Dagen begynte strålende, med en soloppgang uten sidestykke. Det var på tide med en handletur, en tur vi etterhvert har gjort mange ganger og som kjennes som ren rutine. Forskjellen var at det den siste tiden hadde kommet et snølag som denne gang ble liggende lenger enn forrige gang kong vinter svingte innom. På mandag så det slik ut


Dagen etter var alt forandret og det så slik ut. 


Vi satt rundt frokostbordet og skrev handleliste og leste om høye fjell i det fjerne. 

Slikt går nå dagene her oppe.. Listene ble lange og noe uvanlige som etterhvert er blitt det vanlig her oppe. Det er mye forskjellig som skal handles, fikses eller ønsker man kommer på etterhvert i oppholdet. 


I tillegg til handlelisten så kom selvsagt oppgaven med å hente inn endel av vinterutstyret vi har liggende i bilen, det lå med andre ord an til å bli en høy sekk med ski, staver og annet knask hengende på utsiden. Før avreise hadde jeg merket meg at det var mer vind enn jeg hadde sett for meg, men ikke mer enn at det kom til å bli en normalt frisk og potensiell fin tur over fjellet til butikken. Noen værmelding hadde jeg ikke ettersom FM nettet er stengt og DAB dekningen er fraværende… et svik jeg forøvrig kunne snakket ganske høyt og lenge om. Uansett, vi brukte den eldste værmeldingen av de alle, vi gikk utenfor og kikket opp på himmelen, kjente etter om vind, regn eller snø var i luften. Alt kjentes greit ut, og vi la i vei.

På vei oppover bakkene stoppet jeg opp og lot meg fascinere av lyden i vinden, det var vind overalt med ulik lyd, noe suste langs bakken, andre kom som kraftfulle drag nedover dalsidene, noe bare var der som et konstant sus. Det slo meg at jeg tidligere har tenkt at vinden bare lager en lyd om gangen, enten suser den, uler eller på annen måte kaster seg mot deg. Men denne formiddagen gikk det opp for meg hvor mange forskjellige lyder vinden kunne lage i ett og samme øyeblikk. Simen og jeg travet videre oppover, snøen knaste og brakk under skoene våre, temperaturen var antagelig akkurat rundt null grader. Ettersom vi kom lenger og lenger oppover tiltok vinden i styrke. Jeg lurte på hvorfor Simen til stadighet falt over ende og hadde tydelig problemer med å føte seg. Litt småirritert gikk jeg inne i min egen hette og kjente at vinden rev og slet i meg. I en kort pause så skjønte jeg at Simen rett og slett ble blåst over ende. Da vi nærmer oss toppen så merket jeg det selv også, det var rett og slett vanskelig å ta seg frem, selv for meg som voksen mann. 


 Jeg begynte å lure på hva vi hadde begitt oss ut på, sjekket værmeldingen når vi fikk dekning på telefonen og konstaterte at for området så var det i dag meldt 24m/sek, altså i overgangen mellom liten og full storm. Den lyse vintermorgenen som vi hadde våket til var blåst bort og i vest så vi gråvær komme i farlig fart ut fra horisonten. Simen klagde på snødrev i ansiktet og jeg tenkte nok en gang på hva vi hadde begitt oss ut på. Det blåste antagelig ikke i nærheten av 24m/sek, men allikevel nok til at man måtte fokusere på å holde seg oppreist. Tvilen begynte å melde seg, skal vi snu? Om 20 min var vi på vei ned på andre siden av fjellet og antagelig ute av den verste vinden, om en liten time ville vi sitte i bilen og ha varmeapparatet på fullt, om en drøy time kunne vi spise pølse på Esso og gjøre unna våre ærend? Hva med gråværet, hva med snøen som stadig oftere kom piskende inn under hetten, hva med det faktum at det var meldt storm? Vi skulle jo tilbake igjen også, da med tunge sekker og vinden skrått i mot. Tvilen var der, men ble etterhvert slått til side av et gammelt sitat. Er man i tvil, så er man ikke i tvil. Vi snudde og gikk tilbake i våre snart gjenblåste spor, det tryggeste alternativet vant denne gangen også.

Tilbake i hytta var vinden «knapt merkbar» og gråværet lå som et sløvt og disig slør rundt toppene. Det var ingenting som tydet på uvær, jeg gikk lenge og tenkte søren og, vi burde kanskje bare fortsatt, fått handlingen unnagjort og fått vinterutstyret på plass. Irriterende greier, jeg gikk stadig til vinduet og kikket ut, burde ikke trærne bøye seg mer i vinden, eller snøværet komme piskende nedover dalen? Det var da vitterlig uvær på toppen, det var da derfor vi snudde. Jeg slår det hele fra meg, setter meg til med penn og papir. Enten man er fallskjermjeger eller fjellvandrer, så gjelder det samme-alltid.

Er man i tvil, så er man tross alt ikke i tvil!
PS. 

Uværet kom for fullt om natten, det ristet kraftig i hytten og det knirket og knaket. Vinden rev og slet i alt den fikk tak i og vi sov alle en urolig søvn. Morgenen etter logget værstasjonen vår 32,9 m/sek i kraftigste vindkast som rett og slett er orkan i kastene. På ingen måte offisielle målinger fra meteorologisk institutt, men allikevel en klar indikasjon på kraftig mye vind. Innetemperaturen var sunket til 12 grader i stuen og antagelig under 10 grader på soverommene. 


Uværet raser fremdeles ute, men det føles helt annerledes i dagslys enn i stummende mørke. Det blir ingen tur til butikken i dag heller, Carsten har fyrt i ovnen og to nybakte brød ligger klar til steking. Gutta gleder seg allerede til lapskaus på boks, uværsmat til middag er slett ingen dårlig deal…. ingen tvil om det.

En av våre største bekymringer foran oppholdet var om vi kom til å ha nok ved. Hvor mye ved trenger man for å leve greit i en tømmerkoie i 5 måneder når høst blir til vinter. Slikt står ikke i bøker, slikt vet man bare dersom man har tilbragt en høst og tidlig vinter på akkurat den tømmerhytten på akkurat det stedet… ja, faktisk akkurat den høsten og vinteren. Men da – ja, da er du jo allerede en vinter for sent ute, ihvertfall når du skal hugge.  Det er ingen tvil om at det er en økt å hugge ved på nærmere 1000 MOH. Du må gå en liten stund for å finne trær, du må gå enda lenger for å finne noe som er verdt å felle, du må selvsagt kviste og kanskje dele stokkene opp. Etter det begynner jobben med å slepe det frem og lesse det på pulk eller på annen måte slepe det med deg tilbake til hytta. 
Deretter skal det selvsagt kappes og kløyves for så å stables. 


For å sitere Lars Mytting i boken Hel Ved – 

“Det er en anstrengelse, men – kom våre beste opplevelser i stundene da vi hadde det motstandsløst ?” 

Vi har selvsagt ved liggende, vi har hugget ved på sen vinteren og vi har syrefelt endel trær som enten skal bli vinterved i november og desember eller bli værende til påske eller senere bruk. Men man har allikevel denne nagende uroen… Har vi nok ved nå? Hva om vinteren blir uvanlig kald? Så tidligere i høst bestemte jeg meg for å sage ned noen flere trær. De fikk ligge noen uker med løvet på, og så var det på tide å hente dem. Jeg kunne formelig høre Hans Børli sine ord over vollen da vi la i vei for å hente inn vinterens ved. Vi lot både øks og motorsag ligge denne dagen, men en stødig gamp var selet på for anledningen. 


Fjordingen som var med på laget denne ettermiddagen fremstod som en kompromissløs blanding mellom et godstog og en laserkirurg. Med ekstrem kraft, ispedd kløkt og presisjon navigerte den fascinerende stødig inn i kratt og mellom trær.


Tonje hentet frem gamle kunster fra kjørekurs på Starum en gang på tidlig 90-tall og imponerte både to, og kanskje firebente. 


Simen og Carsten hektet tømmeret på lunnedraget 


Noen var ivrigere tømmergutter enn andre.


Tømmeret forsvant over elven, over flaten og bak hytten der det ble lagt klart til kapping, kløyving og stabling.

Det har vært på blokken vår lenge å utforske litt mer av historien fra 2. Verdenskrig som har utspilt seg på Hardangervidda og i området rundt oss. Vi hadde hørt at tungtvannsgjengen hadde overnattet på en hytte i nærheten og at det kunne være mulig for oss å overnatte der. Nå var det meldt en luke med opplettsvær og vi planla tur i en fei. Vi sendte litt meldinger her og der for å sjekke tilgjengelighet på hytter. Tilbakemeldingene var positive og Tonje og jeg pakket i all hast sammen utstyret kvelden før. Ikke glemme noe denne gangen, hverken fyrstikker eller fjellsko. Frokosten ble brukt til å prøve ut oppskrifter for havregrøt, skulle vi velge oppskriften med eller uten tørrmelk tro? 


Denne gangen lot vi teltet ligge og planla hytte til hytte. Lette sekker og lette bein, det var ihvertfall planen. Dunsoveposene vi har fått fra Robens/Villmarksbua, veier under kiloen så det burde gå aldeles utmerket. Men etter at dunjakker, regnbukser, ekstra ullskift, mat og diverse var pakket i sekkene så ble det litt vekt allikevel foran vår planlagte firedagers tur. Det er rart med det… Vi ruslet på et slags rutinert vis innover dalen som har blitt vår lekegrind denne høsten, og etter noen timer så vi turens første hytte i enden av vannet. 


Vel fremme på så var det på tide å få maten på kok. I mellomtiden tok noen seg tid til et slag Uno. 


Det er slett ikke vanskelig å finne roen her oppe i fjellheimen. 


Etterhvert fant vi frem fyrposen vår. En vanntett pakkpose som er fyllt med tørr never, kniv, fyrstikker, talgelysstumper og annet som trengs for å lage bål, fyre i ovn eller lage litt stemning. 


Ovnen lystret denne gangen også og i skinnet fra talgelysene dreide samtalen rundt livet i gamle fangsthytter og livet i tidligere tider. Det går i en slags vanlig tralt, og ikke overraskende ble det kortspill, rett i koppen, lesing og prat denne kvelden også. Ovnen surret lystig borte i kroken og det ble riktig så trivelig. Kvelden ble avsluttet med vitser fra hauggamle ukeblader, og nøye tilmålt mengde godis. 


 Carsten og Tonje inntok køyene, Simen, Samson og jeg la oss på gulvet foran ovnen. Vi våknet tidlig til noe som så ut til å bli en flott dag i fjellet. En rask oppsummering vitnet om varierende soveerfaringer denne natten. Jeg har tydeligvis blitt godt vant med tjukke oppblåsbare liggeunderlag fra enten Robens eller Exped som vi pleier å bruke, og det løvtynne underlaget jeg lå på denne natten ga ikke i nærheten av samme komfort. Jeg snek meg til en halvtime i en seng på morgenkvisten mens gutta krøp sammen med Samson på gulvet og han nøt en varm flik av dunsoveposene. 


Simen mente at det var på høy tid å få start på denne dagen og gikk i gang med å mekke kaffe. 


Frokosten ble dekket, og etter at munnvikene var rene for nugatti og tennene pusset, pakket vi sammen sakene.


Vi hang igjen en pakksekk med mat og resten av veden til hjemturen. Turen oppover dalen gikk i godt tempo, vi passerte broen og elven på ulikt vis. 


Stien var av varierende tydelighet og terrenget ikke det enkleste å orientere i, mye haug og hammer som ser ganske likt ut. 


Det ble noen ekstra runder med kart og kompass, som forsåvidt kan være nyttig for små og store. 


Nedover dalen lot vi oss fascinere av enorme steinblokker som lå tilsynelatende tilfeldig kastet ut i terrenget. 


Vi krysset en bro og gikk opp til Storheller hytta hvor vi hadde pølselunsj i hytteveggen.


Turen videre gikk i variert, litt tungt terreng, men vi hadde ikke langt igjen i det vi så Storheller hytten forsvinne bak oss. 


Snart begynte vi å nærme oss Ormevatn. Hytta hvor sabotørene hadde bodd skulle ligge rett rundt hjørnet et sted. Entusiasmen steg og ungene sprang i forveien ned til der hvor kartet fortalte at den skulle ligge. Tenkt at tungtvannsgutta hadde vært akkurat her. De store heltene hadde trødd i denne lyngen og ruslet i denne vannkanten de også! Endelig så vi en pipe bak Kollen. 


En enorm entusiasme og glede blandt gutta. Alt skulle undersøkes og sjekkes. Herlig å se! Etter at hytta var sjekket ut, så ble vi sittende å bla i gamle hyttebøker som kunne melde om imponerende fangst av både fisk og vilt i området. Hytta ligger fantastisk til helt i vannkanten.


 Det hadde vært en lang dag og vi begynte raskt på middagen. En slags blomkål, brokkoli, bacon komposisjon kom på plass og ble fortært rundt bordet som kanskje….bare kanskje, men hvem vet… en gang hadde servert både Knut Haukelid og andre tungtvannssabotører. Ut vinduet var det som hadde vært et lite solgløtt blitt forvandlet til regnvær og vind. Carsten fyrte i ovnen og jeg noterte meg at det i hemmelighet var blitt medbrakt en rekvisitt på turen for å leke enkelte scener fra film og bøker om tungtvannsaksjonen. 


Jeg ble sittende med dagboken på det som må være en av de vakreste skrivepultene turdagboken min har vært. Selvom det begynte å skumre ute, så er utsikten over vannet fantastisk, møblementet er furet og tæret av mange års bruk, og jeg innbiller meg at det er skrevet langt klokere ord enn mine akkurat her. 


Gutta leker en runde tungtvannssabotører med hodelykter rundt hytten før vi havner i hver vår stol eller seng med et blad eller en bok. 


Samson slumrer foran ovnen etter flere strabasiøse elvekryssinger, og atter en gang er alle fjellskoene samlet foran ovnen. Det er tid for kveldskos. På sengekanten blir det tid til litt notater i dagboken for både små og store.


Vi våknet etter en god natts søvn, jeg kikket ut vinduet og konstaterte at det så grått ut og fort kunne dra seg til et knepp og to. For sikkerhets skyld skiftet vi batterier i GPSen og la i vei. 


Terrenget på siste etappen dagen før var vått og urete, og vi hadde bestemt oss for å følge en sti som vi håpet gikk tilbake til hytta hvor vi hadde spist lunsj. Tåka kom over oss og på et punkt mistet vi stien og alt rundt oss var brått like grått og kompakt som havregrøten til frokost. 


GPS’en fortalte oss at vi hadde kommet ut av kurs og i denne tåka var det bare en ting å gjøre, følge vannkanten – vårt eneste kjente punkt som ledet oss helt til hytta hvor vi spiste lunsj i går. I utgangspunktet en kort tur som i går tok rundt en time. I dag, traskende lengste vei, gjennom vierkratt og steinur, ispedd hyppig lesing av kart, terreng og GPS, så tok den 2t og 45 min. 

Vi var aldri i tvil om hvor vi var, så det var aldri noen fare, men alt tok bare så utrolig mye lenger tid og vi voksne lurte nok på om vi ville komme fram før mørkets frembrudd. Heldigvis visste vi at det var en hytte i nærheten hvor vi kunne søke nødly hvis det skulle bli nødvendig. Vi turde ikke slippe oss særlig mye mer enn rundt 50 meter fra vannkanten, enkelte ganger så stod vi på rekke med en viss avstand mellom oss for å utvide horisonten noe, uten at det hjalp. Underveis fleipet gutta om å rappe satellittelefonen og ringe til fonnafly. Og de spekulerte i hvem det ville være best å bli reddet av, Røde Kors, Norsk Folkehjelp eller Forsvaret. Ulike aspekter rundt fordeler og ulemper med helikopter, ATW og beltevogn ble behørig vurdert av den yngre garde. Etter en tung tur gjennom kratt og myr, så dukket plutselig Storheller hytten frem fra tåken. 


Vi sjekket klokka og hadde en liten rådslagning om hvorvidt det var forsvarlig å fortsette, men tåka hadde lettet noe og stemningen tilsa raskt at gutta var motivert for å gå videre. Etter fire rett i koppen og en fot i bakken, så var vi enige- vi ville fortsette. Vinden økte på og regnet kom drivende, men tåka var lettere… og vi trasket av gårde. Om 3 timer eller så, så burde vi være på plass foran ovnen på hytten der vi hadde lagt igjen både ved og mat. Hvis alt gikk etter planen da… 

Resten av turen gikk greit, men vi var påpasselige med å ta trygge, kjente veivalg da tåka kom og gikk.
Etter noen timer så lå hytten der, like urørt som da vi forlot den. Vi kom oss under tak, fyrte i og både to og firebeinte fant etterhvert roen. 


Det var på tide med siste rest av kveldskos. Pølser og ost ble skåret opp mens vi snakket om fjellets lange tradisjoner med en tørr brødskalk, litt salt pølse og kanskje en ostebit. 


Gutta var tydelig fornøyd med å ha gjennomført en såpass lang, og etterhvert strabasiøs tur. Både det at vi faktisk har bodd på samme hytte som tungtvannssabotørene og at vi har kommet oss gjennom tåkeheimen med skikk.

Totalt har vi vært ute i nærmere 7 timer i tåke, regn og vind. Gutta viste imponerende viljestyrke og tempo og da vi kom frem til vårt krypinn for natten, snakket de om at vi like greit kunne ta turen helt hjem. Det hadde nok blitt for langt i forhold til at mørket hadde kommet. Etter hvert ulte vinden rundt hytten, og vi håpet at det ville gi seg før hjemturen. 


Vi blåste ut lyset og gikk og la oss. Simen var først ut av posen om morgenen og fyrte i gang primusen for å få på plass varm sjokolade og kaffe på sengekanten. Ingenting å si på servicen i fjellheimen! etter at første runde kaffe var unnagjort fant alle veien ut av posene og havregrøten kunne serveres. 


Vi pakket sammen og ruslet hjemover. Nok en flott og begivenhetsrik tur gikk mot slutten. 


Samson vadet fornøyd over turens siste elv, og gledet seg antagelig til å slumre på saueskinnet foran peisen hjemme… “De kan da vel umulig tro at jeg har blitt en Husky ??”

Saken inneholder sponsede produkter.

Høsten er her

Alt rundt oss har skiftet farge, vinden har blåst av bladene på det som finnes av trær og luften er blitt klar og skarp. Høsten er definitivt her. Det betyr at dagene har endret seg for oss her oppe. Rutinene er på plass og det er ikke lenger sommer og ferie, men hverdag. Noen dager våkner vi til regn, og faktisk også snø, andre ganger til de morgenen hvor sommeren ikke helt har sluppet taket, men høsten allikevel har gitt klar beskjed om at den begynner å feste grepet. Ikke kaldt, heller ikke sommervarmt. Ikke disig, men glassklart. Høst er skoletid og vi er kommet godt i gang med arbeidet. 


Spisebordet blir ryddet etter frokost og vår midlertidige skolestue trer frem. 


En liten trall på min oldefars munnspill signaliserer at timen er i gang eller at det er friminutt.

Det går raskere enn antatt, vi ligger veldig godt an i enkelte fag og litt mer bakpå i andre, men vi er igrunnen svært optimistiske til skoleprosjektet. 

Før avreise tenkte jeg at jeg skulle bruke dette havet av tid til å lære meg noe nytt. Jeg gledet meg litt til at sommerferiefølelsen skulle slippe taket og vår nye hverdag skulle begynne. Endelig skulle jeg mestre fingerspill på gitar, lese Ulysses, eller lære meg et eller annet som jeg kanskje kunne få bruk for. Det som er mest påfallende sålangt er at dagene får bein å gå på uten at jeg kan særlig mye mer enn “hang down your head Tom Dooley” på gitar og at Ulysses fremstår fremdeles like fjern for meg, som den antagelig også gjør for mange av de som har, eller hevder å ha lest den. 
Vi får altså gjort lite.. det vil si, vi får gjort lite annet enn det vi må og skal gjøre.. og det er egentlig ganske mye. Vi gjør skolearbeid, vi baker brød, vi vasker klær, vi reparerer ting som har gått i stykker, vi fisker og jakter litt, henter vann, tar oppvasken, tørker klær.


Plutselig bruker vi en hel dag på å hente gass eller kjøre frem ved.


 Kort sagt, vi gjør mye av det vi gjør hjemme. Alt tar bare lenger tid. Og det er jo nettopp det som er noe av fascinasjonen. Når man pusser sko, så pusser man sko, når man baker brød eller hugger ved så er det det man gjør. Det er det man tenker på og den situasjonen man er tilstede i. Lukten av forskjellige typer skokrem, konsistensen av deigklumpen mellom hendene, eller det velklingende smellet og den frydefulle følelsen av å slå to tørre vedkubber mot hverandre. Ting jeg knapt legger merke til hjemme, noe som etterhvert blir stadig mer uforståelig for meg.
Nå skal det også sies at når været er bra, så er vi ganske raske med å ta oss en natt på telttur her og der, en rusletur med haglen, en fisketur, noenganger en tur med naboens hester eller hundespann, ja.. eller ganske enkelt hygge oss med de som kommer på besøk. Igrunnen ganske så begivenhetsrike dager vil jeg si. 

Solen steikte og det var frokost på terrassen. Det hele utviklet seg til et slags familieråd, selvom noen sikkert vil hevde at det hele hadde et visst diktatorisk tilsnitt. Hvem ville på telttur? alternativene var mange, skulle Tonje dra alene, med en eller begge ungene, hva med Samson og hva skulle Per Sigurd gjøre annet enn å begynne på den lange listen med gjøremål? Etterhvert så var det enighet om at lister og legobygging fikk vente og at alle skulle dra i vei. Pakkingen begynte og som vanlig så ble det hentet frem utstyr fra skuffer og skap. Det blir litt greier når fire stykker skal på tur en natt og to. Tannpuss og avgårde med oss.


Vi la i vei nedover dalen, gutta i fortropp og vi andre fulgte etter i lang rekke. Underveis ble planen klar. Over elva og ned til vannet. 


Vel nede så ruslet vi bortover det som engang hadde vært bunnen av vannet. 


Vi sanket med oss ved til kveldens bål, og gjorde unna litt lek og moro underveis. Noen kastet stein


mens andre samlet stein. 


Gutta valgte tomannsteltet, og Tonje, Samson og jeg fikk tremannsteltet. Vårt hjem for kvelden kom på plass der nede i vannkanten.


 Etter et bad så var det på tide å begynne med matlagingen. Turen var kort og vår vanlige følgesvenn Real-Turmat fikk bli hjemme denne gangen.

 Dagens meny var komponert av gutta og blekksprutpølser med potetmos ble servert på de solvarme svabergene. 


Carsten slappet av med en bok


Mens Simen tok med fiskestangen for å prøve fiskelykken.


Alle var etterhvert samlet i leiren igjen og det var på tide å koble opp satelittelefonen og ringe til tanten som fylte år i dag. Simen ringte, men ingen svarte.


På SMS en dag og to senere så fikk vi vite at tanten hadde sett et veldig rart nummer på sine tapte anrop og via Google fått vite at dette stortsett var brukt av Ungarske telefonsvindlere og det var ikke anbefalt å svare. Så i tilfelle noen lurte, så er det altså en kobling, om enn noe syltynn og høyst usikker, mellom Ungarske telefonsvindlere og fjellfanter som oss. 🙂 Så mye for hyggelige bursdagshilsener altså 🙂

En fantastisk dag gikk mot slutten. Simen fyrte i bålet 


og kubbe etter kubbe med tørr gammel kvist fant veien til flammene. 


Samson lurte som vanlig på hva vi holdt på med, og ble etterhvert pakket inn i fars dunjakke. 


Det ble spilling, spikking av stekespade som var gjenglemt hjemme og etterhvert kom også stjernene frem. En fantastisk dag ble en kveld for minnebøkene.


Morgenen etter våknet jeg til et trøtt morgentryne i fotenden av soveposen. 


Det var gråvær ut teltåpningen.


Men hva gjorde vel det når det var pannekaker til frokost. 


Noen spiste de med syltetøy..


andre… med ??


Sjokadetuben ble tom og gråvær ble til godvær. En kopp kaffe var alt vi trengte..  


.. før vi pakket sammen. 


Vi ruslet i strandkanten hjemover. Tonje tok en avstikker for å plukke multer, gutta gikk innom nabostølen og før vi fikk sagt hei så ble vi møtt med.. Det ser jammen ut som det var her det var bestilt to cola og en øl. Vi takket ja og slo av en, som alltid, hyggelig prat med verdens beste fjellnaboer. 

Når alle var vel hjemme, så vanket det nyrørte multer til kvelds. 


Saken inneholder sponsede produkter.

Planen var å gjennomføre dagens tilmålte timer med skolearbeid for deretter og sage og hugge ved. Det var altså planen, men det var før meldingen kom. Den lød på at nabostølens hester var ledige de neste dagene, og hvis vi ville dra til den steinbua vi hadde snakket om så kunne vi gjerne låne dem. Vi var raske med å takke ja til tilbudet og innvilge oss en planleggingsdag og to. Skolearbeidet kunne vente til helgen. 
Vi kastet oss rundt og begynte på pakkingen. Normalt så har vi greie rutiner for dette og har etterhvert gjort det mange ganger før. Som regel går det på rutine med noen enkle kontrollspørsmål av typen, har du pakket havregrøten eller ligger luene til ungene i sidelommen eller i den gule pakksekken? Denne gangen hersket en viss forvirret stemning. Hva fikk vi plass til i salveskene, var det plass på hesten til noe utover dette ? Det burde være balanse i vekten mellom pakksekkene og dersom vi skulle få plass til noe mer på hesteryggen så burde det være mykt. Alt dette og mere til var spørsmål vi aldri hadde besvart før, ihvertfall ikke i denne situasjonen og sammenhengen. Vi pakket etter beste evne ispedd en anstrøk av fornuft og erfaring fra hesteryggen, men det ble allikevel ikke som alle de andre gangene. Vi bestemte oss for å bruke den brenneren og kokeutstyret som lå i bua og la vårt utstyr bli igjen hjemme. Det skulle vise seg å bli Skjebnesvangert, men mer om det senere. Vi la i vei og hentet hestene.


Salet opp og pakket om enda en gang for å gjøre forvirringen komplett.


Normalt så har vi noen enkle kjøreregler for pakking, det gjør at vi har en viss formening om hvem som har hva og hvor. Dette gjør at vi ikke trenger å endevende sekkene i potensielt regnvær for å finne frem. Vi bruker mange pakksekker, og har skall/regntøy lett tilgjengelig i sidelomme, ulluer, vanter og buffere ligger i en pakksekk på toppen, snacks hos gutta, lunch eller mat underveis pakket på toppen av sekken og lett tilgjengelig. Det eneste som var standard denne gang var fjellduk i kløvet til Samson og kamera, førstehjelpsutstyr og nødpeilesender hos meg. Skitt la gå, hesten avlastet hele Tonje sin sekk og store deler av vekten i min som i utgangspunktet veide litt over 25 kg på veien ned. Ikke på noen måte grusomt, men allikevel herlig å krype ned mot 15.
 VI begav oss over elven…


…Og oppover bakkene 


 Gutta mestret, ikke overraskende, livet på hesteryggen aldeles utmerket. Det skulle nesten bare mangle etter langt flere turer enn oss voksne den siste tiden. Selvom det var selverklært planleggingsdag denne dagen så ble det allikevel en naturfagtime og to underveis. Det var jo spor, revehi, fjellflora, steinarter overalt rundt oss i det høstkledde landskapet.


Carsten og Simen så ut som de ikke hadde gjort annet enn å sitte til hest. 


På toppen ble det innvilget en liten pause og bytte av rytter. Etter et par timer kom vi frem til et av de fineste stedene jeg vet om her oppe. 


Det er smellvakkert og ikledd gryende høstfarger kan man ikke annet enn å være takknemmelig og glad over at man står her en helt vanlig ukedag.

Videre bar det over nok en elv, opp en dal og to, ja kanskje tre…


Før vi endelig var fremme ved dagens mål. Steinbua.


Utsikten var fantastisk!


Men vi var slitne etter mange timer på tur og det faktum at vi hadde begått kardinalfeilen. Vi har gjort den minst to ganger før og advarer alle som spør oss om barn og friluftsliv om å gjøre det samme. Vi hadde knapt spist… vi hadde en enkel plan – som vi ikke fulgte. Vi var på et fantastisk sted, men var helt tomme. Det var bare en ting å gjøre. Mens noen salet av hestene skulle jeg rigge primusen og steke pølser til en altfor sen lunch. Vi hadde snakket om det de siste kilometerene, først pølsefest og litt senere Real turmat… det stod både pasta bolognes, kebabgryte, couscous og chili con carne på menyen. Jeg konstaterer at brenner og stekepanne befinner seg nøyaktig der de skulle være. Gass var det også så vi trengte ikke vår medbragte. Jeg kunne formelig kjenne lukten av stekte pølser, lomper, sennep og rå løk . Sulten skrek inne i meg – tenn på nå, få gang på greiene hylte den… sulten altså. Fyrstikker. Alltid i posen til brenneren, stemmer det… men vi har jo ikke vår brenner med, vi skal jo bruke brenneren som lå i bua. Ikke noe problem, har alltid reservestikker i høyre lårlomme. Pokker, skiftet bukse minutter før avreise pga av været. Jaja… stormlighteren henger trofast i venstre lomme.. svarte da ! Det var jo i samme buksen som fremdeles lå trygt hjemme. Magen skriker noe om #$#€£# Tosk! Og helt andre ting som overhodet ikke egner seg på trykk i en hyggelig feelgood blogg om barn og friluftsliv. Jeg er varm i toppen nå, kunne jeg være så dum, så utrolig tosk! Lommer blir endevendt, alle må sjekke. Forventningsfulle, sinte og skuffede øyne stirrer på meg da jeg konstaterer at selv topplokket på sekken er tomt. Der man normalt finner alt fra hodelykter og nødraketter til tennstål og ekstra batterier. Gode råd var dyre – skikkelig dyre føltes det som. Vi kunne selvsagt spist pølsene rå eller Real posene kaldt. Vi var tørre, hadde vann tilgjengelig, og tak over hodet var det også. På ingen måte krise, en slags friluftsversjon av et klassisk I-landsproblem. Rolig nå.. pust noen ganger med magen og  løs problemet. Tonje smører noen skiver av vår tilmålte brødrasjon (som egentlig var neste dags frokost) og er raus med syltetøyet. Stemningen letter et hakk, men befinner seg fremdeles faretruende langt nede på skalaen. Var det ikke noen arbeidsfolk lenger nede i dalen da? De må jo ha noe fyrtøy??

Jeg er skrubbsulten og hjernen min prøver å overbevise meg om at jeg er en urutinert idiot i det jeg legger i vei den lange veien tilbake. Etter en liten times gange så har jeg fått låne en lighter og er tilbake ved steinbua “a tosk got to do, what a tosk got to do!”. Den enkle operasjonen med å svi en pakke pølser kan begynne. Vi spiser i taushet.

Vi har et uttrykk i familien som sier… hva er de beste turene ? 

Det er de turene man husker, og denne kommer i likhet med flere andre til å bli husket. 

Pølsene letter heldigvis ytterligere et hakk og to på stemningen, selvom jeg bebreider meg selv som selvoppnevnt turtosk en liten stund til. Hvordan kunne jeg??

Vi får etterhvert litt orden i bua, ting blir sortert og hengt opp i taket. 


Gutta bærer saler og seletøy opp i teltet.


Mens hestene gresser fredelig nede ved vannet. 


Vi tobeinte tar litt godis,  og Simen varter opp med en hånd med kraftfôr til hestene.


Vi trekker tilbake i steinbua og Samson lurer på hva i allverdens land og rike folkene hans har stelt i stand denne gang ? 


Vi fyller opp med vann.


Og gjør oss klar for å koke middag. Vi sender nok en gang varme tanker til den sympatiske arbeidskaren noen kilometer unna, lighteren hans gjør jobben denne gangen også. 


Simen tar en kveldsprat med våre firebente venner. Som får på tepper før vi begir oss inn for kvelden.


Været har vært ganske bra, men det skal vise seg å være høyst midlertidig. Middagen blir fortært, vi er fremdeles sultne selvom humøret er betydelig bedre ved dette måltidet. Kvelden siger på og vi fyrer i noen telys og koker litt varm drikke. To kopper varm sjokolade, en te og en kaffe takk!


Gutta bruker lysene til å grille marshmallows, noen er mer perfeksjonister enn andre. 


Tonje og gutta går og legger seg i teltet, mens Samson og jeg blir liggende i steinbua. 


Jeg holder liv i telysene og kryper halvveis ned i posen, det er på tide å notere seg litt rundt dagens strabaser. 


Jeg skriver…

“Det river litt i duken nå, meldingen sa 10-12 m/sek men det ser ut som vi er heldige med vindretningen. Hestene snorker utenfor… jeg er ingen hestekar, men de lager ihvertfall noe gryntelyder i søvne. Jeg har aldri sovet med hester i fotenden og en boxer som tilnærmet hodepute før. Det er en første gang for alt. Det er ned mot null grader tipper jeg, Caucasus posen leverer imponerende så langt, vi får se i morgen tidlig hvordan vi føler oss da.” 

De andre har lagt seg i teltet, hestene står utenfor, Samson sover tungt i jervenduken bare centimeter fra øret mitt. Det føles flott, vakkert på et vis. Kanskje vi alle burde bo i en steinbu i ny og ne for å føle oss hele i all vår enkelhet. Det skal ikke mere til, dyr tett på, en enkel steinbu og turdagbok i lyset av noen små telys i grusen. Der har du den altså… oppskriften 🙂 jeg tar en liten sup med dram fra lerken og tenker at jammen er jeg langt vekke fra livet hjemme, denne helt vanlige tirsdagen. Jeg føler meg heldig da jeg blåser ut lyset, hvisker god natt til Samson og trekker posen opp til haken.

Jeg har sovet godt, men det har vært mye vær, det har kommet ned rikelig med regn og blåst godt. Jeg våknet klokken 03.00 og sovnet igjen, våknet på nytt 04.30 og ble liggende i tussmørket å lytte til været. Strakk ut en hånd og koste litt med Samson, han kjentes varm og fin ut. 

Været har stilnet og regnet trommer ikke lenger på duken. Morgenkaffen er på kok og det upåklagelig stemning i bua. Det vi si helt til Samson kvikner til og starter den vanlige kampen om liggeunderlaget 🙂

De andre kommer etterhvert tuslende ned fra teltet og vi gjør opp status for natten. Ungene har sovet som steiner, Tonje har knapt hatt blund på øyet ettersom hun var redd for at ungene skulle fryse, at teltet skulle blåse avgårde, at hestene ikke hadde det bra og hvordan hjemturen skulle bli hvis ikke dette været roet seg snart. Men heldigvis er nattens uvær fort glemt når vi stikker hodet ut og ser at en nydelig dag er i anmarsj. Simen tar hestene ned til beitet.


Og frokosten blir servert. 


Gutta prøver fiskelykken 


 før vi henter hestene 


saler opp 


og begir oss på hjemvei.


Vår “lekegrind” denne høsten viser seg fra sin beste side denne dagen.


Fest og baluba til fjells

Det er ikke hver dag noen fyller 40, eller strengt tatt så er det vel det i et nasjonalt eller globalt perspektiv, men det er ikke hver dag kone og mor fyller 40. 
Carsten, Simen og jeg har planlagt det hele i lange tider. Det har vært mye hemmelighetskremmeri, og detaljplanleggingen har båret preg av at vi har levd mellom 10 og 120 cm fra hverandre i snart en mnd. Planen var å få inn hele familien med stort og smått, hele gjengen over fjellet. Svigermor først på 6-hjuling og deretter kanskje til hest, de 8 andre skulle ta beina fatt. Gutta og jeg hadde planleggingsmøter i vedboden, det skulle lages bordkort


Lages lykter


øves på tale og koordineres det ene og det andre. 

Vi var skikkelig stolte kvelden før den store dagen – det siste vi hvisket entusiastisk på sengekanten var at VI KOM TIL Å KLARE DET ! Vi hadde klart å holde alt hemmelig! Morgenen kom og det var kaffe, kaker og gaveoverrekkelser på sengen, stor stas, men allikevel ikke noe ekstraordinært. Stuen var pyntet med guttas hjemmelagde girlandere – riktig så fint syntes vi det ble. 


Det var strålende sol og kaffen ble tatt med ut på terrassen, litt prat, kryssord og utsikt. Vi gutta ville plukke oss, kom de ikke snart, hadde alt gått etter planen der ute ? Hvor var de andre hen ? Ikke snakke høyt om det, ikke se for mye i retning av der de skulle komme fra.. ikke snuble nå, ikke falle på målstreken.. snakk om noe annet.. Plutselig, det var bevegelse, det skjedde noe i ytterkant av vollen, Tonje så en annen vei, løste kryssord, vi andre snakket uvanlig mye og entusiastisk om hva som kunne være Spania 3. Største by, mens vi demonstrativt kikket i alle andre himmelretninger enn øst. Det var et stort følge som nærmet seg, to hester, en med kløvsal, en med svigermor på, våre fantastiske naboer som hestefølgere, og to svogere, to svigerinner og tre nieser. Når de var på mindre enn 200 meters hold gikk det opp for Tonje at noe var på gang – overraskelsen var et faktum. 


Etterhvert skjønte også hun hvem som var på vei og naturlig nok hva som var på gang. Det var duket for storfest denne lørdagen. Jubelen var stor på terrassen og på andre siden av elven vaiet norske flagg, veivende hender og fjordingman side om side. Et skue for både minnebok og hyttebok. Gutta var strålende fornøyd, High five – vel blåst så langt. Jubilanten selv var både overrasket og glad.
Kløvsekkene var lastet fulle med godsaker og gaver.


Vi rigget til langbord av gamle materialer, gassflasker og Zargeskasser i solsteiken utenfor. 


Alt var nøye planlagt og beskrevet av Simen i hans, etterhvert så detaljerte plandokument for festen.


Etter lunch, lek og moro, så var det tid for middag. Det var et langtidsprosjekt med hjortegryte full av godsaker laget på bål.


Vi trakk ned til bålgropen og samlet oss rundt grytene. Til forrett serverte gutta boblevann og tørket reinsdyrhjerte med tyttebærkrem. 


En av tantene bakte det som må være den høyeste bløtkaken som er servert i dalen på lange tider 


og Simen hadde laget ostekake. 

Det var taler og gaveoverrekkelser, og hilsener fra fjern og nær. 


Selvsagt var det hatter og kroner, som vanlig ispedd dårlige vitser fra smellbonbonene. 

Mette og gode blåste vi fart i bålet igjen og der ble vi sittende til det ble natt. Lyktene våre kom endelig til sin rett.


Noen grillet marshmallows etter alle kunstens regler, andre benyttet hodelykt og siste rest av lys til å skvise en siste runde med leking ut av denne dagen. 


En etter en kom også stjernene på plass der oppe for å toppe en allerede fantastisk flott dag. Festens eldste og de to yngste (som fremdeles var våkne) holdt lengst ut rundt bålet. 


En flott dag var til ende, Simen og jeg gikk og la oss i uthuset og pratet fornøyd på sengekanten. Tenkt at alt hadde gått etter planen, akkurat slik vi hadde sett det for oss så mange ganger akkurat her vi satt nå, i vedboden. Til og med været viste seg fra sin beste side og alle måltider hadde blitt gjennomført ute, det var nesten mer enn vi kunne håpet på og det eneste vi egentlig hadde plass til på våre 42m2.

Endelig har vi fått på plass litt dekning og da er det på tide å dele litt mer av hva vi har holdt på med:
Det er travle dager her ute i villmarken med mye som skal forberedes, gjøres og fikses. Det har gjort sitt til at det har gått tre uker uten at vi har hatt en eneste teltovernatting. Nå var det en mikroskopisk luke med godvær hvor meldingen viste opplett i mer enn noen timer og Simen og jeg bestemte oss for å pakke sekken. 

Etter frokost pakket vi sammen utstyret. Det var også tid for den alltid like omstendelige utvelgelsen av turmat. Posen ble helt ut på bordet, utløpsdatoen sjekket og valget kunne begynne. Sekkene ble klargjort og vi tok fatt på kneika oppover de drøye to hundre høydemeterne før det flatet ut.


Vi plukket en hånd blåbær her og der, og fant også noen modne multer underveis. 


Oppover bakken måtte det også etterfylles med vann. 


Vi ruslet avgårde og snakket om løst og fast og ikke minst fredagens naturfagtime. Simen fant ulike typer lav…


…og vi var gjennom kortversjon av både U-Daler og morener. 


Kanskje ikke 5 klassepensum, men dog… Midt i V-dalen på toppen av bakken så vi plutselig en rype, og brått så vi to kyllinger. Vinden blåste godt i mot og de enset oss ikke. Ettersom de gikk på vår eneste farbare vei i den smale dalen, så fulgte vi etter de på få meters avstand i nærmere 20 meter før vi kunne svinge av og la de være i fred. … ihvertfall frem til september ble vi enige om. Fascinerende! Over toppen begynte vi å se flere turister, jegere og fiskere. Vi tok ut en ny kompasskurs og søkte litt avstand til de andre fjellgåerne. 


 Etterhvert så fant vi oss en leirplass ved et lite vann, på god avstand fra jaktterreng og stinettet ned mot Haukeliseter. 


 Vårt nye Robens telt kom opp i en fart og soveposer og liggeunderlag ble lagt til “lufting”.


 Middagen kom raskt på kok. Vår nøye utvalgte meny i dag bestod av Kremet Pasta og Pasta bolognes. 


Det smakte fortreffelig som alltid. Underholdningen var det jaktradioen som stod for, vi scannet gjennom kanalene og fikk med oss litt av hvert. Vinden drog på litt og noen regndråper fant veien til teltduken, vi trakk inn på hvert vårt liggeunderlag for litt lesing og telthygg. 


Praten går i ett, med gode og spennende samtaler både underveis og i teltet. Timene fløy og skulle vi rekke noen “voksenkvelds” før leggetid så var det bare å henge i og skjære litt pølser og oster..


…og finne frem kortstokken. 


Kvelden går mot slutten og vi ligger i lyset fra hver vår hodelykt og skriver om dagens hendelser i turdagboken. 


 I morgen er planen å gå ned til Haukeliseter for å kjøpe boller til lunch. Det ene liggeunderlaget har konket og er flatt. Vi kunne ha lappet det, men hadde som vanlig med både fjellduk og et Zig-Zag lag ekstra. Det får duge for Samson og meg i kveld.


Vi våknet i teltet etter en god men noe urolig natts søvn. Simen hadde sovet godt men våknet tidlig og gått og lagt seg med Samson i fotenden. Samson derimot virket middels fornøyd. Selv med våre to dunjakker som dyne, så var han tydelig morgentrøtt. Etter Real havregrøt til de tobeinte 


.. og en real porsjon med tørrfôr til Samson så var vi på beina…riktignok etter en kopp i teltåpningen. 


Vi pakket sammen alle sakene og la alt unntatt verdisaker igjen før vi vendte nesen mot Haukeliseter. Vi kunne nærmest kjenne bollelukten hele veien opp hit. Plutselig så vi “motorveien” mellom Haukeliseter og Hellevassbu, stien er svært tydelig i terrenget. Ned siste bakken møtte vi på endel folk som pustet og peste på vei oppover. 


På Haukeliseter spiste vi en bolle hver, delte en Cola og slo av en hyggelig prat med Svein Magne fra Haukeli husky.


Vi børstet sukkeret ut av skjegget og begav oss oppover den bratte bakken. De 140 høydemeterne gikk lettere enn først antatt for Simen og meg. Tilbake i leiren, tok vi ned teltet og la ny kompasskurs mot toppen. Praten gikk lett slik den hadde gjort i snart et døgn, løst og fast, bakeridrift, aksjer og generalforsamlinger, flora og fauna – alt i en salig saus. Herlig 🙂

Oppover dalen hadde vi vinden i ryggen og jeg kunne med jevne mellomrom kjenne lukten av nydelig medbragt bollebakst som snek seg ut fra sidelommenei sekken. De der hjemme hadde jo også fortjent litt prima bakst. Da vi nærmet oss toppen hørte vi stadig mer trafikk på jaktradioen. Spennende å høre om posisjoner og jegere som var på vei her eller der. I siste liten bestemte vi oss for å ta en avstikker ut på kanten av Vidjernut. 


Veldig kjekt å være på toppen der igjen. Vel nede bør vi møtt av Carsten og Tonje på terrassen. Baksten “vår” ble servert og de bød på nyrørt multesyltetøy, slett ikke dårlig. Utpå kvelden ble teltet slått opp igjen. Denne gang like utenfor hytta… Simen så ingen grunn til å gå inn og legge seg- teltet var jo helt perfekt.

Til seters

Det har vært måneder med forberedelser og lister lange som vonde år. Det har vært lange dager på kontoret for å få alt ferdig, avløst av sene nattestimer med detaljplanlegging av tur. Hvor mye mel, hvor mye gass, hvor mye godteri og skokrem trengs egentlig for nærmere et halvt år i villmarken ? Lange lister på spisestuebordet har blitt avløst av endeløse handleturer. 
Spesielt tørrvareinnkjøpene på dagligvarehandelen var nesten parodiske. Fem handlekurver smekkfulle med mel, pasta og suppeposer gjorde sitt til at vi for et øyeblikk antagelig ble stemplet som medlemmer av en eller annen luguber og lyssky dommedagssekt. 
Det mest eksotiske innslaget i planleggingen var kanskje da våre gode legenaboer tok turen innom for et krasjkurs i sying og førstehjelp i felt. 


Det var stifting, sying og bedøvelse. Etterhvert var både bananer og baconsvor i god behold. Takk til både legenaboer og apotekernabo for kunnskapsdeling og innsamling av utgått utstyr. Vi trodde lenge at alt var i boks før en slags følelse av uro grep oss de siste ukene før avreise og atter en gang var det nye innkjøp. Denne gang av garn, fiskekroker, tau, batterier til ditt, og plugger til datt. Stuen lignet mest av alt en sportsbutikk som var utsatt for hærverk.


Men nå, endelig er vi på plass. Endelig har vi kommet oss til seters!

Siste opptelling kvelden før avreise viste at det eneste vi manglet – det var fjellskoene til Simen. Etter utallige timer foran lister og avkrysninger så var det altså her det skulle stoppe. Hvor var egentlig fjellskoene…? Fjellsko. Bentøi. Det mest sentrale foran enhver fjelltur. I kampens hete, så var det her det sviktet. Fjellskoene ble lokalisert og er nå på vei og Simen får nøye seg med støvler og joggesko i påvente av at Lundhags str 37 blir transportert med kurer ved første besøk.  
Hva gjør man så på, når man endelig er kommet seg på plass foran 5 måneder i villmarken – svaret er enkelt. Man gjør det man må. Man hugger ved, baker brød, spiller spill, bygger bro og fisker fisk. La oss begynne med det første. Vi har hugget ved siden snøen begynte å trekke seg tilbake i mai.


 Stokkene har ligget til tørk i solveggen, og nå var det tid for å kappe og kløyve.


De voksne har hugget med øks og de minste med vår nye manuelle vedkløyver.. – kindlekracker. 


Vi har iløpet av våren fått på plass nytt flott uthus for å forberede vinteren, det må beises. 


Bilen var smekkfull med greier. Alt fra underbukser til skolebøker, hønsenetting til klassisk litteratur. 

Uansett, alt må inn. På ett eller annet vis og på et eller annet tidspunkt. Vi var heldige og fikk låne nabostølens hester og fikk dermed kløvet inn mesteparten av varene allerede første uka. 


Ungene har bedrevet alt fra barbakkriding på hest til hundekjøring med trollkart. I mellomtiden har vi innimellom regnbygene fått hugget enda mer ved. Man tenker kanskje umiddelbart – gode fiskeforhold. Innsatsen har ikke vært allverden foreløpig, så vi må kanskje si oss fornøyde med 6 stk fjellørret av veldig varierende størrelse etter to korte turer i elven. 


Været har også gjort sitt til at utfluktene har blitt begrenset og noen av dem surere enn andre. 


 Vi har sett endel dyr i fjellet og krysser av i boksen for reinsdyr, ryper, fjellvåk, ugle, rev, firfisle, lemen, og ørn. Ekstra stor stas var det da vi klarte å fange en liten mus i luen og holde den. 


På tross av skit og spor, så skulle vi gjerne krysset av for både elg og rådyr også, men det får vente – eventyret har tross alt såvidt begynt…..

Vi har drømt om det lenge, og en kveld i januar så var den der plutselig. Muligheten. Kona var på Finse, og jeg hadde tatt med gutta ut på tur. Vi satt rundt bålet og 12 åringen sa: Jeg har tenkt på det en stund, og nå har jeg bestemt meg. Jeg vil at vi skal bo et halvt år på Haukeli.  Vi ble på mange måter tatt litt på sengen, vi hadde drømt om det lenge, men forrige gang vi snakket om det så var det litt usikkerhet fra den yngre garde. Vi var klare på at vi måtte ville det alle sammen, ikke bare litt, men på ordentlig. Basert på dette så hadde vi egentlig slått det hele fra oss. Vi fant inspirasjon i familier som dro på ekspedisjon med voksne barn, fikk en følelse av at døren var foreløpig lukket, men ikke låst. Men så da. Denne januar kvelden, så var drømmen plutselig levende igjen. Den opprinnelige planen var at vi skulle bruke lang tid på å planlegge det hele, regne på det, ta en mengde veloverveide beslutninger. Sånt som voksne gjør. Sånn ble det også, ihvertfall nesten. Vi regnet litt, snakket mye en kveld og to, før plutselig permisjonssøknadene var sendt og loddet var kastet.
 Vi har altså bestemt oss for å bo nærmere et halvt år på stølen vi leier på Haukelifjell/Hardangervidda. Et deilig lite krypinn på 60m2, uten innlagt vann og strøm, men med noen solcelledrevne leselamper, en vedovn og uendelig med fantastisk natur. En slags Sareptas krukke av opplevelser, utfordringer og minner.
hytte-1
 Mange spør oss hvorfor, enda flere spør oss hva vi skal gjøre på. Jeg tror jeg har svaret på begge spørsmålene, men ikke ordene til å formulere det. Jeg bare vet at vi skal det, må det. Og som en av guttene sa : De som spør «hvorfor?» kommer antagelig ikke til å skjønne det selv om jeg prøver å forklare…
Vi skal verken fryse eller sulte, ikke skal vi gå så langt eller bratt heller. Vi skal ganske enkelt bare gjøre noe annet. Kjenne på andre ting, leve et annet liv. Noen kaller det «Det enkle liv», men vi tenker at det antagelig blir et mer tungvint liv… Men kanskje enklere ikke alltid er bedre?  Et liv litt lenger unna alt, men samtidig kanskje nærmere det som virkelig betyr noe. Det er ihvertfall planen. Så får vi gjøre opp status underveis og ikke minst etterpå. Følg oss gjerne på tur365.no eller instagram @tur365, hilsen Carsten, Simen, Tonje og Per Sigurd.

Tretoppidyll

Helt siden jeg var liten så har jeg hatt en klar fornemmelse av at det må være lykken i livet og våkne opp blant tretoppene. Jeg fikk mye rart som barn, men aldri en trehytte. Ikke engang et håpløst spinkelt byggverk av restplank kom min vei. I voksen alder har jeg kompensert dette med litt hengekøyesoving – men du får liksom aldri helt hyttefølelsen.  Planen for helgen var egentlig å dra på padletur, men rett før avreise fikk kona snusen i en tretopphytte.  Jeg ringte til tretopphytteeier Margrethe og fikk hyggelig svar tilbake om at hytta var ledig og at vi skulle møtes to dager senere.
Forventningsfulle pakket vi bilen og la i vei i retning Tysvær, og ikke langt unna vår planlagte kanotur på Storavatnet så stoppet vi bilen i Heskjadal.
Margrethe ble med oss oppover. Jeg merket at vi kanskje hadde tatt i litt ekstra på handleturen på vei inn, og sekken veide mer enn jeg hadde sett for meg i de bratte bakkene oppover til tretopphytta.
sekk
Etter å ha unnagjort kneika, så førte stien oss gjennom koselig skogsterreng og plutselig – der lå den. Vårt fantastiske krypinn de neste to nettene.
tretopphytte 1
Ungene var entusiastiske og sprang den siste etappen bort til hytta og opp trappen. Tydelig fascinert over å stå trygt på noe der oppe mellom tretoppene. Margrethe forklarte oss om det ene og andre. Hun hadde båret ved, hentet vann og strukket på sengene.
Etter at hun var gått så ble vi sittende på terrassen, se på hverandre.. og nyte det – ta det inn! En fullverdig hytte mange meter over bakken. Et herlig rom på 11m2 med kjøkkenkrok, sofa og soveplass.
tretopphytte interiør 2
Vedovn i hjørnet, i tillegg til hems med to soveplasser. Tretopphytta har også “stor” terrasse på to sider.
tretopphytte interiør
Alle veggene har store vindusflater som gir utsikt til naturen og dyrelivet rundt.
Kona og 10åringen tok en liten tur for å sjekke ut fiskevannet, robåten og stien som skulle ta oss ut på morgendagens planlagte utflukt. 12 åringen og jeg sjekket utvalget i bokhyllen.
bokhylle
Det var ikke bredt, men haugen på stort nok for fjellfanter som oss. Vi ble sittende på terrassen å dingle med beina med hver vår bok.
lesing 1
Kort fortalt – en fantastisk solrik ettermiddag på terrassen, med god prat, og nye turdrømmer. Samson sloss som vanlig om den beste plassen 😃
slumring 1
Alle var igjen samlet og det var på tide med middag – solen steikte og det føltes rett og slett litt tidlig å fyre bål denne fantastiske «sommerdagen». Jeg fant frem gassbrenneren fra skapet. Taco stod på menyen, så det skulle uansett bare stekes kjøttdeig. Jeg tutlet på, mens de andre slanget seg på terrassen utenfor det store vinduet som dekker halve hytteveggen. Er det noen som vet hvor kjøttdeigen er? “Kjøttdeigen ja… Kjøpte vi egentlig kjøttdeig?” Svaret viste seg å være nei, og dermed måtte morgendagens pølselunch bli omgjort til dagens tacomåltid – alt går i tretoppene.
Som ut av det blå kommer plutselig det som må være ukens beste SMS. Den er fra husverten Margrethe og forteller at det står en Pale Ale, en IPA og en Blonde øl i kjøleboksen – hvis vi vil ha de da…lokalt øl
De voksne lar seg ikke be to ganger og deler en øl. Fantastisk lokalt brygg fra Heskjadal som definitivt nytes best i tretoppene. Solen siger lavere på himmelen og bader alt rundt oss i et nydelig varmt kveldslys –
sunset 1

Gutta finner ut at i steden for å springe 10 ganger rundt teltet før leggetid, så tar de en liten treningsøkt i skogen.

Etter endt treningsøkt, blir vi enige om at det er jo faktisk ingen god grunn til å legge seg enda, og setter over en kjele med popcorn på bålet.
popcorn 1
For å toppe festen denne fantastiske tretopplørdagen, så svir vi likeså godt også av en runde Marshmallows.
Tretoppfesten går mot slutten og ungene klyver opp på hemsen. Vi voksne finner roen med lavmælt prat rundt bålet som knitrer. Hvor skal vi bygge vår tretopphytte? Eier vi noen trær? Jammen er vi  heldige, som fikk en av årets hittil beste helger akkurat her!  Etter hvert så finner også litt oster, pølser, skinker og oliven veien til kanten av bålet.
kveldssnacks
Fuglene har gått og lagt seg, bålet har brent ut og vi pusser tennene under en fantastisk stjernehimmel.
hytte_natt
Jeg våknet midt på natten og kikket ut av vinduet, halvt i ørske registrerer jeg at  stjernehimmelen var helt overveldende. Kanskje en av de fineste jeg har sett. Det var dørgende stille i hytta mellom tretoppene. Speilreflekskameraet ligger rett ved siden av meg, og jeg vet at ISO, lukker og blender er sånn nogenlunde riktige for å knipse ett bilde og to. Men det er så stille i hytta at jeg tør rett og slett ikke. Tør ikke i frykt for å vekke noen med lyden av speilet som lukker seg. Jeg snur meg rundt og sovner med tanken på at kanskje ikke alt skal festes på film, kanskje mange av de beste øyeblikkene og opplevelsene ikke lar seg feste på film, men kun forblir et minne i vårt eget hode. Neste gang jeg slår opp øynene, så stirrer jeg rett på han fyren her.
ekorn
Ungene spratt opp av køyene og fant veien til vinduet. Lenge stod vi slik å kikket undrende på hverandre. Vi var fascinert over hvor nærme vi var ekornet på greinen utenfor vinduet – ekornet tenkte antagelig.. hva i huleste gjør de svære dyra på to bein her oppe i treet.  Ekornet stakk og vi startet dagen med å fyre i gang morgenbålet på terrassen. Kaffekjelen ble hengt opp..
morgenkaffe
..og brøddeigen ble lagt i gryta for å steikes.
brød på bål 1
Mens vi ventet på baksten, så benyttet vi anledningen til å sjekke ut nye turspill, og skjenke i en kopp kaffe.
morgenkaffe 2
Etter en halvtimes tid i kanten av bålet, så var brødet stekt. Været var fantastisk, utsikten nydelig – og de tjukke brødskivene med rause mengder smør.. tja. det blir ikke stort bedre.
bålbrød
Dagens utflukt var Heggelifjellet. På veien skulle vi ro over et lite vann og forbi det som ble omtalt som den beste fiskeplassen i vannet.  Før avreise så hadde vi i hyrten og styrten rasket med oss litt ymse fiskeutstyr som trengte å mekkes litt før storfisken kanskje skulle bite på.
fiskeutstyr
Etter en liten rusletur, så kom vi frem til båten. 10 åringen øste, og vi la den på vannet.
øse båt
Turen til Heggelifjell gikk fint, en lettgått tur som blir belønnet med en fantastisk utsikt i alle himmelretninger. Inkludert ned mot vannet vi nettopp hadde rodd over.
utsikt 2
Båten var liten og vannet ikke særlig stort, men allikevel så valgte vi å følge Det Norske Veritas sin anbefaling om lasteevne, å ta roturen i flere omganger. Gutta stoppet på fiskeplassen og forsøkte fiskelykken.
fisking 1
Dessverre uten hell denne gang.
Vel hjemme i tretoppene, var det tid for pannekakelunch og slumring i solen.
pannekaker
Det ble lesing, prat, svenskevitser og røverhistorier denne dagen også. Timene fløy og solvarme i kroppen konstaterte vi etterhvert at det var tid for middag. Dagens meny – TretoppCouscous. Dette er en gammel turslager på matfronten. Det er enkelt, krever lite gryter og er alltid like velsmakende.
middag
I dag servert med grillet kjøtt og restene av gårsdagens pølser.
couscous
Tretopphytta har terrasse på to av sidene. Ettersom det har vært sol fra morgen til kveld, så har vi tilbragt store deler av oppholdet vårt her. Konsekvensen er at vi kommer veldig tett på fuglelivet som finnes i trærne rundt hytta.  Det er fascinerende å være så tett på disse små skapningene, høre lydene deres og se hvordan de lever. fugl 3
I forkant av turen hadde jeg lastet ned appen – Norges fugler. En ting var at den hjalp oss med å bestemme ulike arter, men det aller morsomste var når vi spilte av lyder fra telefonen og fuglene rundt oss svarte 🙂  Etter å ha pleid vår gryende ornitolog interesse, så sank solen i havet denne dagen også, og belønnet oss nok en gang med en solnedgang for minnebøkene.
sunset 2
Kona og 10 åringen trakk inn for et slag backgammon.
tretopphytte 4
12 åringen og jeg ble sittende ute litt til for å nyte siste rest av kvelden og en god prat.
Tretopphytter altså – kjenner at jeg digger det!
Vi våknet siste dag i tretoppene. Mot alle meteorologiske odds, så var også denne dagen av det strålende slaget. Tre dager på rad med sol fra morgen til kveld er ikke hverdagskost i april på våre kanter. Vi rigget frokost på terrassen, og beveget oss etterhvert tilbake til sivilisasjonen.
Takk for turen – Vi kommer garantert tilbake.
Følg oss gjerne på Instagram http://instagram.com/tur365.no eller #tur365
Under finner du noen flere bilder fra oppholdet.

Aarn Peak Aspiration

Noen ganger kommer det produkter på banen som snur opp ned på endel forestillinger man har hatt om veldig tradisjonelle produkter. Sekkene fra Aarn er et slikt produkt. Jeg hadde gått å lurt en stund på hva det var for noe. Sekken så unektelig lett og spennende ut og frontsekker kunne jo forsåvidt være praktisk, spesielt for en som alltid har et kamera dinglende på sekken. Jeg tok en prat med Tommy hos Sqoop som tilbød en hyggelig pris på Aarn Peak Aspiration mot at jeg gjorde meg noen erfaringer gjennom sommeren og høsten. I skrivende stund, med mer enn 30 turer med denne sekken så er jeg ikke i tvil. Aarn har på rekordtid blitt et selvsagt førstevalg for dagsturer og enkle overnattingsturer.  Dette er ikke tenkt som en fullskala test av produktet, men jeg har hatt så stor glede av Aarn sekken min at jeg allikevel vil dele noen av mine erfaringer.
Hva er det så jeg liker med den ? 
Først av alt så liker jeg at den på mange måter tvinger meg til å redefinere hele min oppfatning av det å gå med sekk. En utrolig positiv opplevelse. Det som er annerledes med denne sekken er at man har to frontsekker i tillegg til hovedrommet, noe som gjør at man fordeler vekten og bærer på en ny måte.  Nesten uansett hvordan man beveger overkroppen så står Aarn sekken i ro, frontsekkene og hovedsekken beveger seg også uavhengig av hverandre takket være konstruksjonen av bæresystemet. Jeg har brukt sekken i “alle” vektintervaller i forhold til volumet. Min erfaring er at den fungerer veldig bra i vektområdet mellom 15-20/25 kg. Kombinasjonen av Aarn sitt bæreystem, sammen med hovedsekken på ryggen og frontsekkene på brystet gav meg en helt ny opplevelse av vektfordeling og bærekomfort. Noe av det første jeg la merke til var at jeg gikk med et mye “lettere  steg» enn den tradisjonelle litt fremoverlente posisjonen som et vanlig bæresystem/sekk gir. 
 aarn peak aspiration frontsekk 1
Bæresystemet fungerer godt og gir svært mange muligheter for ulike personlige innstillinger. Det kan oppleves som flere reimer enn man er vant med, men de spiller alle en viktig rolle i bærekomfort og vektfordeling.  Selvom skulderstroppene nesten kjennes spinkle ut når man tar i de første gang, så gjør de i kombinasjon med det vinklede hoftebeltet og bæresystemet forøvrig at det med last opp mot 20 kg, “knapt merkes” at man har sekken på ryggen. For å få fullt utbytte av Aarn sekken så er det nærmest en forutsetning at man bruker noen minutter på å gjøre seg kjent med systemet og stille inn sekken før førstegangsbruk. Jeg skal ikke gå inn på detaljene rundt dette ettersom det her finnes gode innstruksjoner på produsentens sider, og videoer på nett. Bærekomfort og systemet har etter min erfaring fungert svært godt og ikke minst så har jeg, spesielt sommeren 2016, blitt glad i tryggheten på at innholdet i sekken er vanntett pakket. Både hovedsekken og frontsekkene inneholder en innebygget pakksekk, som gjør at alt kan pakkes vanntett. Den negative konsekvensen av dette er selvsagt at man ikke har noen annen adgang til hovedrommet i sekken annet enn ved bruk av åpningen i toppen av pakksekken. 
 aarn peak aspiration frontsekk 2
Jeg har uten unntak brukt sekken med frontsekken på, som Tommy hos Sqoop sa til meg når jeg kjøpte den – du får egentlig ikke lov til å kjøpe den av meg uten å kjøpe frontsekkene, da mister du store deler av effekten. Etter å ha brukt den med frontsekkene så er jeg helt overbevist. For all del, sekken kan fint brukes uten frontsekkene, men da reduseres den til «kun en helt vanlig» lett anatomisk sekk.
 
 Frontsekkene fant veldig raskt sin faste utrustning. Jeg pakket speilreflekskamera (Canon 6D m/24-70 USM) i den ene sekken, og førstehjelpspakken i mesh-lommen på utsiden. I den høyre frontsekken pakket jeg som “standard” matpakker, kjeks og sjokolade, samt kart, bok om flora/fauna etc. På utsiden hang SPOT-nødpeilesenderen i en mesh lomme.
aarn peak aspiration frontsekk
Det opplevdes nesten som en slags «stridsvest» hvor det mest nødvendige alltid var for hånden. Jeg ble etterhvert veldig glad i dette oppsettet og det føltes veldig oversiktlig og greit – spesielt med barn på tur, hvor det er greit å ha hansker, lue etc. lett tilgjengelig. Frontsekkene skulle også vise seg å være egnet for enten å transportere hjem enkelte av gutta sine “funn” underveis…
 aarn peak aspiration 1
..eller til å samle inn lokal fjellflora for å studere nærmere på etter at vi var tilbake fra tur.
 aarn peak aspiration frontsekk 3
Størrelsesmessig så har jeg valgt en 47 liters utgave av hovedsekken, sammen med 12+2 liters frontsekker. Etter å ha brukt den på mange turer så ser jeg at jeg ikke kunne valgt en mindre utgave. Det er alltids litt som skal med, enten det er dagstur med familien eller enkel overnattingstur alene.
 aarn peak aspiration dagstur
Alt i alt så har Aarn Peak Aspiration vært et meget hyggelig bekjentskap som blir med oss på mange turer fremover og som jeg trygt kan anbefale.
 
Rett og slett en ny favoritt.

LørdagsTaco på bål

Kona var reist på yogahelg til Finse og gutta var alene igjen i byen. En 9 åring, en 11 åring, boxeren Samson og far sjøl. Det var kaldt i været og vi hadde også lyst til å komme oss ut. En vanlig lørdag ville sannsynligvis inneholdt elementer som Fifa17, kanskje en rusletur til byen, dobbel cortado til de voksne og grøt til ungene. Sannsynligvis også etterfulgt av en runde i ballbingen, før det hele rundes av på sedvanlig vis med sen middag, lørdagsgodt og sofakos foran TVen. Ikke uvanlig vil jeg påstå.
Det var aldri meningen at denne lørdagen skulle bli veldig uvanlig, men bare ganske enkelt litt mindre vanlig. Vi bestemte oss for å pakke soveposer, lørdagstaco og stryke på dør. Noen små forberedelser ble gjort. Jeg vippet restene av fredagens pizzadeig i en stormkjøkkengryte strødd med mel…
bake-brod-pa%cc%8a-ba%cc%8al
…og fylte en flaske med vaffelrøre. Målet for utflukten var en gapahuk i nærheten med gode muligheter for matlaging på bål. Kvelden før hadde vi invitert med oss en turglad far og hans 4 åring. Man skal som kjent tidlig krøkes, og denne 4 åringen ligger an til å bli en god krok.
Vi ankom gapahuken og 11 åringen fikk fyr på bålet. Men vi skjønte raskt at det kunne bli en kald kveld og natt ettersom temperaturen falt godt ned på gradestokken til våre trakter å være. Etter å ha fyrt i bålet, gjorde 11 åringen unna de siste nødvendige oppdateringer før mobilen ble pakket tilbake i sekken.
lavvo-1
Andre benyttet anledningen til å lage lyseffekter med frostrøyk og lommelykt.
isbjorn-of-sweden
Etterhvert ankom også våre turglade venner og middagsforberedelsene kunne begynne. Noen stekte kjøttdeig, mens andre pakket lefser og hakket grønnsaker.
ba%cc%8almat-3
Etterhvert så ble det disket opp med det reneste herremåltidet rundt bålet.
ba%cc%8altaco2
Det smakte skikkelig av tacoen denne kvelden. Antagelig så smakte det akkurat likt som hjemme, eventuelt litt mer av sot og bål, men allikevel så smakte det bedre.
ba%cc%8altaco-4
Etter at middagen var satt til livs, var det ikke lenge før 4 åringen tok skikkelig ansvar og startet på runden med utdeling av lørdagsgodteriet.
lordagsgodt-2
Det viste seg raskt at endel av godteriet måtte tines på bålet før det kunne fortæres.
lordagsgodt
Etter litt “sofakos” foran bålet begynte det å nærme seg leggetid. 9 åringen tok jobben med å pumpe opp liggeunderlagene våre.
exped-downmat-7
Det er av og til man plutselig skjønner at ungene blir eldre og med største selvfølge  behersker helt andre ting enn for bare få år siden. Det er både ordentlig fint og ganske skummelt på samme tid. 9 og 11 åringen krøp i posen og fant frem hver sin bok.
lesing-i-soveposen
Turfedrene ble sittende å prate om løst og fast, nye og gamle turer, glade og kjekke unger og ikke minst hvor lett det var å la en helt vanlig lørdagskveld bli til en litt mer uvanlig lørdagskveld. Etterhvert la vi siste nattkubben på bålet og krøp i posen vi også.
stjernehimmel
Morgenen etter startet med en brak! Det var mørkt i gapahuken og vi sov/slumret i hver vår pose da vi plutselig hørte fra et sted i mørket: Jeg er våken – KYKKEliKY! 4 åringen som hadde sovnet før hodet traff puten,  våknet med et stort smil. Bålet ble pustet i gang og det var tid for å finne frem turens lille kulinariske prøveprosjekt. Nybakt brød på bål. Jeg hentet frem stormkjøkkengryten med brøddeigen, la lokk på den og satte den i kanten av bålet.
brod-pa%cc%8a-ba%cc%8al-i-gryte
Vaffelrøren fant veien til båljernet og søndagsfrokosten var på gang. Etter litt prøving og feiling så ble vaflene etterhvert stekt i stortsett hele hjerter og fikk bein og gå på rundt flammene.
ba%cc%8alvafler
Brøddeigen så også ut til å steke fint i kanten av bålet.
vafler-pa%cc%8a-ba%cc%8al
Etterhvert så sa bålbakeren seg riktig så fornøyd med resultatet.
steke-brod-pa%cc%8a-ba%cc%8al
Neste gang så skal jeg legge litt mer energi i deigen og ikke bare en pizzadeigrest.
Vaflene tok slutt og vi pakket sekken og vendte nesen hjemover.
hjemtur
Takk for turen!

Guttetur i snøen

 11 åringen hadde lenge ønsket seg lengre tur – en mil her og der var stas, men ønsket om å gå lenger ble større og større.
De voksne var ikke vanskelige å be og snart begynte planen å melde seg.. hva om vi tar han med på jakt foreslo min gode turkamerat? God ide svarte jeg! Etter litt næmere sjekk så viste det seg at det aktuelle området var stengt for jakt pga. bestanden. Men ønsket om mil i beina bestod. Vi ble enige om å reise på guttetur og legge inn en real tur på lørdagen.. Tidlig opp, stor nistepakke, to fulle termoser med vann, jervenduk og ekstra sokkeskift. Det skulle spises rikelig med både høydemeter, nistemat og kilometer. Det var planen og planen var god, det var vi alle enige om.
Uken før avreise ble det innkalt til planleggingsmøte, vi var der alle fire, 11 åringen, to litt større gutter og Boxeren Samson som slumret ved beina våre foran den varme peisen. Det ble diskutert ruter og rutevalg, samt skrevet pakkelister.
sno-5
Værmeldingen så lenge lovende ut, men fredagsmorgen meldte yr.no om minus 7 grader, liten kuling og nedbør. Midt i morgenkaffen på kontoret sendte jeg følgende melding til turkameraten min.
mobilmelding
Vi fikk ta det som det kom.. bilen ble pakket og avgårde med oss. Stemningen var god, praten gikk om løst og fast og på radioen spilte de popmusikk. På vei ut av dagens siste tunell, så møtte vi kong vinter. Alt rundt oss var plutselig dekket av snø.
sno-1
Vi snirklet oss oppover og oppover før vi plutselig seilte bortover som bambi på isen og to hjul stod utenfor veien… og der- der stod vi. Verken lavgir, diffsperr, eller tipp-topp engelsk dreiemoment var nok til å trekke oss opp. Jeg gikk ut av bilen og i det jeg plantet beina i  bakken så forsvant de under meg. Det var rett og slett såpeglatt.
sno-2
Det var definitivt ikke tiden for å finne frem kamerautstyret…lyktene kom på hodet og samekniven ut av sliren – her måtte det hugges kvist slik at hjulene fikk feste. Opp kom vi, men sjåførens vilje til å begi seg ut i en lang og kraftig bratt bakke, med 90 graders sving fristet lite. Vi rygget derfor bilen inn i en fonn og pakket sekkene.
sno-3
Alle innkjøp var gjort med tanke på at det skulle vært 300 meter å gå bort til hytta. Det som nå lå foran oss var 3-4 km i stummende mørke i form av noe som mest av alt minnet om en eneste lang oppoverbakke. På bakken under oss, ja der var det fremdeles like speilblankt som der vi forlot den store svarte bilen.  Det endte med litt knall og fall for noen og hver før vi etter en drøy time var fremme på hytta. Turen opp i mørket var fantastisk. For all del, vi pustet i bakkene, jeg kjeftet på hunden som trakk meg og den store sekken overende, men følelsen av å traske gjennom et trollsk vinterlandskap var allikevel nærmest overveldende.
sno-4
På veien opp ble vi enige om en ting… Hva er de beste turene – de beste turene, det er de turen vi husker. Og denne turen, ja den kom vi antagelig til å huske lenge. Det eneste negative var at kort tid etter at vi hadde parkert bilen i en snøfonn, så kommer den lokale bonden kjørende lettbeint i sin Honda Civic… sånt gjør inntrykk  😃 Honda Civic altså… verdens best vinterbil ? 🙂
Vi loggførte rundt null grader inne, før vi fyrte i både peis og ovn.
ovn
11 åringen krøp oppi sofaen og begynte umiddelbart å studere speiderbokens kapittel om vintertur..
speiderboka-2
…kanskje ikke det dummeste kapittelet å lese seg opp på foran sesongen. Hytta ble varm, og medbrakt pizzadeig ble bakt ut.
pizzadeig
11 åringen erstattet speiderboken med gamle julehefter fra en tid han oppfattet som tett på middelalderen, før maten kom på bordet.
julehefte-1
 Der satt vi da, mette og gode i lyset foran peisen og snakket om den strabasiøse starten på turen, de fantastiske vinterkledde trærne, og at den ene hodelykten var i ferd med å gå tom for batteri… slikt man snakker om på guttetur etter at maten er spist og lyset fra peisen flakker rundt i rommet.
Om ikke forholdene var krevende nok for vår planlagte langtur, så ble de det ihvertfall da vi våknet på lørdagen. Mye snø var falt gjennom natten og våre planlgte 900 høydemeter ville antagelig ført oss godt over det meget lavtliggende skydekket.
utsikt-3
Kaffen kom på kok og cowboyfrokosten på bordet – det var på tide å legge en plan for dagens tur. Vi ble enige om å holde oss under skydekket, rusle innover i dalen og fyre oss et skikkelig vinterbål til lunch. 11 åringen manglet gamasjer, men i siste sekund, så ble min fjellreven gaiter no1 bukse omgjort til gamasjer.
fjellreven-gaiters
Dette bidrog nok til en vesentlig bedre tur ettersom vi skulle bakse rundt en hel del denne dagen viste det seg.
trasking
Etterhvert så åpnet landskapet seg og elven laget iskunst.
iskunst
Vi gikk forbi flotte gamle støler
stol
og barske hester
hester
som jaktet mat et sted under snøen.
Det var på tide å fyre bål og lage lunch. Vedsankingen gikk relativt lett i furuskogen som omgav oss.
vinterba%cc%8al
Samson var til tider svært uenig i at det skulle sankes, hvorfor kunne vi ikke bare gnage og leke med alle disse fantastisk tørre pinnene som lå i en stor haug ?
samson-3
11 åringen fikk ansvaret for å fyre i gang bålet og det store spørsmålet var selvsagt.. ville han klare det med bare en fyrstikk ?
ba%cc%8altenning-3
Det gjorde han og etterhvert tok flammene seg opp og vi fikk varmen i kroppen. Samson var kald i rumpa og lurte på om det ikke snart var på høy tid at noen fant frem et liggeunderlag eller noe varmt å sitte på.
samson-4
Ostesmørbrødene ble lagt på og vi fikk alle en noe bedre sangstemme denne dagen.
ostesmorbrod-pa%cc%8a-ba%cc%8al-1
Solen var på vei ned da vi kom tilbake til hytta. Vi fyrte i peisen og Samson fant roen, mens vi andre studerte på kartet hvor dagens tur hadde gått hen.
studere-kartet
I panna surret tre store stykker kjøtt.. det var jo guttetur tross alt.
middag
Kvelden kom, det samme gjorde, røverhistoriene, gitaren og vitsene. 11 åringen gjorde dagens siste notater i turdagboken før vi tørna inn.
turdagbok
Alt kan skje på fjellet, og søndag morgen våknet vi til strålende vær, minus 7 grader og en radio som kontinuerlig snakket om vanskelige kjøreforhold og travle dager for bilbergingsbransjen.
utsikt-2
Vi nikket anerkjennende og satte til livs helgens andre runde med cowboyfrokost før vi etter en ekstra runde med kaffe…
kaffe
..etterhvert begav oss ut i snøen og den lange bakken ned til bilen.
På vei hjem så spurte jeg 11 åringen, hva har vært det kjekkeste med helgen ? Det var den første kvelden, da vi måtte gå med hodelyktene fra bilen og hele veien opp til hytta. Enig – svarte de to voksne gutta fra forsetet.

Takk for turen !

Vi har ved flere anledninger blitt spurt om hva vi har i sekken og om vi har noen favoritter. Derfor tenkte vi å si noen ord om vår pakkeliste for telttur med barn over flere dager. Denne pakkelisten tar utgangspunkt i årets lengste telttur, som egentlig var planlagt å vare i fem dager, men som endte opp med fire. Pakkelisten ville ikke endret seg særlig om turen skulle vart dobbelt så lenge… ikke annet enn et par ekstra ullsokker og en tynn ulltrøye til hver, samt at at matrasjonene selvsagt ville økt. Maten er derfor spesifisert pr. pers, pr. dag, pr. måltid.
real turmat
Vi har avslutningsvis beskrevet i detalj hvordan vi har pakket sakene i den enkeltes sekk, samt at vi også har spesifisert hvilken type utstyr vi har med for de som måtte være interessert i det..  På ett vis, men med enkelte unntak – våre favoritter i sekken.
Før vi beskriver hva vi hadde med i sekken, så kan man også ta en titt på DNT sine pakkelister for hhv. sommer  og vinter.
Så til poenget – dette var det vi hadde med i sekken denne turen.
 4135 telttur kartlesing

KLÆR

telttur snø
(Alle hadde samme utrustning, husk at jo mindre barn, jo mer skift må til)
1x ull t-skjorte
1x langermet middels tykk ulltrøye (til å regulere temperatur ved gange)
1x langermet tynn ulltrøye (til soving eller skift)
Skalljakke
Skallbukse
Tynn dunjakke
1 par ullsokker (til gange)
1 par ullsokker (til soving/skift)
Ullstilongs (til soving/skift/under skallbukse)
1 underbukse (skift)
Turbukse (bomull el.l.)
Fjellsko
Tynn ullue
Ullbuff
Ullvotter (til ungene)
Ullhansker/liners (til de voksne)
Caps
Solbriller

KJØKKEN

telttur kjøkken
1x primus gassbrenner
2x primus gassbeholdere
Fystikker og lighter
1x skål/dyp tallerk til hver
1x skje og gaffel i ett til hver
1x stor kopp til hver (fungerer til drikke, havregrøt, suppe)
1x 1,5 ltr kjele
2x 1 ltr vannflaske
2x 0,5 ltr vannflaske
1x Vannrenser (Katadyn i dette tilfellet) det var enormt mye snøsmelting da vi var ute denne gang og for å unngå trøbbel så tok vi oss bryet med å drikke renset vann
1x aluminium skje/gaffel/kniv i ett (til tilbereding av mat/kjøkkenbruk)
________________________________________

TELT/SOVEPOSER

telttur utsikt
4x Sovepose
4x Liggeunderlag
1x 3 mannstelt (tunnel)
1x 2 mannstelt (tunnel)
1x Rep-kit telstenger og duk
 ________________________________________

SIKKERHET

goal zero
Kart i vanntett kartmappe
Kompass
GPS
Vindsekk eller jervenduk (Helsport/fjellduken)
Nødpeilesender (SPOT)
Goal Zero Nomad 7 solcellepanel, (med batterilader/pakke til alt elektrisk utstyr)
1x nødbluss
1x liten pakksekk med litt fyrtøy (tørre fyrstikker, et par lysstumper, noen tennbrikketter og litt tørr bark)
________________________________________

MATEN (pr. dag, pr. pers) 

 nødproviant
FROKOST:
1x havregrøt med tørrmelk (pakket i porsjonsposer/evt en felles pr måltid)
1x Rosiner – medium boks (42 gram) på deling
2ss granola til dryss
LUNCH: (første dag hadde vi pølser i lompe)
2-3 polarbrød
1x porsjonstube tube Nugatti til hver av gutta
Spekepølse, spekeskinke, tubeost eller annet pålegg (her gjelder kunsten å begrense seg, samt tenke på holdbarhet/temperatur)
Meierismør (vi hadde dette i en liten plastikkboks)
MIDDAG: (første dag hadde vi suppepose med brokkoli og bacon)
1x Real turmat
1x hvitløksfedd
Vårløk, finhakket (noen bruker, krydder, Tabasco eller urter for å få litt ekstra fart i smaken)
KVELDS:
1x rett i koppen suppe
Polarbrød (hvis det er noe igjen av dagens tilmålte mengde)
KNASK:
4122 pringles
1x Snickers på deling pr. dag
1/2 pk pringles på deling pr. dag
1-2 Kvikk Lunsj på deling pr. dag (vi bruker denne underveis på turen)
1/2 pk. Kjeks av noe slag (vi bruker denne både underveis på turen og i teltet hvis det er mer igjen)
1x Ziplockpose (posestr. 1ltr) pr dag med blanding av nøtter/rosiner/M&M
Litt ekstra godis på lur i tilfelle regnvær, lange motbakker eller begynnende dårlig stemning.
1 Bit saltpølse (einerrøkt viltpølse denne gangen)
1 Bit mørk sjokolade (kjøp den du liker best eller den dyreste de har – den veier like mye uansett 🙂
1x bit parmesan ved siden av pølsen,(kan også brukes som pålegg eller oppi real turmat)
DIVERSE MAT:
Kaffe
Varm sjokolade / toddy
Teposer
Krydder
________________________________________

UNDERHOLDNING :

4077_ samson
1x Sangean mini turradio m/minnekort.
2x Donaldpocket
1x Bok til høytlesning/kveldskos. Denne gang hadde vi med Huck Finn av Mark Twain
1x ipod med øreplugger med musikk og evt lydbøker
1x voksenbok (av den enkle grunn av bibliotekaren hadde glemt sin hjemme)
1x vitsebok (pocket)
1x kortstokk
Yatzy glemte vi igjen hjemme
________________________________________

DIVERSE:

Et par handleposer som kan brukes som søppelposer
To vanntette pakkposer med dorull og en liten håndsprit (normalt holder det med en, men denne gangen hadde vi en til hvert telt)
1 kraftig kniv til evt. reparasjon/vedhugst/grovarbeid
1 liten kniv til finarbeid/kjøkken etc.
Litt tau. Litt kraftig tape kan også være praktisk, gjerne surret rundt en drikkeflaske.
Førstehjelpspakke (juster innholdet etter lengde, deltakere og risikomomenter)
Solkrem
Myggmiddel og evt. noe til å lindre kløe/stikk
Toalettsaker (tannkrem/tannkost,våtservietter, tanntråd etc.)
4 brødposer til våte føtter/fjellsko (det kan også være smart med noen avisark til skotørk)
Fiskestang
Et ørlite utvalg sluker og fiskesaker
Tarp (tynn teltduk)
________________________________________

HUNDEN:

Hundemat
Jervehiet – soveposen hans
Langline
Trekksele
Noen hundeposer
Vannskål ? evt. sammenleggbar
________________________________________
Hvordan pakket vi så alle disse greiene ?
fjellreven kajka
For de som måtte være spesielt interessert så har vi under spesifisert hva vi har pakket hvor og hvordan, vi har også spesifisert merke/type på det utstyret vi har brukt som kan gi en pekepinn for en eventuell handletur eller ønskeliste. For å gjøre det hele skikkelig detaljert har vi også fordelt listen pr sekk slik at man får en indikasjon på en alternativ fordeling. Ziplock pose er er markert som (Z) og pakkpose/pakksekk markert som (PP).
Vårt etterhvert lange kjærlighetsforhold til  pakksekker har ledet oss til svært mange ulike produsenter. I all hovedsak så bruker vi Aquapac stormproof til klær. På lengre turer har alle hver sin slik, merket med navn på utsiden. Annet utstyr finner plass i alt fra Exped, Fjellreven, Sea to summit, m.fl. De fleste merker har pakksekker til ulike formål, kjøp noen du liker, velg ulike størrelser og materialer alt etter hva du tenker å bruke de til. I ett aktivt friluftsliv, kan du nesten ikke få for mange pakksekker – putt det på ønskelisten 🙂
 pakksekker
Noe av turutstyret som er spesifisert under er ikke det vi bruker til vanlig, men det vi hadde for hånden, men det gir allikevel en indikasjon av hva man kan se etter for en fin telttur i høyfjellet.
I UNGENE SIN SEKK   (noe av utstyret i sekken bæres i perioder på kroppen)
telttur fjellreven kajka jr
8 åringen. Sekk: Fjellreven Kajka 20 ltr – totalt ca 3-4 kg
Sovepose (exped dreamwalker lett dunpose)
Egen lett dunjakke (Bergans Josten jr)
Ullue, ullbuff, ullvotter (Devold)
Førstehjelpspakke (Ortlieb vanntett pose)
Caps
Egen matpakke og nødrasjon (han var nødrasjonsjefen)
 telttur vading 2
10 åringen. Sekk: Fjellreven Friluft 35 ltr – totalt ca 6 kg
Sovepose (Ajungilak/Mammut Kira)
Egen lett dunjakke (Bergans Josten jr)
Egen skallbekledning (Isbjørn of Sweden)
Ullue, ullbuff, ullvotter (Devold)
Liggeunderlag (Thermarest z-lite)
Caps
Egen matpakke og kjeks (han var kjekssjefen)
 fjellreven
 Boxeren Samson. Kløv fra hundekjøreverkstedet – totalt ca 7 kg
Hundemat (ble erstattet med søppelposer etterhvert som maten ble spist)
2 x gassbeholdere (Primus liten størrelse)
2 x vannflasker (Nalgene 1 ltr.)
Langline
Tarp
Egen sovepose (Jervehiet fra fjellduken)
 kløv
For de spesielt interesserte så lovet vi en detaljert utstyrsliste fordelt pr. sekk. (Pakkpose=PP, Ziplock=Z)
Fjellreven Kajka 75 ltr. 
Sovepose (Ajungilak/Mammut kompakt 3 season)
1 PP med frokost/lunchmat (polarbrød, pålegg (Z),kaffe,toddy og te (Z) , havregrøt (Z), rosiner og granola (Z) )
1 PP med klær til ungene
1 PP med egne klær
Egen skallbekledning i sidelomme
1 Z med dopapir og håndsprit
1 Z med voksenknask (mørk sjokolade, pølse, parmesan og mandler)
1x liggeunderlag på utsiden (Helsport foammat trek) (normalt exped downmat 7LW)
1x Helsport 2 mannstelt under topplokket
1x Vannflaske (Nalgene 1/2ltr)
1x Fiskestang (teleskopstang)
1x Slukboks (liten med et smalt utvalg av sluker/spinnere m.m.)
Norrøna recon Pack 125 ltr. 
1x Sovepose (Mammut Tyin)
1 PP med div teknisk (Petzl hodelykt, Sangean DPR-35 turradio, antenneledning, Brunton batteripakke og kabler)
1 PP “nattposen» min. Alt jeg trenger for kvelden/natten inne i teltet (lue, tynne ullhansker, turdagbok, pocketbok, liten hodelykt etc)
1 PP med bøker/underholdning til ungene, (ipod med headsett, kortstokk, vitsebok etc.)
1 Goal Zero Nomad 7 solcellepanel (festet på topplokket av sekken), med Guide10 batteripakke.
1x Liggeunderlag på utsiden (Helsport foammat trek)
1x liggeunderlag på utsiden (Thermarest oppblåsbart)(normalt exped downmat 7LW)
1 PP med personlige klær i sidelommen
1x Skallbekledning i den andre sidelommen (Klättermusen Froste, Hagløfs Lim pull pants gtx)
1x ullue og ullhansker i topplokket
1 PP med middag/kvelds (real turmat, rett i koppen, og 1 vårløk, 4 fedd hvitløk og en sjalottløk (i en liten boks)
1 PP med gassbrenner (primus easy fuel), gryte m/lokk (Eagle), fyrstikker (Z), stekeredskap i aluminium (sigg folding cultlery set)
1 PP med alt av tallerker, kopper og bestikk (light my fire)
1 Z med dopapir og håndsprit
1x Helsport 3 mannstelt under topplokket
1x Speilrefleks kamera (festet til skulderremmen med peak design-capture pro)
1x SPOT, Nødpeilesender (festet til den andre skulderremmen)
1x vannflaske (Nalgene 1/2ltr)
1x vannrenser (Katadyn)
 telttur leir 1_1
Det var tenkt som et enkelt innspill til pakkelister og endte opp som en omfattende greie… Sånn er det – tanken var ihvertfall god 🙂
God tur !

Femundsmarka – Marka med stor M.

Vi var endelig tilbake i marka. Marka med stor M, ja.. eller F om du vil. FemundsMarka. Et fantastisk stykke villmark opp mot svenskegrensen, et padleeldorado. Kort fortalt, et perfekt utgangspunkt for en guttetur. Turen har etterhvert blitt en stødig tradisjon og man snakker om at 10 års jubileet begynner å nærme seg. Utgangspunktet var i sin tid en gjeng fra Røros og en gjeng fra Stavanger. Etterhvert er vi flere som har fått bli med på moroa. Endelig var dagen her, morgenen kom og avgårde med oss. Det er travle tider om dagen og jeg hadde pakket i hyrten og styrten kvelden før avreise. Jeg var derfor spent på om jeg hadde fått ut alt fra bagen jeg brukte som håndbagasje, den kunne potensielt romme alt fra nødraketter til lommekniver gjemt bort i en eller annen topplokklomme etter forrige tur. Heldigvis gikk det greit med meg, men han i reisefølget som hadde den største hatten, hadde glemt kniven som naturlig nok ble lagt igjen i sikkerhetskontrollen på Sola. På vei mot gaten slås det behørig fast, det skulle kjøpes ny – visst skulle det det – den skulle være både stor og skarp! Det skulle senere vise seg at om den ikke var den største kniven i Femundsmarka så var den ihvertfall blant de skarpeste.
Denne gang er vi fire i følget fra Stavanger. Stemningen er høy over fjellet til Røros. Vi har lovet både reinsdyr i veikanten og burger på scooterbutikken der vi cruiser over fjellet i dette fantastiske landskapet.
landskap 1
Noen timer senere er kroppen er tungt lastet med 200gram hamburger, og vi kjenner villmarken lokke. Reindsdyrene lunter sløvt i veikanten, og vi har holdt hva vi lovet.
reinsdyr
På andre siden av fjellet møter vi Røros gjengen, 7 i tallet. Det er bamseklem og takk for sist – hvordan går det, hyggelig å se deg. Godstemningen sniker seg innpå oss alle. En handletur og så er vi der. Synnervika neste. Porten til villmarken står vidåpen og venter på oss.
landskap
Tradisjonen tro så går vi bananas i dagligvarebutikken på Røros. En gjeng kanopadlere på guttetur med litt over snittet interesse for mat og lokalmat. Da er Røros stedet. Hyllene var fyllt opp av lokale delikatesser, og vi gjorde et solid innhugg. Snart var vognen vår lastet med lokale spesialiteter som speket kalvekjøtt, reinsdyr, okse, pølser, syltetøy, smør, rømme og mye mye mer. Heia Rørosmat !
rørosmat 1
Vi suste innover grusveien i retning Synnervika. Leiebilen var tungt lastet og understyrt fra før av og ble ikke bedre etter våre kulinariske utskeielser i både fast og flytende form. Det er noe med gutteturer, sikkert med jenteturer også for alt hva jeg vet… Min erfaring er at de ofte er en sammenhengende ubrutt rekke av herlig tullball, gode historier og overraskende vendinger. Så også denne gang. Det begynte i sikkerhetskontrollen på Sola, og det fortsatte på vei ut av kanoutleien på Langen Gjestegård http://www.langen-gjestegaard.no/ . Etter å ha betalt for kanoene så svinger vi brått ut på veien igjen og hører plutselig ulyder bakfra. «Merkelig»  hører vi først fra bakesetet… Neimen i H%6$# da…bakluka er jo åpen ! Og ganske riktig. Den automatiserte bakluken hadde ikke klart brasene med å komprimere hverken Røros kjøtt eller Røros rømme og hadde derfor funnet det for godt å ikke gå i lås. Uten å fortelle noen om det selvsagt. Det hele resulterte i at deler av vår dyrebare ølreserve ble liggende spredt utover i veibanen.
 ølbokser
Etterhvert så er hele gjengen samlet i Synnervika. 5 kanoer og en kajakk er ferdig pakket og vi stikker årebladet i vannet for første gang denne helgen. En fantastisk følelse ! Da vi møttes på Røros var det noen som snakket om 10m/sek med vind på Femunden. Hmm.. tenkte vi som hadde vært der før. Femunden er meget stor og særdeles lunefull når det kommer til vind. Røverhistoriene fra fjorårets padletur begynte plutselig å melde seg. Det var kaldt den gangen, det var motvind, det var snø og bakoverpadling. Det var alvor og skikkelig barskt ! Nykommerne i følget tenkte antagelig sitt da småbekymrede rynker viste seg i flere padlepanner.  Ute på vannet derimot så har vi ingenting å frykte denne ettermiddagen, ihvertfall ikke etter de første padletakene ut fra Synnervika.
kano 2
Etter å ha rundet opp mot nordvika tok vinden noe mer tak uten at det på noen måte var spesielt krevende eller kritisk. Men det ble allikevel snakket høyt om maks 20 meter avstand til land, noe som er en svært fornuftig huskeregel i slike sammenhenger og det gjorde også at «kryssinger» ble foretatt med en noe mindre ambisiøs linjeføring enn man kanskje ellers hadde valgt på helt flatt vann. Redningsvest er et must, men man skal aldri glemme at det fort kan være langt å svømme i våte iskalde klær. Veldig langt å svømme i våte iskalde klær…
Underveis i turen ble det tid for instruksjon i eskimorulle i kajakk..
.. og mye prat om en mulig eskimorulle i kano. Vi fylte opp vesten med utstyr, “to feel bright and alert” og padlet rolig videre.
underberger
Området rundt Femunden og Feragen er så langt jeg kjenner det et flott og tilrettelagt område for turgåere og padlere. Det er en rekke koier som står åpne for overnatting og flere nydelige teltplasser med tilrettelagte bålplasser og utlagt ved. Vårt mål denne fredagskvelden var Lorthølbua. Det var flere padlere på vannet og vi hadde hørt snakk om at andre også hadde samme mål for øyet. Ikke noe problem, men hovedregelen i godvær er som jeg har skjønt det.. første mann til mølla, ihvertfall for større grupper. Vi var 11 personer og holdt stø kurs mot Lorthølet.
lorthølbua
Kveldens padling ble avsluttet med turens første tømmerrenne som tok oss direkte inn på vannet utenfor bua.
tømmerrenne 1
Tømmerrennene er fantastisk moro. Se for deg en fornøyelsespark, bare at disse rennene opprinnelig er dimmensjonert for tømmerfløting og ikke besøkende turister. Det er noe som sier meg at Det Norske Veritas ikke gjennomfører sine årlige kontroller eller godkjenninger heller i denne helt naturlige fornøyelseparken. Det er akkurat derfor det er så moro. Ingen har regnet på at dette kommer til å gå helt fint. Ingen har tatt høyde for at alle bare skal bli bittellitt våte før de skal stille seg i kiosken etterpå. Det blir det det blir – du vurdere selv. Vel -Nok om fornøyelsesparker. Vi var gjennom renna, og skled rolig og kontrollert inn til kveldens leirplass. For et sted det var, der den gamle bua lå badet i kveldssol.
lorttjønnbua
Jeg tittet inn..
hytte 1
.. og lot meg som før fascinere av den stillfarne historiefortellingen slike steder har. I storm og stille, sommersol og vinterstorm – generasjon etter generasjon. En gang et tak over hodet for tømmerfløtere og skogsarbeidere http://www.graenslandet.se/no/vannet-ger-liv/toemmerrenna . I dag et perfekt utgangspunkt for opplevelser og minnerike kvelder.
bord 2
Vi rigget oss til. Noen inne i hytta, andre i det som etterhvert tok form som en slags festivalcamp.
festivalcamp morgen
Sjørøverflagget kom på plass mellom trærne – Lorthølet var vårt denne kvelden.
sjørøverflagg
Det var lenge siden vi fra sør hadde spist det som da fortonet seg som en 2kg hamburger så det var på høy tid med fast føde. Bygutta har etterhvert en tradisjon for å dra til litt ekstra på fredagskvelden. Turkokken med den store hatten hadde også i år bestemt menyen. Salmalaks til forrett. Servert på plankebit, toppet med flaksalt og rød pesto.
Som et lite tilbehør ble det lagt på noen løvtynne skiver med speket kalvekjøtt.
Som hovedrett ble det surret reinsdyrfilet, og entrecote, servert med soppsaus og ris.
Aldeles nydelig !
Vi går sammen i grupper og koordinerer innkjøp og mat. Det har vist seg enklest slik ut i fra antall folk, matpreferanser og tilberedning.
Rundt bålet var det alt fra Real turmat til hjemmelaget bacalao denne kvelden.
bacalao
Maten ble fortært og bålet skjøt fart sammen med røverhistoriene.
kaffe 1
Det er rart med det når man sitter sammen rundt bålet slik man har gjort i alle tider. Vi snakker om andre ting – de tingene som aldri går av moten, de tingene som vi alltid og kanskje i alle tider har vendt tilbake til. De tingene som antagelig tømmerfløterne for flere hundre år siden snakket om akkurat her, i månelyset utenfor Lorthølsbua. Det føles godt og det var ikke bare bålet som varmet denne kvelden.
bål 7
Undertegnede var blant de siste i seng. Fredag var blitt til lørdag og natten var i ferd med å bli morgen, da vi med varierende grad av retningssans fant veien til køya denne kvelden. Festivalcampen durte og gikk og det samme gjorde Lorthølbua. Lukten av bål blandet seg med en distinkt snek, alt sammen svøpet i en skjønn dur av snorking. Akkurat slik det skal være – akkurat slik vi liker det. Akkurat slik tømmergutta sikkert også hadde det akkurat her for lenge, lenge siden.
Jeg la meg i soveposen, og tåken la seg over vannet..
tåke 1
Morgenen kom tidlig denne lørdagen, klokken var 1100 allerede klokken 0900, ihverfall i følge den duggfriske brannmannen på hjørnebrisken. Etterhvert så våknet det til liv i Lorthølbuas kriker og kroker. Det er ikke mye man må på en slik tur, men man må ha kaffe. Rutinerte turhender fra Røros pustet liv i ovnen og satte kjelen over varmen.
morgenkaffe
Det blir ikke stort bedre! Ligge i soveposen og supe kokekaffe – som vi sa så mange ganger denne helgen…vi kunne absolutt hatt det værre. Dagen våknet etterhvert og klokken ble 1100 helt på ekte. Første kopp med kaffe var unnagjort og det var på tide med frokost. Rørosbuen hevdet seg definitivt i frokostkampen denne strålende morgenen og servere de lekreste smørbrød på treplank.
frokost
 Bygutta fra sør, valgte cowboy varianten.
bacon frokost 2
Solen strålte og vi slumret rundt bålet. Dagens padling skulle åpne med tømmerrenna som startet rett nedenfor leirplassen. Men før vi kom så langt så var det tid for turens første overraskelse.
tømmerrenne 3
 I tråd med tidligere turer så har man gjerne med seg noe gøy. Ettersom det etter flere år har blitt en tradisjon så har bygutta fra sør sin overraskelse ikke lenger i seg det største overraskelsemomentet, dog et desto større element av fart og moro. Nemlig et knippe flasker musserende vin og jordbær midt ute i skauen.
bobler 3
Glassene ble montert, det ble sjenket i og jordbærene gikk sin gang rundt bålet. Rutinerte restauratørhender fra oljebyen sjenket i mer, man skulle da ikke sitte med halvtomme glass rundt bålet – makan ! Det ble fart i historiene, den ene tok den andre, de ville ingen ende ta. Vi lo. Til å begynne med halvhøyt, etterhvert fullstendig ukontrollert og hemningsløst ! En periode hadde undertegnede alvorlige problemer med luftinntaket. Jeg har ikke ledd så mye på det jeg kan huske. Tårene trillet og latteren gjallet der ute i skogen. For noen folk, for noen liv – for en fantastisk gjeng!
rune 5
En aldeles hysterisk formiddag var til ende, definitivt en formiddag for minnebøkene. En formiddag som gjør at jeg selv i skrivende stund fremdeles trekker godt på smilebåndet her jeg sitter langt unna både bål, bobler og Femundsmark. Et øyeblikk var det overhengende fare for at turen vår skulle ende i lattertårer og Champagnebobler i Lorthølbua. Men disse villmarkens store sønner lot seg ikke stoppe og etterhvert så var kanoene sjøsatt og vi var klare for nye eventyr. Nedstrøms eventyr. Første øvelse – tømmerrenna.
 
Det var et lite sig i vannet, som tok oss nedover i retning av Langtjønn. Etterhvert la vi kanoene inntil hverandre og drev avgårde som en slags “lykkliga flåtan”.
kanoflåte 2
Praten gikk, solen skinte og livet i villmarka var godt. Vi padlet forbi Langtjønnbua og måtte som vanlig slepe kanoene rundt ettersom denne renna er for smal for kano.
trekking
 Det neste som ventet oss var den lave broen…
bro 2
….før vi skulle padle det lille “stryket” gjennom skogen….
elv 3
..på vei mot Feragen. Det var mye stein og vi holdt flere ganger på å bli sittende fast mens vannmassene rundt oss hadde en klar og tydelig fart og retning forbi oss. De skulle til Feragen, og kunne ikke brydde seg mindre om kanoen vår stod på tvers over en stein. Det gikk godt denne gangen også, selvom et provisorisk brusflaske-øsekar kom godt med.
landskap 4
 Vel ute i neste sjø så var utsikten storslått. Etterhvert ble det litt strekk i feltet, og kajakkpadleren fløt lettere i vannet der fremme enn kanoene i baktropp.
kajakk i solnedgang 2
Solen ble lavere og vi nærmet oss kveldens leirplass.
kanoer i solnedgang
 Lenge før siste kano var slept opp i fjæresteinene var det fyr i bålet.
bålfyring 1
Denne leirplassen var uten utlagt ved, men med tilrettelagt bålplass. Bygutter med skarpe kniver og store turøkser fikk streng beskjed av de lokale høvdingene – I Femundsmarka hugger vi ikke ! Etterhvert fant vi litt ved både her og der, rester fra tidligere turer og annet som lå rundt omkring.
båltørk
Jeg benyttet anledningen til å tørke opp litt. Mange padler i fjellsko, jeg foretrekker tjukke ullsokker og joggesko. Da har jeg lettere for å sette meg lavt i kanoen og har tørre fjellsko til kvelden eller til en eventuell bæring/marsj i mer ulendt terreng. Hvis de holder seg tørre gjennom dagen så er joggesko også utmerkede leirsko for godværsdager.
kano i motlys
Leiren kom på plass, telt i ulike fasonger kom opp og vi samlet oss også denne kvelden rundt bålet. Bygutta koker på fredagen, Rørosgjengen – de koker tydeligvis på lørdagen. Fra pakksekker og kasser kom de lekreste retter frem. Det ble krydret, kuttet og stekt.
bålmat 3
Det luktet mangestjerners restaurant lang vei denne kvelden.
matlaging 3
Jeg vet ikke hvor skarp den var den kniven som ble fratatt oss i sikkerhetskontrollen på Sola flyplass. Men en ting vet jeg – den nye kniven, den som var betydelig større enn den forrige, den var skarp den.. skikkelig skarp.
ny kniv
Kuttet var heldigvis rent og pent og kveldssolen tyllet sykestuen ved vannet inn i et flott kveldslys, mens vi lappet sammen mannen med den store hatten og skarpe kniven.
ny kniv 3
Det var ikke bare sykestuen som ble tyllet inn i det varme nydelig kveldslyset. Det samme ble teltleiren.
femundsmarka sunset
Landskapet.
solnedgang femundsmarka 1
Ja selv oppvasken ble slående vakker denne kvelden.
oppvask i solnedgang
For en kveld ! og det beste av alt – den var knapt begynt. Praten gikk. Vi “møtte” nye mennesker, snakket om nye ting. Ting vi kunne noe om, ting vi aldri hadde hørt om før, ting vi ønsket å høre mer om.. Noen forsøkte fiskelykken, andre leste høyt fra medbrakt litteratur.
salig blanding
En flaske med dram gikk en runde rundt bålet og solen sank i havet et sted langt, langt der ute i vest.
solen forsvinner
Det var tid for kveldens siste overraskelse. Bygutta fra sør ristet ut sjokoladepudding og vaniljesaus fra sekken.
sjokoladepudding
Etter desserten forsvant noen etterhvert til teltet, men de som satt igjen fikk gleden av en magisk stemning..
magisk stemning 2
..når månen steg triumferende opp og kvitterte ut siste kveld i Femundsmarka for denne gang.
måne over leirplass
Gårsdagens måne bar etterhvert bud om klarvær. Og klarvær det ble det. Vi våknet opp til nok en fantastisk dag i Femundsmarka – siste dag. Jeg krøp tidlig ut av posen og trakk ned mot bålplassen. Det var kaffe på gang denne morgenen også.
morgenbål
Men, vi hadde et fly å rekke og måtte derfor pakke sakene våre. Vi vinket farvel til nye venner, gamle venner og ikke minst så vinket vi et sørgmodig farvel til Femundsmarka. Kanoen ble skjøvet ut, åren traff vannet og jeg tenkte. Farvel Femundsmarka….Nei, la meg heller si – På gjensyn !
Fantastiske Røros forsvant etterhvert i speilet bak oss, og vi sa takk for turen !
legger røros bak oss
Ps. …
Innledningsvis sa jeg noe om gutteturer som en sammenhengende ubrutt rekke av herlig tullball, gode historier og overraskende vendinger. Vi var ikke hjemme enda, vi var ikke engang kommet oss ut av Røros, før vi hørte ulyder bakfra og baksetet på nytt sa… “merkelig” …. Neimen i H%6$# da…
noe er galt
Vi brukte romjulens siste dager til å bygge det som skulle bli vårt ly for natten. Det begynte lenge før dette med en entustiastisk 10 åring som høyt og tydelig uttrykte et ønske om at noe av det han hadde mest lyst til å gjøre på fjellet i juleferien var å bygge sin egen gapahuk. Surringer og greier. Far i huset var umiddelbart på pletten og sa – Kjempeide ! Antagelig så henger det også sammen med en entusiastisk speidertilværelse og lesing av speiderboken på sengekanten.
Vi pakket nødvendig utstyr og gjorde oss klare.
verktøy
Først måtte vi finne et egnet sted, noe som burde være enkelt ettersom hytten vi befant oss på ligger i skogen, i overgangen til høyfjellsterrenget. Vi fant passende emner, noe var nylig falt ned, annet måtte hugges, kvistes og bæres på plass.
Vi sjekket at alle delene i vårt nylagde byggesett så ut til å passe før jeg snurret på den første surringen. En gang speider, alltid speider.
gapahuk surring
Gutta startet med å øve på tømmerstikk,
gapahuk tømmerstikk
før de fortsatte på egne surringer. Det ble surret etter alle kunstens, les speiderbokens regler.
Byggverket ble ganske så bra syntes vi. Det var lite granbar tilgjengelig, så vi valgte å trekke over en presenning. Alle overflødige ender ble derfor kappet ned og løse taustumper kuttet av.

gapahuk 6

8 åringen inspiserte konstruksjonen og sa seg fornøyd med arbeidet sålangt.
gapahuk 5
Til slutt spente vi presseningen over og surret den fast så godt vi klarte.

gapahuk 7

Det ble ikke til at vi gjorde annet den kvelden enn å ta med hodelykter og leke i gapahuken i mørket. Det skulle vi senere angre på ettersom denne kvelden var en av de bedre, selvom det var mildvær og fukt i bakken. Alternativet skulle vise seg å bli langt mer krevende.

gapahuk natt

Dagene gikk og vi skrev 2016 før vi bestemte oss for å tilbringe en natt i gapahuken. Værmeldingen viste minus 5 grader og 10m/sek. vind. Ikke idelle forhold, men ferien var slutt dagen etterpå og vi bestemte oss for å gi det hele en sjanse. Vindretningen var gunstig, og vi hadde gode soveposer, gode liggeunderlag i tillegg til en fjellduk i bunn og en ekstra dunsovepose som “dyne” over gutta. Enda viktigere – veien hjem var kort.

Vi rigget litt om for vær og vindforhold denne kvelden og spente Helsport tarpen over den ene sideveggen og deler av åpningen for å lage litt mer ly. På vei ut i gapahuken nappet vi med oss litt julepynt og en furukvast som vi stakk i jorden. Stemningen under duken ble med ett litt lunere.
juletre 2
Etter kort tid så konstaterte vi at vinden var sterk og vår provisoriske Helsport konstruksjon svak. Gutta gjorde store øyne da far, for å redde det blafrende bruket, spratt opp av soveposen og iført stilongs spikket barduner i en rasende fart med den store kniven.
Vi fant igjen roen i gapahuken og ble liggende å snakke om den fantastiske stjernehimmelen som var der ute, den kritthvite haren vi hadde sett på turen vår tidligere på dagen og selvsagt høytlesning fra den o-store speiderboken.
speiderboka 2
Etterhvert falt gutta til ro og snorket i posen.
gapahuksoving
Det blafret i duken og knaket i trekronene over oss. Jeg nøt synet av en fantastisk stjernehimmel og knipset et par bilder med kalde fingre.
stjernehimmel 2
Lysene er blåst ut for lenge siden, men julefurua er fremdeles tent da jeg legger meg til ro for kvelden. Gløtter igjen ut på stjernehimmelen over oss som er fantastisk, nesten ubeskrivelig. I det duse lyset fra juletreet blir jeg liggende og stirre ned i den rimfrosne lyngen. Normalt ville det vært maur, en bille eller en eksotisk tordivel å feste blikket på. Nå er det ingenting, alt er kaldt og falt til ro for vinteren. Jeg sovner nesten. Det er surt ute nå. Vinden blåser og kuldegradene blir kalde. Jeg kryper godt ned i posen og spiller noe i nærheten av en pianokonsert av Rachmaninoff med fingre og tær. Hvordan har dyrene i skogen det i slikt vær tro ? Tenker de noen gang.. men inni svarte da – dette var surt, burde heller holdt meg hjemme ? Jeg sovner.
Hodelykten var festet i “taket” rundt en liten kvist. En nærmest vintage type petzl hodelykt med batteripakke i egen snor til å ha på innsiden av jakken. Den var festet i taket, helt til den falt ned på min sovende soveposemage. I halvmørke er min umiddelbare reaksjon at jeg har fått en gigantisk eddekopp i fanget :-/
Ungene snorker fortsatt, vinden uler og jeg blir igjen liggende å glo ut i mørket. Denne gangen fester jeg blikket søvnig på en stjerne. En stjerne som lyser klarere enn de andre, kan det være nordstjernen tro ? Karlsvogna der – ja det kan det jammen meg. Dette eldgamle uunværlige tegnet på at man er på vei til eller fra noe i riktig retning. Plutselig ser den ut til å slokne – jeg slokner først.
stjernehimmel 4
Jeg våkner igjen. Brått denne gangen. 8 åringen sitter oppreist i posen og mumler, mest av alt minner han om en slags limegrønn mumie i den nye Mammut soveposen. Vinden sliter kraftig i duken som slår rundt oss. Min umiddelbare tanke er at nå blåser greiene sønder og sammen. Jeg blir raskt enig med meg selv om å avbryte. Stapper alt jeg klarer av utstyr i den store sekken, slår på hodelykten og bærer en og en unge på ryggen tilbake til hytta og i seng.
gapahuk natt 3
Det ble en natt i gapahuk – om ikke annet så en kort en.
Ungene sovner umiddelbart i den peisvarme hytta. Jeg sjenker opp et glass vin, tenner et talgelys og blir sittende å høre på været som romsterer der ute, mens jeg noterer kveldens begivenheter i turdagboken. Jeg hører ting slamre rundt på terassen, kraftige vindkast tar tak i furuskogen. Jeg tar siste sup, blåser ut lyset og tenker at det var et riktig valg. Både valget å forsøke og valget om å avbryte midt på natten.

Turåret 2015

Jeg har alltid likt kavalkader. Et ekstrakt, en oppsummering, et tilbakeblikk. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg nyter det faktum at kompetente hjerner har silt informasjonen for meg i et presist format. Jeg sa jeg likte kavalkader…  jeg tror jeg elsker kavalkader. Det er kveld, en av årets aller siste. Ungene sover på hemsen, kona har lagt seg ute under det store treet et stykke oppi skogen. Sært tenker du kanskje ? Det har en naturlig forklaring i å oppfylle et nyttårsforsett for 2015 med knappest mulig margin. Samson og jeg derimot, vi deler sofaen inne i hytta. samson i sofa Hytta i overgangen mellom skogen og fjellet. Hytta som har vært vår base nesten hvert eneste årsskifte de siste 10 årene. Hytta som har verken TV eller særlig mobildekning og med andre ord aldeles elendige kavalkadeforhold.
Jeg tenker tilbake på året som snart ligger bak oss. Tenker i bilder, men kjenner likevel lukten av bål, lyden av snø under poter og ski, kjenner følelsen den gode følelsen. Jeg innser raskt at jeg er i ferd med å sette sammen min egen kavalkade over 2015. .. slik jeg ville sett den på en skjerm om jeg hadde en. Uansett kavalkade eller ei – kall det hva du vil, men her er en slags oppsummering av vårt 2015 turår.
 footprint
Overgangen fra 2014 til 2015 begynte på samme sted som her jeg nå sitter og forsøker å runde av 2015.  Nyttårsaften 2014 våknet vi opp på Jonstølen etter å ha hatt en strabasiøs tur til DNT hytten kvelden før.
De neste helgene forsøkte vi tross kronisk uvær i helgene å komme oss til Haukeli for å kjøre hundespann med Haukeli Husky. I mellom tiden nøt vi blant annet bålkaffe og svidd pizza i Tysvær.
bålpizza 3
25 januar klarte vi det…
hundekjøring alle 2
…og to uforglemmelige dager med nærmere 30 Alaska huskies gled inn i minneboken.
Turåret 2015 var ikke av våre mest aktive, men ble på et vis reddet av TUR12 prosjektet. Nyttårsutfordringen som ble virkelig og som gjorde at kompisgjengen overnattet ute en natt hver måned. Det sikret ihvertfall et minimum av utenetter som gjorde at også dette året nærmet seg 30.  Januarnatten tilbrakte TUR12 gjengen under åpen himmel.
pølser på bål 1
Med februar kom vinterferien og familien tok turen til Tittelsnes fort,
og til det høyeste fjellet i Sveio kommune Trollvassnipen.
Tur12 overnattet på Lindøy.
I mars gjorde en guttegjeng forsøk på å nå seteren på Haukeli, men stengte veier gjorde at vi kjørte sørover og tok helgen på en øy i havgapet i steden.
øyhopping
Noen helger senere lignet stuen atter en gang på en sportsbutikk, da vi pakket baggene og gjorde oss klare for påskefjellet.
bagger
7 åringen bedrev sin favorittaktivitet med trekking av pariserpulk i perfekte forhold..
parispulk
Det ble mange skiturer i litt mindre prefekte forhold..
skitur
og generelt leking i snøen fra morgen til kveld.
isbjørn of sweden
Akkurat slik en god fjellpåske skal være. Tilbake i lavlandet så var det på tide å arrangere utebursdag. 7 åringen skulle bli 8!
Vi var også på tur med Barnas Turlag til Straumøy gård
Undertegnede fikk ikke med seg TUR12 sin overnatting i mars, men i april var vi samlet og fikk kontakt med både rådyr og kattugler.
Det ble tid til en siste helg på Haukeli før våren endelig var kommet og det lå telt fra Tensile klart til testing.
Tur12 sin overnatting gikk i mai til fjæresteinene..
Det kom et par varme dager, og kano på taket ble til seiltur og teltovernatting
Halve familien  gikk Haugesund på langs dagen før de fleste andre,
hpl
og vi prøvde fiskelykken på terrassen.

En finfin sykkeltur endte med hengekøyesoving.

trekbike

Helgen etter forsøkte vi for første gang å padle to personer i en packraft…
fjellreven packraft
..og sove i hengekøyeleir på hytteterrassen.
exped hammock
Den 6. TUR12 overnattingen gikk til Karmøy, hvor vi igjen hang opp både telt og hengekøyer i trærne.
Den neste TUR12 overnattingen fulgte hakk i hel og gikk til Sandbekken i Tysvær
Sommeren kom og vi vendte blikket mot Telemark. Først en avstikker til Gaustatoppen
Sommeren fortsatte med fire uker til seters. Det var korte og lange turer, det var en periode daglige flokker med reinsdyr som toppet seg med at far ble forhindret fra å gå til butikken da de stoppet opp på setervollen. Vi bygget kjøkkenhage, og vi padlet på parisbrettet.
Vi vadet elver, snakket i blikkbokstelefonen og spilte brettspill
Noe av det vi kanskje husker best er at vi dro på årets lengste telttur.
Ikke mange kom tilfeldig forbi disse ukene, men plutselig stod Rubentur på baksiden av stølen og lurte på hvor den beste stien gikk videre, og ferskinger på DNT tur fikk låne vadere til å krysse elven. Alltid stas med både besøk og forbipasserende.

I August satt vi alle på lasteplanet da den store svarte bilen sa takk for seg på tur til Rosendal.

landrover
Tur12 gjengen reiste helt ut i havgapet, grillet hallouimi ost på bålet og sovnet til verdens flotteste solnedgang.
5 September var det klart for den store #nattinaturen og Tur12 var igjen på farten og stilte med stort og smått 21 personer på en flott overnatting i Tysvær.
Kona og 8 åringen tok med en tante og kusine en helg på Jonstølen, mens 10 åringen og jeg spiste godtepose foran bålet i Suldal.
jonstolen

Vi nøt en strålende septemberhelg på Haukeli, med ridetur i fjellet

hester 6
fisketur..
fiskeren
..og napp i et fjelltjønn.
fisketur 1
Noen fikk også prøve salonggevær for første gang
I oktober plukket vi en ny liten topp i Sveio (Emberlandsnipen)
Vi mekket både gresskar og pakkposer til Halloween,
 og var igjen, for andre gang dette året,tilbake på Jonstølen.
jonstølen
Denne gangen helt alene på hytta foruten vårt fantastiske reisefølge på totalt 6 voksne og 6 barn.
 Utesovegjengen i TUR12 vendte atter en gang tilbake til fjæresteinene for oktoberovernattingen
..og i november var TUR12 tilbake i gapahuken på Lindøy.
Etter hvert kom et hint av vinter og vi slo opp teltet i hagen og laget pepperkaker i G-Stove ovnen.
gstove pepperkaker
I desember var det duket for et av årets utesovehøydepunkt. Det ble en  fantastisk avslutning på TUR12 prosjektet da vi laget julefest i skogen
Romjulen kom og vi dro til Suldal for late feriedager og nyttårsfeiring. Tradisjonen tro så ble julebraken hugget og pyntet med pepperkaker.
julebrake
Like før året var omme rakk en av oss akkurat å sove under et tre…
..andre å bygge sin første gapahuk.
Og med det så er vi forsåvidt tilbake der året både begynte og sluttet. Der har du den altså – vår lille kavalkade. Tur365 sin egen turkavalkade for året 2015 om du vil.

 

tur 12/12. julefest i skogen

TUR12 prosjektet sluttet på et vis der det begynte. Som en setning i løse luften. Midt mellom en sup med øl og hånd med nøtter hang setningen der igjen nesten nøyaktig ett år etter at det hele begynte foran peisen til Fjellgeita. Sirkler er runde, og TUR12 runden nærmet seg slutten. Fjellgeita og jeg satt foran min peis denne oktoberkvelden. Foruten peisen og adressen var det meste annet stort sett identisk. På bordet stod litt skinker, pølser, ost og oliven. På agendaen stod det vanlige; en kald øl og turplanlegging.
turplanlegging
Vi kjente oss oppriktig glade for at TUR12 ideen var kommet så langt og hadde skapt så mange fine minner, bilder og historier. Men kalenderen fortalte ubønnhørlig at vi nærmet oss slutten, vi var på et vis ved veis ende – men hvordan skulle vi så avslutte det hele.  Plutselig hang setningen der på nytt… i løse luften. “Klarer vi å lage julefest i skogen da ?!”  Selvsagt klarer vi det. Fest skulle det bli ! Vi skulle ha duk, vi skulle ha dekketallerker, vi skulle ha glass med stett og julemat. Banna Bein! Vi moret oss med å holde det hele hemmelig for de andre i gruppen, og gledet oss til å overraske våre utesovende venner med en skikkelig festkveld når og hvor de minst ventet det. Det hele begynte å ta form, noen telefoner ble tatt for å avklare leirplassen og innkjøp ble gjort.
Meldingen fra TUR12ledelsen lød for siste gang på; Møt opp klokken 20.00 på Hagland festning.  – Møt presis!

Jeg forlot førjulskaos og stilte opp hos Fjellgeita denne mandagsettermiddagen for å hjelpe til med siste rest av matforberedelser. I steden for å kokelere så mye på bålet når vi kom frem så pakket vi  julemat inn i to lag med aluminiumsfolie slik at det kunne varmes opp i porsjonspakker i kanten av bålet.

bålribbe
Julemat, stetteglass, ved og det som trengs ble stuet inn i bilen til fjellgeita, før vi satte fart mot Hagland festning.
julemobilen
Vi satt storfornøyde og forventningsfulle i bilen og snakket om at vi kjente en nesten barnslig glede og forventning over å skulle overraske våre turvenner. Leirplassen for denne siste kvelden var valgt med omhu.
Inspirasjonen til TUR12 kom fra kontor til villmark  prosjektet hvor jeg tilbrakte en helt vanlig arbeidsuke i telt. Etter mye om og men falt jeg dengang ned på en leirplass bare noen hundre meter fra der hvor vi nå befinner oss. Hagland festning er et naturområde nord i Haugesund kommune. Området er proppet med opplevelser og spennende saker, samtidig som det forteller en massiv historie fra Vikingetiden til 2. verdenskrig. Det ligger spektakulært til med utsikt over et beryktet havområde.
utsikt
Vi skylder en takk til ravnafloke, http://www.ravnafloke.com , for at vi fikk tilbringe natten her ute.  Turledelsen satt denne kvelden i “Huset i skogen”.  Et hus med tre åpne vegger, den fjerde veggen rommer en skikkelig peis… en alvorlig stor peis.
huset i skogen 1
Dette var arenaen for avslutningen av TUR12 reisen gjennom 2015. 12 overnattinger, en i hver av årets måneder. Fra vinterfrost til lyse sommernetter  – nå også med julemat.
spisebordet
Det var duk på bordet, det var dekketallerker, og det var glass med stett. Akkurat slik den selvoppnevnte sjarmerede men lett diktatoriske turledelsen hadde sett det for seg foran peisen en drøy måned tidligere.
julebord
Apropos peis  – det var fyr i peisen her også… det var faktisk en skikkelig fin fyr i peisen denne kvelden.
fyr i peisen
Klokken nærmet seg åtte og vi skulle snart få utløp for hemmelighetskremmeriet vårt. Vi hadde lagt igjen en jaktradio på panseret til Fjellgeita sin bil. Bordet var dekket til fest og vi slappet av foran peisen og gledet oss til klokken skulle slå.
fjellgeita
Vi kunne ikke helt fri oss fra følelsen av at det kanskje bare var oss to som syntes at alle greiene vi hadde stelt i stand var skikkelig festlig… Klokken bikket åtte og turledelsen skjerpet sansene og spisset fokus. Tiden var inne. Vi kalte opp radioen på andre siden av skogen for å høre om noen svarte. Det spraket i høyttaleren da Løperen meldte om at den Beleste buldreren og den Jaktglade ingeniøren var klare til å slå følge innover i skogen.
Radiomeldingen fra Turledelsens hovedkvarter lød.
“Følg stien bak bilen til fjellgeita, hold svakt til venstre og fortsett innover i skogen. Håper dere har husket hodelykt. Over og ut.”
Etter noen minutter dukket lyskjeglene fra hodelyktene opp foran turledelsen som satt årvåkne utenfor kveldens leirplass. På forhånd hadde vi hengt opp en høyttaler i et tre langs stien (ikke vår spiker forøvrig), slik at når turfølget passerte så satte vi på Rudolf er rød på nesen så høyt den lille voombox høyttaleren klarte å levere.
høyttaler
Er det fest så er det fest !
TUR12 gjengen ankom leirplassen og turledelsen konstaterte fornøyd at wow-effekten slo til. Overraskelsesmomentet gikk etterhvert over i en drøs foran peisen. Etter en times tid så kom også den Syklende grafiske designeren ruslende.
Stammen i TUR12 laget var på plass og det var på tide å servere kveldens hovedrett. Det var ikke mange gradene i spisestuen denne kvelden så tallerkenene måtte varmes før servering.
tallerkenvarmer
På menyen stod dunjakkevarmet ribbe, servert med sosisser, medisterkaker og peisvarmet rød/surkål. Maten ble lagt opp og anrettet med saus fra termos.
ribbe i skogen
Etter at hovedrett, skåling og taler var unnagjort satt vi der nesten salige. Bugge Wesseltoft spilte Deilig er jorden og det var nummeret før det brøt ut allsang. Ut av det blå så kom en eske med prima cigarillos på bordet.
cigarillos
Det knitret fra peisen, Bugge improviserte lettbeint og nydelig som bare han kan. Fred over jorden – menneske fryd deg. Lukten av ribbe blandet seg snart med søtlig sigarlukt. Det var rett og slett jul i skogen denne kvelden.
Tallerkenene ble byttet med skåler og riskremen kom på bordet.

riskrem

Taffelet ble etterhvert hevet, det var på tide å trekke inn i peisestuen.
peis 2
Midt i samtalen om turer, leirplasser, og hvor heldige vi har vært med vær og vind dette friluftsåret, så snek jeg meg ut bak huset. Julen er tid for hemmelighetskremmeri og jeg hadde gått bak ryggen på den øvrige turledelsen aka. fjellgeita, og laget min egen lille hilsen til denne flotte gjengen. Jeg hadde handlet inn 6 trekopper som skulle merkes for alltid. Forrige gang jeg brukte en svipenn var antagelig en gang midt på 80 tallet. For noen uker siden kjente jeg igjen på lukten av sløydsal, men denne gang hjemme på mitt eget kjøkken.
tur12kopp2
Et lite øyeblikk angret jeg på at vi ikke heller kalte det TUR11, og lurte på hvordan jeg egentlig hadde hadde klart å svi “Brød” så fint inn i julegaven for snart 30 år siden. Jeg gjorde det beste ut av det, pakket koppene inn og la det i nissen sin vanntette pakksekk.
tur12koppen 3
Dunjakken gjorde jobben som ekstra kilo og nissedrakten satt som ett skudd denne gangen også. HoHoHo – er det noen snille utesovere her da ?
julenissen
Både kopper og nissedrakt vakte stor jubel foran peisen.
Kvelden gikk mot slutten, det samme gjør friluftlivets år 2015, og TUR12 prosjektet. Vi rullet ut soveposene foran peisen og krøp nedi.
exped dreamwalker
Jeg ble liggende å høre på vinden som rev og slet i skogen rundt oss. Det begynte og sluttet som en setning i løse luften. I realiteten endte det opp som en hel haug med fine minner fra et fantastisk år i naturen.
TUR12 ble en suksess, det ble akkurat slik vi hadde ønsket det. Ved veis ende kan vi se tilbake på at vi var der da vinter ble til vår. Vi var der da vår ble til sommer, som ble til høst og som igjen ble til vinter. Vi er blitt ett år eldre og mange opplevelser, historier og minner rikere.
Takk for turen!

Emberlandsnipen

Det er noe fascinerende med toppene våre helt her ute ved kysten. De er ikke høye eller dramatiske i formen. Men utsikten er ofte overraskende flott. Emberlandsnipen i Sveio er intet unntak. Kona og jeg har vært her noen ganger tidligere, men gutta hadde enda ikke plukket denne. En frustrert Boxer, måtte bli igjen i bilen denne gangen på grunn av en skadd fot.  Vi parkerte på Sætre, pakket med oss litt nistepakke og la i vei.
isbjørn of sweden
Det er variert og fint terreng. Noen steder tørre fine stier.
emberlandsnipen1
Andre steder bløtt..
emberlandsnipen sti
Underveis måtte det selvsagt klatres litt i trær og myrterreng forseres på akrobatisk vis.
emberlandsnipen myr
Folgefonna lå i horisonten som en hvit strek.
folgefonna
Etter at skogsterrenget var unnagjort så bar det bratt oppover. Både små og store kan godt like litt klyving oppover ura.
emberlandsnipen opp 1
Utsikten underveis var upåklagelig! Oppe på toppen var jubelen stor og 8 åringen og jeg løp siste rest frem mot varden.
emberlandsnipen løping
Boken kom frem fra boksen og ble signert av hele gjengen. Vi logget i underkant av en times gange oppover, krydret med treklatring og annet.
emberlandsnipen bok
Vi spiste dagens niste og nøt utsikten !
emberlandsnipen utsikt vest
Kona og ungene valgte å ta en annen rute nedover. Man kan gå til og fra både, Sætre, Stølen/Auklandshamn eller Emberland. De satte kursen mot Auklandshamn.
emberlandsnipen 5
Jeg gikk tilbake til bilen. Det vil si, alene på tur med nedoverbakke.. det ble en slags løpetur i skogen. Etter et drøyt kvarter så var jeg igjen tilbake til bilen og sendte svett skrytemelding til kona – hun meldte tilbake om endring av destinasjon for opphenting. De gikk til Emberland i steden. Jeg satte bilen i gir, kjørte i retning av Buavåg og tok av til Åsbu.
God Tur !

12 mnd. 12 turer – tur 11/12

Etter en lang og tørr inngang til høsten hadde november nå festet grepet – høst grepet. Meldingen fra meteorologisk institutt lød på 11m/s fra vest/sørvest og kraftig regn. Meldingen fra TUR12 ledelsen lød på; oppmøte på Lindøy klokken 20.00. Den kunne gjerne vært avsluttet med; ta med godt humør og regntøy. Meteorologene hadde sendt ut obs varsel om vanskelige kjøreforhold  og utesoving var kanskje ikke så langt fremme i bevisstheten hos så mange andre på våre kanter denne mandagen i november.  Men, utesovegodstoget TUR12 lot seg ikke stoppe. Heldigvis har vi etterhvert opparbeidet oss oversikten over et knippe leirplasser i regionen og har gjennom dette utesoveåret prøvd ut flere av de. I dag var det friluftsrådet vest sin lavvo på Lindøy som ble valgt. Samme sted som vi tilbrakte en natt i februar.
Fjellgeita og jeg drog sammen ut denne beksvarte novemberkvelden. Jeg og storsekken satt og ventet på skyss på busstoppet og så på undrende blikk fra bekjente som passerte i bil.
norrøna reconpack
Regnet sluttet like brått som det begynte og vinden tok ikke lenger særlig tak da vi ankom parkeringsplassen. Hodelykter på, en vedsekk på halv åtte og avgårde med oss.
hodelykt
Vi hadde lovet bål til klokken 20.00 og det hadde vi planer om å holde.
lavvu3
Flammene steg og etterhvert slo både løperen og den jaktglade ingeniøren seg ned rundt bålet.
Det var tid for en liten kveldssnack, og det viste seg å være langt flere lomper enn pølser, så et av kveldens mange store spørsmål ble – hvem skulle åpne lompepakken sin ? Spørsmålet ble avgjort på den mest rettferdige måten av alle – stein, saks og papir.
lomper
Saksen vant og en uåpnet lompepakke forsvant tilbake i sekken.
lomper 2
Undertegnede hadde mekket litt restematbasert pytt i panne. Enkelt og greit, poteter, kjøtt, pølsebiter og løk i biter, litt olje og krydderier pakket i aluminiumsfolie og lagt på kanten av bålet.

bålmat

Brått hørte vi knasing i grusen utenfor og hodelykten til den syklende grafiske designeren kom til syne i åpningen. Vi ble 5 mann denne kvelden. TUR12 sitt kvinnelige alibi, huskyen Nala, slumret mellom bålet og veden og håpet at en matbit skulle falle i hennes retning.

husky

Lompespørsmålet var oppe og avgjort og kvelden fortsatte i alle mulige retninger rundt bålet… kjøttfri mandag, økologisk torsdag, ispedd litt utenrikspolitikk, menneskerettigheter, borgerplikter og det som var. Hei hvor det går – klokken ble sent og siste kubbe ble lagt på.

Vi kibbet av oss skoene og la oss til rette på hver vår brisk rundt bålet.
bål4
Den ellevte TUR12 natten gikk mot slutten. Nesten litt vemodig tenkte jeg ….og sovnet som en stein.
Takk for turen !

12 mnd 12 turer – tur 10/12

Det føltes lenge siden sist. Lenge siden TUR12 gjengen hadde vært samlet. Lenge siden vi hadde sittet rundt bålet og snakket om løst og fast, stort og smått. Enkelte gav uttrykk for nærmest abstinens lignende tilstander. Ingenting er bedre. Utesoveabstinenser, må da være høyt på listen over abstinenser man kan tillate.
Den tidligere omtalte turledelsen med sine egenerklærte sjarmerende diktatoriske trekk hadde søndag kveld valg å endre leirplass i siste liten. Høstværet var strålende – ikke ett vindpust, mellom 5 og 10 grader og litt lett yr på morgenkvisten som sluttet utpå ettermiddagen. Det var absolutt noe vi kunne leve godt med da vi møttes på parkeringsplassen til riksmonumentet. Planen for kvelden var å overnatte på den leirplassen som var blinket ut for tur 4/12. Dengang ble vi stoppet av tjukk havtåke som kom snikende i nærmest supersonisk hastighet. Denne gangen så alt så meget bedre ut.
haraldsstøtta
TUR12 var hele veien tenkt som lavterskel friluftsliv. Det skulle være i nærheten, det skulle være «effektivt» i forhold til leggetid for småfolk og morgenlogistikk for barnefamilien dagen etterpå. Oppakningen skulle være enkel, varmt tøy, sovepose, liggeunderlag og en hodelykt. More or less – That´s it. Denne gangen tok nærfriluftslivet nye høyder med oppakning som to bæreposer og et liggeunderlag 🙂
poser
Bæreposen kunne selvsagt forstås da jeg skjønte at det i dette tilfellet ikke var snakk om overnatting. Dersom man skulle overnatte så var selvsagt en sammenrullet madrass å foretrekke fremfor et tynt skumunderlag 🙂
madrass
På den steinete stranden som skulle utgjøre sengebunn for kvelden så var forsåvidt ikke det heller så dumt tenkt. Men noen vil selvsagt hevde at liknende løsninger finnes i en noe mer sammenleggbar, pakkevennlig form.
Hodelyktene kom på og vi ruslet bortover. Vi var en god gjeng denne kvelden, selvom løperen, den daglige lederen med sans for godvær og den jaktglade ingeniøren ikke hadde planer om overnatting. Det hadde derimot fjellgeita, den syklende grafiske designeren, den beleste buldreren og jeg. I tillegg var laget styrket med en god gammel venn denne kvelden. En som har sovet ute både en vinter og sommernatt før. En som for mange år siden var førstemann til 71 grader nord med TV teamet  på slep. La oss kalle han Mr. Norkapp.
Nå tenker du sikkert at – han må da angre på at han absolutt skal lage til alle disse underlige anonymiserende kallenavnene på turkompisene sine ? Svaret er delvis ja, takk som spør – men enn så lenge så går det greit. Men… – vel, det til side. Hodelykter på – avgårde med oss.
Vi la granittobelisken og bautasteinene bak oss og nærmet oss sjøen.
haraldsstøtta 2
Etter 10 overnattinger sammen går det nesten på rutine nå. Ankomst leirplass, opptenningsved på plass, kubber ut av sekken. Tenne bålet, innta plassene og begynn å hygg. Denne kvelden var i så måte intet unntak.
Bålet ble tent med elg fra Åre Ljuset, samme type som forrige gang vi var i sjøkanten , og vi inntok plassene.
opptenningselg
Pølsegrilling kunne fort blitt en utfordring ettersom terrenget var stein og svaberg. Ikke en kvist å se. Jeg sanket steinheller i håp om å kunne rigge en steketakke – løperen visste bedre råd og la i vei før han plutselig dukket opp med ett knippe referanse-pølsepinner.
pølsespyd
Pølsene ble stekt mens båttrafikken gled stille forbi oss der ute i natten
båt i mørke
Etterhvert kom også stjernene frem i all sin prakt.
stjernehimmel
Det ble en lavmælt kveld – en kveld for de virkelig store temaene. De vanskelige temaene. En kveld med klump i halsen. En kveld noen av oss kanskje aldri vil glemme.

Tretoppsoving