene allerede første uka. 


Ungene har bedrevet alt fra barbakkriding på hest til hundekjøring med trollkart. I mellomtiden har vi innimellom regnbygene fått hugget enda mer ved. Man tenker kanskje umiddelbart – gode fiskeforhold. Innsatsen har ikke vært allverden foreløpig, så vi må kanskje si oss fornøyde med 6 stk fjellørret av veldig varierende størrelse etter to korte turer i elven. 


Været har også gjort sitt til at utfluktene har blitt begrenset og noen av dem surere enn andre. 


 Vi har sett endel dyr i fjellet og krysser av i boksen for reinsdyr, ryper, fjellvåk, ugle, rev, firfisle, lemen, og ørn. Ekstra stor stas var det da vi klarte å fange en liten mus i luen og holde den. 


På tross av skit og spor, så skulle vi gjerne krysset av for både elg og rådyr også, men det får vente – eventyret har tross alt såvidt begynt…..

Vi har drømt om det lenge, og en kveld i januar så var den der plutselig. Muligheten. Kona var på Finse, og jeg hadde tatt med gutta ut på tur. Vi satt rundt bålet og 12 åringen sa: Jeg har tenkt på det en stund, og nå har jeg bestemt meg. Jeg vil at vi skal bo et halvt år på Haukeli.  Vi ble på mange måter tatt litt på sengen, vi hadde drømt om det lenge, men forrige gang vi snakket om det så var det litt usikkerhet fra den yngre garde. Vi var klare på at vi måtte ville det alle sammen, ikke bare litt, men på ordentlig. Basert på dette så hadde vi egentlig slått det hele fra oss. Vi fant inspirasjon i familier som dro på ekspedisjon med voksne barn, fikk en følelse av at døren var foreløpig lukket, men ikke låst. Men så da. Denne januar kvelden, så var drømmen plutselig levende igjen. Den opprinnelige planen var at vi skulle bruke lang tid på å planlegge det hele, regne på det, ta en mengde veloverveide beslutninger. Sånt som voksne gjør. Sånn ble det også, ihvertfall nesten. Vi regnet litt, snakket mye en kveld og to, før plutselig permisjonssøknadene var sendt og loddet var kastet.
 Vi har altså bestemt oss for å bo nærmere et halvt år på stølen vi leier på Haukelifjell/Hardangervidda. Et deilig lite krypinn på 60m2, uten innlagt vann og strøm, men med noen solcelledrevne leselamper, en vedovn og uendelig med fantastisk natur. En slags Sareptas krukke av opplevelser, utfordringer og minner.
hytte-1
 Mange spør oss hvorfor, enda flere spør oss hva vi skal gjøre på. Jeg tror jeg har svaret på begge spørsmålene, men ikke ordene til å formulere det. Jeg bare vet at vi skal det, må det. Og som en av guttene sa : De som spør «hvorfor?» kommer antagelig ikke til å skjønne det selv om jeg prøver å forklare…
Vi skal verken fryse eller sulte, ikke skal vi gå så langt eller bratt heller. Vi skal ganske enkelt bare gjøre noe annet. Kjenne på andre ting, leve et annet liv. Noen kaller det «Det enkle liv», men vi tenker at det antagelig blir et mer tungvint liv… Men kanskje enklere ikke alltid er bedre?  Et liv litt lenger unna alt, men samtidig kanskje nærmere det som virkelig betyr noe. Det er ihvertfall planen. Så får vi gjøre opp status underveis og ikke minst etterpå. Følg oss gjerne på tur365.no eller instagram @tur365, hilsen Carsten, Simen, Tonje og Per Sigurd.

Tretoppidyll

Helt siden jeg var liten så har jeg hatt en klar fornemmelse av at det må være lykken i livet og våkne opp blant tretoppene. Jeg fikk mye rart som barn, men aldri en trehytte. Ikke engang et håpløst spinkelt byggverk av restplank kom min vei. I voksen alder har jeg kompensert dette med litt hengekøyesoving – men du får liksom aldri helt hyttefølelsen.  Planen for helgen var egentlig å dra på padletur, men rett før avreise fikk kona snusen i en tretopphytte.  Jeg ringte til tretopphytteeier Margrethe og fikk hyggelig svar tilbake om at hytta var ledig og at vi skulle møtes to dager senere.
Forventningsfulle pakket vi bilen og la i vei i retning Tysvær, og ikke langt unna vår planlagte kanotur på Storavatnet så stoppet vi bilen i Heskjadal.
Margrethe ble med oss oppover. Jeg merket at vi kanskje hadde tatt i litt ekstra på handleturen på vei inn, og sekken veide mer enn jeg hadde sett for meg i de bratte bakkene oppover til tretopphytta.
sekk
Etter å ha unnagjort kneika, så førte stien oss gjennom koselig skogsterreng og plutselig – der lå den. Vårt fantastiske krypinn de neste to nettene.
tretopphytte 1
Ungene var entusiastiske og sprang den siste etappen bort til hytta og opp trappen. Tydelig fascinert over å stå trygt på noe der oppe mellom tretoppene. Margrethe forklarte oss om det ene og andre. Hun hadde båret ved, hentet vann og strukket på sengene.
Etter at hun var gått så ble vi sittende på terrassen, se på hverandre.. og nyte det – ta det inn! En fullverdig hytte mange meter over bakken. Et herlig rom på 11m2 med kjøkkenkrok, sofa og soveplass.
tretopphytte interiør 2
Vedovn i hjørnet, i tillegg til hems med to soveplasser. Tretopphytta har også “stor” terrasse på to sider.
tretopphytte interiør
Alle veggene har store vindusflater som gir utsikt til naturen og dyrelivet rundt.
Kona og 10åringen tok en liten tur for å sjekke ut fiskevannet, robåten og stien som skulle ta oss ut på morgendagens planlagte utflukt. 12 åringen og jeg sjekket utvalget i bokhyllen.
bokhylle
Det var ikke bredt, men haugen på stort nok for fjellfanter som oss. Vi ble sittende på terrassen å dingle med beina med hver vår bok.
lesing 1
Kort fortalt – en fantastisk solrik ettermiddag på terrassen, med god prat, og nye turdrømmer. Samson sloss som vanlig om den beste plassen 😃
slumring 1
Alle var igjen samlet og det var på tide med middag – solen steikte og det føltes rett og slett litt tidlig å fyre bål denne fantastiske «sommerdagen». Jeg fant frem gassbrenneren fra skapet. Taco stod på menyen, så det skulle uansett bare stekes kjøttdeig. Jeg tutlet på, mens de andre slanget seg på terrassen utenfor det store vinduet som dekker halve hytteveggen. Er det noen som vet hvor kjøttdeigen er? “Kjøttdeigen ja… Kjøpte vi egentlig kjøttdeig?” Svaret viste seg å være nei, og dermed måtte morgendagens pølselunch bli omgjort til dagens tacomåltid – alt går i tretoppene.
Som ut av det blå kommer plutselig det som må være ukens beste SMS. Den er fra husverten Margrethe og forteller at det står en Pale Ale, en IPA og en Blonde øl i kjøleboksen – hvis vi vil ha de da…lokalt øl
De voksne lar seg ikke be to ganger og deler en øl. Fantastisk lokalt brygg fra Heskjadal som definitivt nytes best i tretoppene. Solen siger lavere på himmelen og bader alt rundt oss i et nydelig varmt kveldslys –
sunset 1

Gutta finner ut at i steden for å springe 10 ganger rundt teltet før leggetid, så tar de en liten treningsøkt i skogen.

Etter endt treningsøkt, blir vi enige om at det er jo faktisk ingen god grunn til å legge seg enda, og setter over en kjele med popcorn på bålet.
popcorn 1
For å toppe festen denne fantastiske tretopplørdagen, så svir vi likeså godt også av en runde Marshmallows.
Tretoppfesten går mot slutten og ungene klyver opp på hemsen. Vi voksne finner roen med lavmælt prat rundt bålet som knitrer. Hvor skal vi bygge vår tretopphytte? Eier vi noen trær? Jammen er vi  heldige, som fikk en av årets hittil beste helger akkurat her!  Etter hvert så finner også litt oster, pølser, skinker og oliven veien til kanten av bålet.
kveldssnacks
Fuglene har gått og lagt seg, bålet har brent ut og vi pusser tennene under en fantastisk stjernehimmel.
hytte_natt
Jeg våknet midt på natten og kikket ut av vinduet, halvt i ørske registrerer jeg at  stjernehimmelen var helt overveldende. Kanskje en av de fineste jeg har sett. Det var dørgende stille i hytta mellom tretoppene. Speilreflekskameraet ligger rett ved siden av meg, og jeg vet at ISO, lukker og blender er sånn nogenlunde riktige for å knipse ett bilde og to. Men det er så stille i hytta at jeg tør rett og slett ikke. Tør ikke i frykt for å vekke noen med lyden av speilet som lukker seg. Jeg snur meg rundt og sovner med tanken på at kanskje ikke alt skal festes på film, kanskje mange av de beste øyeblikkene og opplevelsene ikke lar seg feste på film, men kun forblir et minne i vårt eget hode. Neste gang jeg slår opp øynene, så stirrer jeg rett på han fyren her.
ekorn
Ungene spratt opp av køyene og fant veien til vinduet. Lenge stod vi slik å kikket undrende på hverandre. Vi var fascinert over hvor nærme vi var ekornet på greinen utenfor vinduet – ekornet tenkte antagelig.. hva i huleste gjør de svære dyra på to bein her oppe i treet.  Ekornet stakk og vi startet dagen med å fyre i gang morgenbålet på terrassen. Kaffekjelen ble hengt opp..
morgenkaffe
..og brøddeigen ble lagt i gryta for å steikes.
brød på bål 1
Mens vi ventet på baksten, så benyttet vi anledningen til å sjekke ut nye turspill, og skjenke i en kopp kaffe.
morgenkaffe 2
Etter en halvtimes tid i kanten av bålet, så var brødet stekt. Været var fantastisk, utsikten nydelig – og de tjukke brødskivene med rause mengder smør.. tja. det blir ikke stort bedre.
bålbrød
Dagens utflukt var Heggelifjellet. På veien skulle vi ro over et lite vann og forbi det som ble omtalt som den beste fiskeplassen i vannet.  Før avreise så hadde vi i hyrten og styrten rasket med oss litt ymse fiskeutstyr som trengte å mekkes litt før storfisken kanskje skulle bite på.
fiskeutstyr
Etter en liten rusletur, så kom vi frem til båten. 10 åringen øste, og vi la den på vannet.
øse båt
Turen til Heggelifjell gikk fint, en lettgått tur som blir belønnet med en fantastisk utsikt i alle himmelretninger. Inkludert ned mot vannet vi nettopp hadde rodd over.
utsikt 2
Båten var liten og vannet ikke særlig stort, men allikevel så valgte vi å følge Det Norske Veritas sin anbefaling om lasteevne, å ta roturen i flere omganger. Gutta stoppet på fiskeplassen og forsøkte fiskelykken.
fisking 1
Dessverre uten hell denne gang.
Vel hjemme i tretoppene, var det tid for pannekakelunch og slumring i solen.
pannekaker
Det ble lesing, prat, svenskevitser og røverhistorier denne dagen også. Timene fløy og solvarme i kroppen konstaterte vi etterhvert at det var tid for middag. Dagens meny – TretoppCouscous. Dette er en gammel turslager på matfronten. Det er enkelt, krever lite gryter og er alltid like velsmakende.
middag
I dag servert med grillet kjøtt og restene av gårsdagens pølser.
couscous
Tretopphytta har terrasse på to av sidene. Ettersom det har vært sol fra morgen til kveld, så har vi tilbragt store deler av oppholdet vårt her. Konsekvensen er at vi kommer veldig tett på fuglelivet som finnes i trærne rundt hytta.  Det er fascinerende å være så tett på disse små skapningene, høre lydene deres og se hvordan de lever. fugl 3
I forkant av turen hadde jeg lastet ned appen – Norges fugler. En ting var at den hjalp oss med å bestemme ulike arter, men det aller morsomste var når vi spilte av lyder fra telefonen og fuglene rundt oss svarte 🙂  Etter å ha pleid vår gryende ornitolog interesse, så sank solen i havet denne dagen også, og belønnet oss nok en gang med en solnedgang for minnebøkene.
sunset 2
Kona og 10 åringen trakk inn for et slag backgammon.
tretopphytte 4
12 åringen og jeg ble sittende ute litt til for å nyte siste rest av kvelden og en god prat.
Tretopphytter altså – kjenner at jeg digger det!
Vi våknet siste dag i tretoppene. Mot alle meteorologiske odds, så var også denne dagen av det strålende slaget. Tre dager på rad med sol fra morgen til kveld er ikke hverdagskost i april på våre kanter. Vi rigget frokost på terrassen, og beveget oss etterhvert tilbake til sivilisasjonen.
Takk for turen – Vi kommer garantert tilbake.
Følg oss gjerne på Instagram http://instagram.com/tur365.no eller #tur365
Under finner du noen flere bilder fra oppholdet.

Aarn Peak Aspiration

Noen ganger kommer det produkter på banen som snur opp ned på endel forestillinger man har hatt om veldig tradisjonelle produkter. Sekkene fra Aarn er et slikt produkt. Jeg hadde gått å lurt en stund på hva det var for noe. Sekken så unektelig lett og spennende ut og frontsekker kunne jo forsåvidt være praktisk, spesielt for en som alltid har et kamera dinglende på sekken. Jeg tok en prat med Tommy hos Sqoop som tilbød en hyggelig pris på Aarn Peak Aspiration mot at jeg gjorde meg noen erfaringer gjennom sommeren og høsten. I skrivende stund, med mer enn 30 turer med denne sekken så er jeg ikke i tvil. Aarn har på rekordtid blitt et selvsagt førstevalg for dagsturer og enkle overnattingsturer.  Dette er ikke tenkt som en fullskala test av produktet, men jeg har hatt så stor glede av Aarn sekken min at jeg allikevel vil dele noen av mine erfaringer.
Hva er det så jeg liker med den ? 
Først av alt så liker jeg at den på mange måter tvinger meg til å redefinere hele min oppfatning av det å gå med sekk. En utrolig positiv opplevelse. Det som er annerledes med denne sekken er at man har to frontsekker i tillegg til hovedrommet, noe som gjør at man fordeler vekten og bærer på en ny måte.  Nesten uansett hvordan man beveger overkroppen så står Aarn sekken i ro, frontsekkene og hovedsekken beveger seg også uavhengig av hverandre takket være konstruksjonen av bæresystemet. Jeg har brukt sekken i “alle” vektintervaller i forhold til volumet. Min erfaring er at den fungerer veldig bra i vektområdet mellom 15-20/25 kg. Kombinasjonen av Aarn sitt bæreystem, sammen med hovedsekken på ryggen og frontsekkene på brystet gav meg en helt ny opplevelse av vektfordeling og bærekomfort. Noe av det første jeg la merke til var at jeg gikk med et mye “lettere  steg» enn den tradisjonelle litt fremoverlente posisjonen som et vanlig bæresystem/sekk gir. 
 aarn peak aspiration frontsekk 1
Bæresystemet fungerer godt og gir svært mange muligheter for ulike personlige innstillinger. Det kan oppleves som flere reimer enn man er vant med, men de spiller alle en viktig rolle i bærekomfort og vektfordeling.  Selvom skulderstroppene nesten kjennes spinkle ut når man tar i de første gang, så gjør de i kombinasjon med det vinklede hoftebeltet og bæresystemet forøvrig at det med last opp mot 20 kg, “knapt merkes” at man har sekken på ryggen. For å få fullt utbytte av Aarn sekken så er det nærmest en forutsetning at man bruker noen minutter på å gjøre seg kjent med systemet og stille inn sekken før førstegangsbruk. Jeg skal ikke gå inn på detaljene rundt dette ettersom det her finnes gode innstruksjoner på produsentens sider, og videoer på nett. Bærekomfort og systemet har etter min erfaring fungert svært godt og ikke minst så har jeg, spesielt sommeren 2016, blitt glad i tryggheten på at innholdet i sekken er vanntett pakket. Både hovedsekken og frontsekkene inneholder en innebygget pakksekk, som gjør at alt kan pakkes vanntett. Den negative konsekvensen av dette er selvsagt at man ikke har noen annen adgang til hovedrommet i sekken annet enn ved bruk av åpningen i toppen av pakksekken. 
 aarn peak aspiration frontsekk 2
Jeg har uten unntak brukt sekken med frontsekken på, som Tommy hos Sqoop sa til meg når jeg kjøpte den – du får egentlig ikke lov til å kjøpe den av meg uten å kjøpe frontsekkene, da mister du store deler av effekten. Etter å ha brukt den med frontsekkene så er jeg helt overbevist. For all del, sekken kan fint brukes uten frontsekkene, men da reduseres den til «kun en helt vanlig» lett anatomisk sekk.
 
 Frontsekkene fant veldig raskt sin faste utrustning. Jeg pakket speilreflekskamera (Canon 6D m/24-70 USM) i den ene sekken, og førstehjelpspakken i mesh-lommen på utsiden. I den høyre frontsekken pakket jeg som “standard” matpakker, kjeks og sjokolade, samt kart, bok om flora/fauna etc. På utsiden hang SPOT-nødpeilesenderen i en mesh lomme.
aarn peak aspiration frontsekk
Det opplevdes nesten som en slags «stridsvest» hvor det mest nødvendige alltid var for hånden. Jeg ble etterhvert veldig glad i dette oppsettet og det føltes veldig oversiktlig og greit – spesielt med barn på tur, hvor det er greit å ha hansker, lue etc. lett tilgjengelig. Frontsekkene skulle også vise seg å være egnet for enten å transportere hjem enkelte av gutta sine “funn” underveis…
 aarn peak aspiration 1
..eller til å samle inn lokal fjellflora for å studere nærmere på etter at vi var tilbake fra tur.
 aarn peak aspiration frontsekk 3
Størrelsesmessig så har jeg valgt en 47 liters utgave av hovedsekken, sammen med 12+2 liters frontsekker. Etter å ha brukt den på mange turer så ser jeg at jeg ikke kunne valgt en mindre utgave. Det er alltids litt som skal med, enten det er dagstur med familien eller enkel overnattingstur alene.
 aarn peak aspiration dagstur
Alt i alt så har Aarn Peak Aspiration vært et meget hyggelig bekjentskap som blir med oss på mange turer fremover og som jeg trygt kan anbefale.
 
Rett og slett en ny favoritt.

LørdagsTaco på bål

Kona var reist på yogahelg til Finse og gutta var alene igjen i byen. En 9 åring, en 11 åring, boxeren Samson og far sjøl. Det var kaldt i været og vi hadde også lyst til å komme oss ut. En vanlig lørdag ville sannsynligvis inneholdt elementer som Fifa17, kanskje en rusletur til byen, dobbel cortado til de voksne og grøt til ungene. Sannsynligvis også etterfulgt av en runde i ballbingen, før det hele rundes av på sedvanlig vis med sen middag, lørdagsgodt og sofakos foran TVen. Ikke uvanlig vil jeg påstå.
Det var aldri meningen at denne lørdagen skulle bli veldig uvanlig, men bare ganske enkelt litt mindre vanlig. Vi bestemte oss for å pakke soveposer, lørdagstaco og stryke på dør. Noen små forberedelser ble gjort. Jeg vippet restene av fredagens pizzadeig i en stormkjøkkengryte strødd med mel…
bake-brod-pa%cc%8a-ba%cc%8al
…og fylte en flaske med vaffelrøre. Målet for utflukten var en gapahuk i nærheten med gode muligheter for matlaging på bål. Kvelden før hadde vi invitert med oss en turglad far og hans 4 åring. Man skal som kjent tidlig krøkes, og denne 4 åringen ligger an til å bli en god krok.
Vi ankom gapahuken og 11 åringen fikk fyr på bålet. Men vi skjønte raskt at det kunne bli en kald kveld og natt ettersom temperaturen falt godt ned på gradestokken til våre trakter å være. Etter å ha fyrt i bålet, gjorde 11 åringen unna de siste nødvendige oppdateringer før mobilen ble pakket tilbake i sekken.
lavvo-1
Andre benyttet anledningen til å lage lyseffekter med frostrøyk og lommelykt.
isbjorn-of-sweden
Etterhvert ankom også våre turglade venner og middagsforberedelsene kunne begynne. Noen stekte kjøttdeig, mens andre pakket lefser og hakket grønnsaker.
ba%cc%8almat-3
Etterhvert så ble det disket opp med det reneste herremåltidet rundt bålet.
ba%cc%8altaco2
Det smakte skikkelig av tacoen denne kvelden. Antagelig så smakte det akkurat likt som hjemme, eventuelt litt mer av sot og bål, men allikevel så smakte det bedre.
ba%cc%8altaco-4
Etter at middagen var satt til livs, var det ikke lenge før 4 åringen tok skikkelig ansvar og startet på runden med utdeling av lørdagsgodteriet.
lordagsgodt-2
Det viste seg raskt at endel av godteriet måtte tines på bålet før det kunne fortæres.
lordagsgodt
Etter litt “sofakos” foran bålet begynte det å nærme seg leggetid. 9 åringen tok jobben med å pumpe opp liggeunderlagene våre.
exped-downmat-7
Det er av og til man plutselig skjønner at ungene blir eldre og med største selvfølge  behersker helt andre ting enn for bare få år siden. Det er både ordentlig fint og ganske skummelt på samme tid. 9 og 11 åringen krøp i posen og fant frem hver sin bok.
lesing-i-soveposen
Turfedrene ble sittende å prate om løst og fast, nye og gamle turer, glade og kjekke unger og ikke minst hvor lett det var å la en helt vanlig lørdagskveld bli til en litt mer uvanlig lørdagskveld. Etterhvert la vi siste nattkubben på bålet og krøp i posen vi også.
stjernehimmel
Morgenen etter startet med en brak! Det var mørkt i gapahuken og vi sov/slumret i hver vår pose da vi plutselig hørte fra et sted i mørket: Jeg er våken – KYKKEliKY! 4 åringen som hadde sovnet før hodet traff puten,  våknet med et stort smil. Bålet ble pustet i gang og det var tid for å finne frem turens lille kulinariske prøveprosjekt. Nybakt brød på bål. Jeg hentet frem stormkjøkkengryten med brøddeigen, la lokk på den og satte den i kanten av bålet.
brod-pa%cc%8a-ba%cc%8al-i-gryte
Vaffelrøren fant veien til båljernet og søndagsfrokosten var på gang. Etter litt prøving og feiling så ble vaflene etterhvert stekt i stortsett hele hjerter og fikk bein og gå på rundt flammene.
ba%cc%8alvafler
Brøddeigen så også ut til å steke fint i kanten av bålet.
vafler-pa%cc%8a-ba%cc%8al
Etterhvert så sa bålbakeren seg riktig så fornøyd med resultatet.
steke-brod-pa%cc%8a-ba%cc%8al
Neste gang så skal jeg legge litt mer energi i deigen og ikke bare en pizzadeigrest.
Vaflene tok slutt og vi pakket sekken og vendte nesen hjemover.
hjemtur
Takk for turen!

Guttetur i snøen

 11 åringen hadde lenge ønsket seg lengre tur – en mil her og der var stas, men ønsket om å gå lenger ble større og større.
De voksne var ikke vanskelige å be og snart begynte planen å melde seg.. hva om vi tar han med på jakt foreslo min gode turkamerat? God ide svarte jeg! Etter litt næmere sjekk så viste det seg at det aktuelle området var stengt for jakt pga. bestanden. Men ønsket om mil i beina bestod. Vi ble enige om å reise på guttetur og legge inn en real tur på lørdagen.. Tidlig opp, stor nistepakke, to fulle termoser med vann, jervenduk og ekstra sokkeskift. Det skulle spises rikelig med både høydemeter, nistemat og kilometer. Det var planen og planen var god, det var vi alle enige om.
Uken før avreise ble det innkalt til planleggingsmøte, vi var der alle fire, 11 åringen, to litt større gutter og Boxeren Samson som slumret ved beina våre foran den varme peisen. Det ble diskutert ruter og rutevalg, samt skrevet pakkelister.
sno-5
Værmeldingen så lenge lovende ut, men fredagsmorgen meldte yr.no om minus 7 grader, liten kuling og nedbør. Midt i morgenkaffen på kontoret sendte jeg følgende melding til turkameraten min.
mobilmelding
Vi fikk ta det som det kom.. bilen ble pakket og avgårde med oss. Stemningen var god, praten gikk om løst og fast og på radioen spilte de popmusikk. På vei ut av dagens siste tunell, så møtte vi kong vinter. Alt rundt oss var plutselig dekket av snø.
sno-1
Vi snirklet oss oppover og oppover før vi plutselig seilte bortover som bambi på isen og to hjul stod utenfor veien… og der- der stod vi. Verken lavgir, diffsperr, eller tipp-topp engelsk dreiemoment var nok til å trekke oss opp. Jeg gikk ut av bilen og i det jeg plantet beina i  bakken så forsvant de under meg. Det var rett og slett såpeglatt.
sno-2
Det var definitivt ikke tiden for å finne frem kamerautstyret…lyktene kom på hodet og samekniven ut av sliren – her måtte det hugges kvist slik at hjulene fikk feste. Opp kom vi, men sjåførens vilje til å begi seg ut i en lang og kraftig bratt bakke, med 90 graders sving fristet lite. Vi rygget derfor bilen inn i en fonn og pakket sekkene.
sno-3
Alle innkjøp var gjort med tanke på at det skulle vært 300 meter å gå bort til hytta. Det som nå lå foran oss var 3-4 km i stummende mørke i form av noe som mest av alt minnet om en eneste lang oppoverbakke. På bakken under oss, ja der var det fremdeles like speilblankt som der vi forlot den store svarte bilen.  Det endte med litt knall og fall for noen og hver før vi etter en drøy time var fremme på hytta. Turen opp i mørket var fantastisk. For all del, vi pustet i bakkene, jeg kjeftet på hunden som trakk meg og den store sekken overende, men følelsen av å traske gjennom et trollsk vinterlandskap var allikevel nærmest overveldende.
sno-4
På veien opp ble vi enige om en ting… Hva er de beste turene – de beste turene, det er de turen vi husker. Og denne turen, ja den kom vi antagelig til å huske lenge. Det eneste negative var at kort tid etter at vi hadde parkert bilen i en snøfonn, så kommer den lokale bonden kjørende lettbeint i sin Honda Civic… sånt gjør inntrykk  😃 Honda Civic altså… verdens best vinterbil ? 🙂
Vi loggførte rundt null grader inne, før vi fyrte i både peis og ovn.
ovn
11 åringen krøp oppi sofaen og begynte umiddelbart å studere speiderbokens kapittel om vintertur..
speiderboka-2
…kanskje ikke det dummeste kapittelet å lese seg opp på foran sesongen. Hytta ble varm, og medbrakt pizzadeig ble bakt ut.
pizzadeig
11 åringen erstattet speiderboken med gamle julehefter fra en tid han oppfattet som tett på middelalderen, før maten kom på bordet.
julehefte-1
 Der satt vi da, mette og gode i lyset foran peisen og snakket om den strabasiøse starten på turen, de fantastiske vinterkledde trærne, og at den ene hodelykten var i ferd med å gå tom for batteri… slikt man snakker om på guttetur etter at maten er spist og lyset fra peisen flakker rundt i rommet.
Om ikke forholdene var krevende nok for vår planlagte langtur, så ble de det ihvertfall da vi våknet på lørdagen. Mye snø var falt gjennom natten og våre planlgte 900 høydemeter ville antagelig ført oss godt over det meget lavtliggende skydekket.
utsikt-3
Kaffen kom på kok og cowboyfrokosten på bordet – det var på tide å legge en plan for dagens tur. Vi ble enige om å holde oss under skydekket, rusle innover i dalen og fyre oss et skikkelig vinterbål til lunch. 11 åringen manglet gamasjer, men i siste sekund, så ble min fjellreven gaiter no1 bukse omgjort til gamasjer.
fjellreven-gaiters
Dette bidrog nok til en vesentlig bedre tur ettersom vi skulle bakse rundt en hel del denne dagen viste det seg.
trasking
Etterhvert så åpnet landskapet seg og elven laget iskunst.
iskunst
Vi gikk forbi flotte gamle støler
stol
og barske hester
hester
som jaktet mat et sted under snøen.
Det var på tide å fyre bål og lage lunch. Vedsankingen gikk relativt lett i furuskogen som omgav oss.
vinterba%cc%8al
Samson var til tider svært uenig i at det skulle sankes, hvorfor kunne vi ikke bare gnage og leke med alle disse fantastisk tørre pinnene som lå i en stor haug ?
samson-3
11 åringen fikk ansvaret for å fyre i gang bålet og det store spørsmålet var selvsagt.. ville han klare det med bare en fyrstikk ?
ba%cc%8altenning-3
Det gjorde han og etterhvert tok flammene seg opp og vi fikk varmen i kroppen. Samson var kald i rumpa og lurte på om det ikke snart var på høy tid at noen fant frem et liggeunderlag eller noe varmt å sitte på.
samson-4
Ostesmørbrødene ble lagt på og vi fikk alle en noe bedre sangstemme denne dagen.
ostesmorbrod-pa%cc%8a-ba%cc%8al-1
Solen var på vei ned da vi kom tilbake til hytta. Vi fyrte i peisen og Samson fant roen, mens vi andre studerte på kartet hvor dagens tur hadde gått hen.
studere-kartet
I panna surret tre store stykker kjøtt.. det var jo guttetur tross alt.
middag
Kvelden kom, det samme gjorde, røverhistoriene, gitaren og vitsene. 11 åringen gjorde dagens siste notater i turdagboken før vi tørna inn.
turdagbok
Alt kan skje på fjellet, og søndag morgen våknet vi til strålende vær, minus 7 grader og en radio som kontinuerlig snakket om vanskelige kjøreforhold og travle dager for bilbergingsbransjen.
utsikt-2
Vi nikket anerkjennende og satte til livs helgens andre runde med cowboyfrokost før vi etter en ekstra runde med kaffe…
kaffe
..etterhvert begav oss ut i snøen og den lange bakken ned til bilen.
På vei hjem så spurte jeg 11 åringen, hva har vært det kjekkeste med helgen ? Det var den første kvelden, da vi måtte gå med hodelyktene fra bilen og hele veien opp til hytta. Enig – svarte de to voksne gutta fra forsetet.

Takk for turen !

Vi har ved flere anledninger blitt spurt om hva vi har i sekken og om vi har noen favoritter. Derfor tenkte vi å si noen ord om vår pakkeliste for telttur med barn over flere dager. Denne pakkelisten tar utgangspunkt i årets lengste telttur, som egentlig var planlagt å vare i fem dager, men som endte opp med fire. Pakkelisten ville ikke endret seg særlig om turen skulle vart dobbelt så lenge… ikke annet enn et par ekstra ullsokker og en tynn ulltrøye til hver, samt at at matrasjonene selvsagt ville økt. Maten er derfor spesifisert pr. pers, pr. dag, pr. måltid.
real turmat
Vi har avslutningsvis beskrevet i detalj hvordan vi har pakket sakene i den enkeltes sekk, samt at vi også har spesifisert hvilken type utstyr vi har med for de som måtte være interessert i det..  På ett vis, men med enkelte unntak – våre favoritter i sekken.
Før vi beskriver hva vi hadde med i sekken, så kan man også ta en titt på DNT sine pakkelister for hhv. sommer  og vinter.
Så til poenget – dette var det vi hadde med i sekken denne turen.
 4135 telttur kartlesing

KLÆR

telttur snø
(Alle hadde samme utrustning, husk at jo mindre barn, jo mer skift må til)
1x ull t-skjorte
1x langermet middels tykk ulltrøye (til å regulere temperatur ved gange)
1x langermet tynn ulltrøye (til soving eller skift)
Skalljakke
Skallbukse
Tynn dunjakke
1 par ullsokker (til gange)
1 par ullsokker (til soving/skift)
Ullstilongs (til soving/skift/under skallbukse)
1 underbukse (skift)
Turbukse (bomull el.l.)
Fjellsko
Tynn ullue
Ullbuff
Ullvotter (til ungene)
Ullhansker/liners (til de voksne)
Caps
Solbriller

KJØKKEN

telttur kjøkken
1x primus gassbrenner
2x primus gassbeholdere
Fystikker og lighter
1x skål/dyp tallerk til hver
1x skje og gaffel i ett til hver
1x stor kopp til hver (fungerer til drikke, havregrøt, suppe)
1x 1,5 ltr kjele
2x 1 ltr vannflaske
2x 0,5 ltr vannflaske
1x Vannrenser (Katadyn i dette tilfellet) det var enormt mye snøsmelting da vi var ute denne gang og for å unngå trøbbel så tok vi oss bryet med å drikke renset vann
1x aluminium skje/gaffel/kniv i ett (til tilbereding av mat/kjøkkenbruk)
________________________________________

TELT/SOVEPOSER

telttur utsikt
4x Sovepose
4x Liggeunderlag
1x 3 mannstelt (tunnel)
1x 2 mannstelt (tunnel)
1x Rep-kit telstenger og duk
 ________________________________________

SIKKERHET

goal zero
Kart i vanntett kartmappe
Kompass
GPS
Vindsekk eller jervenduk (Helsport/fjellduken)
Nødpeilesender (SPOT)
Goal Zero Nomad 7 solcellepanel, (med batterilader/pakke til alt elektrisk utstyr)
1x nødbluss
1x liten pakksekk med litt fyrtøy (tørre fyrstikker, et par lysstumper, noen tennbrikketter og litt tørr bark)
________________________________________

MATEN (pr. dag, pr. pers) 

 nødproviant
FROKOST:
1x havregrøt med tørrmelk (pakket i porsjonsposer/evt en felles pr måltid)
1x Rosiner – medium boks (42 gram) på deling
2ss granola til dryss
LUNCH: (første dag hadde vi pølser i lompe)
2-3 polarbrød
1x porsjonstube tube Nugatti til hver av gutta
Spekepølse, spekeskinke, tubeost eller annet pålegg (her gjelder kunsten å begrense seg, samt tenke på holdbarhet/temperatur)
Meierismør (vi hadde dette i en liten plastikkboks)
MIDDAG: (første dag hadde vi suppepose med brokkoli og bacon)
1x Real turmat
1x hvitløksfedd
Vårløk, finhakket (noen bruker, krydder, Tabasco eller urter for å få litt ekstra fart i smaken)
KVELDS:
1x rett i koppen suppe
Polarbrød (hvis det er noe igjen av dagens tilmålte mengde)
KNASK:
4122 pringles
1x Snickers på deling pr. dag
1/2 pk pringles på deling pr. dag
1-2 Kvikk Lunsj på deling pr. dag (vi bruker denne underveis på turen)
1/2 pk. Kjeks av noe slag (vi bruker denne både underveis på turen og i teltet hvis det er mer igjen)
1x Ziplockpose (posestr. 1ltr) pr dag med blanding av nøtter/rosiner/M&M
Litt ekstra godis på lur i tilfelle regnvær, lange motbakker eller begynnende dårlig stemning.
1 Bit saltpølse (einerrøkt viltpølse denne gangen)
1 Bit mørk sjokolade (kjøp den du liker best eller den dyreste de har – den veier like mye uansett 🙂
1x bit parmesan ved siden av pølsen,(kan også brukes som pålegg eller oppi real turmat)
DIVERSE MAT:
Kaffe
Varm sjokolade / toddy
Teposer
Krydder
________________________________________

UNDERHOLDNING :

4077_ samson
1x Sangean mini turradio m/minnekort.
2x Donaldpocket
1x Bok til høytlesning/kveldskos. Denne gang hadde vi med Huck Finn av Mark Twain
1x ipod med øreplugger med musikk og evt lydbøker
1x voksenbok (av den enkle grunn av bibliotekaren hadde glemt sin hjemme)
1x vitsebok (pocket)
1x kortstokk
Yatzy glemte vi igjen hjemme
________________________________________

DIVERSE:

Et par handleposer som kan brukes som søppelposer
To vanntette pakkposer med dorull og en liten håndsprit (normalt holder det med en, men denne gangen hadde vi en til hvert telt)
1 kraftig kniv til evt. reparasjon/vedhugst/grovarbeid
1 liten kniv til finarbeid/kjøkken etc.
Litt tau. Litt kraftig tape kan også være praktisk, gjerne surret rundt en drikkeflaske.
Førstehjelpspakke (juster innholdet etter lengde, deltakere og risikomomenter)
Solkrem
Myggmiddel og evt. noe til å lindre kløe/stikk
Toalettsaker (tannkrem/tannkost,våtservietter, tanntråd etc.)
4 brødposer til våte føtter/fjellsko (det kan også være smart med noen avisark til skotørk)
Fiskestang
Et ørlite utvalg sluker og fiskesaker
Tarp (tynn teltduk)
________________________________________

HUNDEN:

Hundemat
Jervehiet – soveposen hans
Langline
Trekksele
Noen hundeposer
Vannskål ? evt. sammenleggbar
________________________________________
Hvordan pakket vi så alle disse greiene ?
fjellreven kajka
For de som måtte være spesielt interessert så har vi under spesifisert hva vi har pakket hvor og hvordan, vi har også spesifisert merke/type på det utstyret vi har brukt som kan gi en pekepinn for en eventuell handletur eller ønskeliste. For å gjøre det hele skikkelig detaljert har vi også fordelt listen pr sekk slik at man får en indikasjon på en alternativ fordeling. Ziplock pose er er markert som (Z) og pakkpose/pakksekk markert som (PP).
Vårt etterhvert lange kjærlighetsforhold til  pakksekker har ledet oss til svært mange ulike produsenter. I all hovedsak så bruker vi Aquapac stormproof til klær. På lengre turer har alle hver sin slik, merket med navn på utsiden. Annet utstyr finner plass i alt fra Exped, Fjellreven, Sea to summit, m.fl. De fleste merker har pakksekker til ulike formål, kjøp noen du liker, velg ulike størrelser og materialer alt etter hva du tenker å bruke de til. I ett aktivt friluftsliv, kan du nesten ikke få for mange pakksekker – putt det på ønskelisten 🙂
 pakksekker
Noe av turutstyret som er spesifisert under er ikke det vi bruker til vanlig, men det vi hadde for hånden, men det gir allikevel en indikasjon av hva man kan se etter for en fin telttur i høyfjellet.
I UNGENE SIN SEKK   (noe av utstyret i sekken bæres i perioder på kroppen)
telttur fjellreven kajka jr
8 åringen. Sekk: Fjellreven Kajka 20 ltr – totalt ca 3-4 kg
Sovepose (exped dreamwalker lett dunpose)
Egen lett dunjakke (Bergans Josten jr)
Ullue, ullbuff, ullvotter (Devold)
Førstehjelpspakke (Ortlieb vanntett pose)
Caps
Egen matpakke og nødrasjon (han var nødrasjonsjefen)
 telttur vading 2
10 åringen. Sekk: Fjellreven Friluft 35 ltr – totalt ca 6 kg
Sovepose (Ajungilak/Mammut Kira)
Egen lett dunjakke (Bergans Josten jr)
Egen skallbekledning (Isbjørn of Sweden)
Ullue, ullbuff, ullvotter (Devold)
Liggeunderlag (Thermarest z-lite)
Caps
Egen matpakke og kjeks (han var kjekssjefen)
 fjellreven
 Boxeren Samson. Kløv fra hundekjøreverkstedet – totalt ca 7 kg
Hundemat (ble erstattet med søppelposer etterhvert som maten ble spist)
2 x gassbeholdere (Primus liten størrelse)
2 x vannflasker (Nalgene 1 ltr.)
Langline
Tarp
Egen sovepose (Jervehiet fra fjellduken)
 kløv
For de spesielt interesserte så lovet vi en detaljert utstyrsliste fordelt pr. sekk. (Pakkpose=PP, Ziplock=Z)
Fjellreven Kajka 75 ltr. 
Sovepose (Ajungilak/Mammut kompakt 3 season)
1 PP med frokost/lunchmat (polarbrød, pålegg (Z),kaffe,toddy og te (Z) , havregrøt (Z), rosiner og granola (Z) )
1 PP med klær til ungene
1 PP med egne klær
Egen skallbekledning i sidelomme
1 Z med dopapir og håndsprit
1 Z med voksenknask (mørk sjokolade, pølse, parmesan og mandler)
1x liggeunderlag på utsiden (Helsport foammat trek) (normalt exped downmat 7LW)
1x Helsport 2 mannstelt under topplokket
1x Vannflaske (Nalgene 1/2ltr)
1x Fiskestang (teleskopstang)
1x Slukboks (liten med et smalt utvalg av sluker/spinnere m.m.)
Norrøna recon Pack 125 ltr. 
1x Sovepose (Mammut Tyin)
1 PP med div teknisk (Petzl hodelykt, Sangean DPR-35 turradio, antenneledning, Brunton batteripakke og kabler)
1 PP “nattposen» min. Alt jeg trenger for kvelden/natten inne i teltet (lue, tynne ullhansker, turdagbok, pocketbok, liten hodelykt etc)
1 PP med bøker/underholdning til ungene, (ipod med headsett, kortstokk, vitsebok etc.)
1 Goal Zero Nomad 7 solcellepanel (festet på topplokket av sekken), med Guide10 batteripakke.
1x Liggeunderlag på utsiden (Helsport foammat trek)
1x liggeunderlag på utsiden (Thermarest oppblåsbart)(normalt exped downmat 7LW)
1 PP med personlige klær i sidelommen
1x Skallbekledning i den andre sidelommen (Klättermusen Froste, Hagløfs Lim pull pants gtx)
1x ullue og ullhansker i topplokket
1 PP med middag/kvelds (real turmat, rett i koppen, og 1 vårløk, 4 fedd hvitløk og en sjalottløk (i en liten boks)
1 PP med gassbrenner (primus easy fuel), gryte m/lokk (Eagle), fyrstikker (Z), stekeredskap i aluminium (sigg folding cultlery set)
1 PP med alt av tallerker, kopper og bestikk (light my fire)
1 Z med dopapir og håndsprit
1x Helsport 3 mannstelt under topplokket
1x Speilrefleks kamera (festet til skulderremmen med peak design-capture pro)
1x SPOT, Nødpeilesender (festet til den andre skulderremmen)
1x vannflaske (Nalgene 1/2ltr)
1x vannrenser (Katadyn)
 telttur leir 1_1
Det var tenkt som et enkelt innspill til pakkelister og endte opp som en omfattende greie… Sånn er det – tanken var ihvertfall god 🙂
God tur !

Femundsmarka – Marka med stor M.

Vi var endelig tilbake i marka. Marka med stor M, ja.. eller F om du vil. FemundsMarka. Et fantastisk stykke villmark opp mot svenskegrensen, et padleeldorado. Kort fortalt, et perfekt utgangspunkt for en guttetur. Turen har etterhvert blitt en stødig tradisjon og man snakker om at 10 års jubileet begynner å nærme seg. Utgangspunktet var i sin tid en gjeng fra Røros og en gjeng fra Stavanger. Etterhvert er vi flere som har fått bli med på moroa. Endelig var dagen her, morgenen kom og avgårde med oss. Det er travle tider om dagen og jeg hadde pakket i hyrten og styrten kvelden før avreise. Jeg var derfor spent på om jeg hadde fått ut alt fra bagen jeg brukte som håndbagasje, den kunne potensielt romme alt fra nødraketter til lommekniver gjemt bort i en eller annen topplokklomme etter forrige tur. Heldigvis gikk det greit med meg, men han i reisefølget som hadde den største hatten, hadde glemt kniven som naturlig nok ble lagt igjen i sikkerhetskontrollen på Sola. På vei mot gaten slås det behørig fast, det skulle kjøpes ny – visst skulle det det – den skulle være både stor og skarp! Det skulle senere vise seg at om den ikke var den største kniven i Femundsmarka så var den ihvertfall blant de skarpeste.
Denne gang er vi fire i følget fra Stavanger. Stemningen er høy over fjellet til Røros. Vi har lovet både reinsdyr i veikanten og burger på scooterbutikken der vi cruiser over fjellet i dette fantastiske landskapet.
landskap 1
Noen timer senere er kroppen er tungt lastet med 200gram hamburger, og vi kjenner villmarken lokke. Reindsdyrene lunter sløvt i veikanten, og vi har holdt hva vi lovet.
reinsdyr
På andre siden av fjellet møter vi Røros gjengen, 7 i tallet. Det er bamseklem og takk for sist – hvordan går det, hyggelig å se deg. Godstemningen sniker seg innpå oss alle. En handletur og så er vi der. Synnervika neste. Porten til villmarken står vidåpen og venter på oss.
landskap
Tradisjonen tro så går vi bananas i dagligvarebutikken på Røros. En gjeng kanopadlere på guttetur med litt over snittet interesse for mat og lokalmat. Da er Røros stedet. Hyllene var fyllt opp av lokale delikatesser, og vi gjorde et solid innhugg. Snart var vognen vår lastet med lokale spesialiteter som speket kalvekjøtt, reinsdyr, okse, pølser, syltetøy, smør, rømme og mye mye mer. Heia Rørosmat !
rørosmat 1
Vi suste innover grusveien i retning Synnervika. Leiebilen var tungt lastet og understyrt fra før av og ble ikke bedre etter våre kulinariske utskeielser i både fast og flytende form. Det er noe med gutteturer, sikkert med jenteturer også for alt hva jeg vet… Min erfaring er at de ofte er en sammenhengende ubrutt rekke av herlig tullball, gode historier og overraskende vendinger. Så også denne gang. Det begynte i sikkerhetskontrollen på Sola, og det fortsatte på vei ut av kanoutleien på Langen Gjestegård http://www.langen-gjestegaard.no/ . Etter å ha betalt for kanoene så svinger vi brått ut på veien igjen og hører plutselig ulyder bakfra. «Merkelig»  hører vi først fra bakesetet… Neimen i H%6$# da…bakluka er jo åpen ! Og ganske riktig. Den automatiserte bakluken hadde ikke klart brasene med å komprimere hverken Røros kjøtt eller Røros rømme og hadde derfor funnet det for godt å ikke gå i lås. Uten å fortelle noen om det selvsagt. Det hele resulterte i at deler av vår dyrebare ølreserve ble liggende spredt utover i veibanen.
 ølbokser
Etterhvert så er hele gjengen samlet i Synnervika. 5 kanoer og en kajakk er ferdig pakket og vi stikker årebladet i vannet for første gang denne helgen. En fantastisk følelse ! Da vi møttes på Røros var det noen som snakket om 10m/sek med vind på Femunden. Hmm.. tenkte vi som hadde vært der før. Femunden er meget stor og særdeles lunefull når det kommer til vind. Røverhistoriene fra fjorårets padletur begynte plutselig å melde seg. Det var kaldt den gangen, det var motvind, det var snø og bakoverpadling. Det var alvor og skikkelig barskt ! Nykommerne i følget tenkte antagelig sitt da småbekymrede rynker viste seg i flere padlepanner.  Ute på vannet derimot så har vi ingenting å frykte denne ettermiddagen, ihvertfall ikke etter de første padletakene ut fra Synnervika.
kano 2
Etter å ha rundet opp mot nordvika tok vinden noe mer tak uten at det på noen måte var spesielt krevende eller kritisk. Men det ble allikevel snakket høyt om maks 20 meter avstand til land, noe som er en svært fornuftig huskeregel i slike sammenhenger og det gjorde også at «kryssinger» ble foretatt med en noe mindre ambisiøs linjeføring enn man kanskje ellers hadde valgt på helt flatt vann. Redningsvest er et must, men man skal aldri glemme at det fort kan være langt å svømme i våte iskalde klær. Veldig langt å svømme i våte iskalde klær…
Underveis i turen ble det tid for instruksjon i eskimorulle i kajakk..
.. og mye prat om en mulig eskimorulle i kano. Vi fylte opp vesten med utstyr, “to feel bright and alert” og padlet rolig videre.
underberger
Området rundt Femunden og Feragen er så langt jeg kjenner det et flott og tilrettelagt område for turgåere og padlere. Det er en rekke koier som står åpne for overnatting og flere nydelige teltplasser med tilrettelagte bålplasser og utlagt ved. Vårt mål denne fredagskvelden var Lorthølbua. Det var flere padlere på vannet og vi hadde hørt snakk om at andre også hadde samme mål for øyet. Ikke noe problem, men hovedregelen i godvær er som jeg har skjønt det.. første mann til mølla, ihvertfall for større grupper. Vi var 11 personer og holdt stø kurs mot Lorthølet.
lorthølbua
Kveldens padling ble avsluttet med turens første tømmerrenne som tok oss direkte inn på vannet utenfor bua.
tømmerrenne 1
Tømmerrennene er fantastisk moro. Se for deg en fornøyelsespark, bare at disse rennene opprinnelig er dimmensjonert for tømmerfløting og ikke besøkende turister. Det er noe som sier meg at Det Norske Veritas ikke gjennomfører sine årlige kontroller eller godkjenninger heller i denne helt naturlige fornøyelseparken. Det er akkurat derfor det er så moro. Ingen har regnet på at dette kommer til å gå helt fint. Ingen har tatt høyde for at alle bare skal bli bittellitt våte før de skal stille seg i kiosken etterpå. Det blir det det blir – du vurdere selv. Vel -Nok om fornøyelsesparker. Vi var gjennom renna, og skled rolig og kontrollert inn til kveldens leirplass. For et sted det var, der den gamle bua lå badet i kveldssol.
lorttjønnbua
Jeg tittet inn..
hytte 1
.. og lot meg som før fascinere av den stillfarne historiefortellingen slike steder har. I storm og stille, sommersol og vinterstorm – generasjon etter generasjon. En gang et tak over hodet for tømmerfløtere og skogsarbeidere http://www.graenslandet.se/no/vannet-ger-liv/toemmerrenna . I dag et perfekt utgangspunkt for opplevelser og minnerike kvelder.
bord 2
Vi rigget oss til. Noen inne i hytta, andre i det som etterhvert tok form som en slags festivalcamp.
festivalcamp morgen
Sjørøverflagget kom på plass mellom trærne – Lorthølet var vårt denne kvelden.
sjørøverflagg
Det var lenge siden vi fra sør hadde spist det som da fortonet seg som en 2kg hamburger så det var på høy tid med fast føde. Bygutta har etterhvert en tradisjon for å dra til litt ekstra på fredagskvelden. Turkokken med den store hatten hadde også i år bestemt menyen. Salmalaks til forrett. Servert på plankebit, toppet med flaksalt og rød pesto.
Som et lite tilbehør ble det lagt på noen løvtynne skiver med speket kalvekjøtt.
Som hovedrett ble det surret reinsdyrfilet, og entrecote, servert med soppsaus og ris.
Aldeles nydelig !
Vi går sammen i grupper og koordinerer innkjøp og mat. Det har vist seg enklest slik ut i fra antall folk, matpreferanser og tilberedning.
Rundt bålet var det alt fra Real turmat til hjemmelaget bacalao denne kvelden.