Shetlandstur – nesten til Shetland…
Jeg fikk telefonen for noen måneder siden. Vi skal seile til Shetland med Colin Archer skuta S/Y Fredag og trenger en mann til ombord – er du hypp? Klart jeg var. Fantastisk skute, rom sjø og fremmed havn. Hva mer kan man ønske seg av en seilekspedisjon. Hvis du topper det hele med hyggelige mennesker, røverhistorier og ankerdram.. whats not to like ? Før avreise så var det mye som skulle fikses ombord. Det var mange år siden sist jeg hadde vært på tur med Fredag, og når jeg kom ombord så ble det klart at listen med ting å ta tak i var lang og at tiden frem til avreise for så vidt kunne synes knapp. Hva gjør man med lange liste og dårlig tid? Man begynner i en ende og arbeider seg jevnt og trutt i den retning man har tenkt seg. Og det var akkurat det vi og de andre i dugnadsgjengen for skuta gjorde. Vi begynte i en ende og arbeidet oss fremover. Vi pusset dekk..
..tettet lekkasjer ulike steder…
..strammet opp jomfruer..
…og en hel masse andre ting som ihvertfall jeg aldri hadde gjort før. Ny radar skulle også monteres høyt der oppe..
..det samme skulle nytt navigasjonssystem.
Fokkseilet måtte sys, men først måtte symaskinen repareres.
Takk og lov for Skomaker Eriksen som var rask på labben og hadde en symaskin som faktisk virket. Listen ble kortere og avreise kom nærmere. I ukene før så var det intense dager for mange av oss. Rett hjem fra jobb for en matbit og så tilbringe resten av ettermiddag og kveld med arbeid ombord.
Uken før avreise så hadde vi mannskapsmøte ombord. Det var mange saker på agendaen, men bare EN som virkelig opptok oss. Været! Vi hadde lagt bak oss den beste værperioden i moderne tid den siste måneden, men nå, NÅ, like før avreise så slo det om. Det var ruskevær in the making. Alle som en så fulgte vi med på yr, storm, windy, accuweather og det vi fant av mer eller mindre pålitelige værmeldere. Noen meldte opp mot liten storm i kastene, og 4 meter snittbølger i deler av vår overfart.
Frem og tilbake, skal-skal ikke. Vi hadde satt cut off for å gjøre vær og sikkerhetsvurderingen til tirsdagen før avreisetorsdagen. Jeg ringte meteorologisk institutt og fikk følgende svar. Vindvarselet vårt er vi nå meget sikre på, du må forvente deg stiv kuling der ute. Seile til Shetland sa du… hvis du ikke må til Shetland, så ville jeg tenkt meg om en gang til. Hmm… Stiv kuling fra nord-vest, kanskje liten storm i kastene, 200 nautiske mil, 30-40 timer i sjøen og langt hjem uansett hvor du bor. For ikke å snakke om bølgene. Helsike! HELSIKE!!
Stemningen var trykket, om mulig enda mer trykket enn det lavtrykket som var i ferd med å kvele hele Shetlandsdrømmen som for tiden fikk kunstig åndedrett i noen timer til. Innerst inne visste vi alle hvor det bar hen, og det var definitivt ikke Shetland. Selvom dette preget oss i dagene før, så fortsatte vi allikevel arbeidet på båten, mens en plan B og kanskje en plan C, begynte å ta form i hodene våres – alle visste vi at det var dette som nå var plan A.
Samme uke som avreise fikk vi en forsmak på vinden som var i vente, noe som gjorde at klyverseilet også ble skadd mens Fredag lå til kai. Seilene ble låret og skomakeren satt i sving, enda en gang. Det siste vi gjør før vi forlater Fredag klokken 22.30 dagen før avreise er å knekke bomgaffelen på hovedseilet og konstatere at det er problemer med kjølevannet på hovedmotoren.
Oppmøte klokken 16.00 på kaien – drit i passet, lød det mutt fra kapteinen.
Vi gikk hjem å la oss, pakket baggene våre og lot passet ligge igjen hjemme. Drømmen om Shetland hadde vi gitt opp dagen i forveien – nå stod plutselig hele seilasen i fare. Det var ingenting ombord som fremstod som om vi skulle på fire dagers seiltur.
Fredag har vært i hardt vær før og når torsdagen kom sammen med mekanikeren så ble det jammen meg gang på Sisu Dieselen igjen. Listen som var lang for noen uker siden bestod nå stortsett bare av ett punkt – ihvertfall bare ett som vi brød oss om en halvtime før avreise. Den knekte storseilgaffelen. Når noe er brukket, så trengs det under normale omstendigheter en ortoped og en anestesilege. Vi hadde tilfeldigvis begge ombord, de er gift, har seilbåt og en uvanlig stor førstehjelpsveske. Skikkelig stor.
Skipslegen gikk under dekk og hentet frem sprøyter av en størrelse som jeg ikke engang tør tenke på hva skal brukes til på tobeinte som veier under 250kg.
Det ble foreskrevet store mengder epoxy til pasienten og ortopeden stod klar med drill og skruer som var minst like fryktinngytende som anestesilegens sprøyte.
Operasjonen ble erklært vellykket, legene tok farvel på kaikanten og vi kastet loss. Pasienten fikk beskjed om holde seg helt i ro i hvert fall det neste døgnet, Fredag fikk klare seg på forseil og mesan.
Med en liten bismak i munnen, så kalte kapteinen sammen mannskapet og spurte om noen hadde en sprittusj, for han hadde en overraskelse til oss. Spesialbestilte kopper med navn til alle i mannskapet! Bare en liten feil i reiseruta…
Endelig strøk sjøen atter langs Fredags lubne skrog. Vi var på tur. Shetland eller ikke Shetland, det føltes fint allikevel å bare være på sjøen igjen og stemningen steg bortover Smedasundet. I kampens hete, så gikk det lovlig raskt med proviantering og pakking ombord. Kunne det gå godt – vi måtte da ha glemt noe. På den annen side så skulle vi innaskjærs og det meste kunne kjøpes for penger. Det eneste vi visste at vi var tomme for var dopapir. Hvor la dere dopapiret som vi handlet ? Dopapir ??? Argh. Vi ringte til Simen som suste ned bakken til kaien, og vi fikk fisket tak i den med båtshaken i fart mens vi strøk langs kaien til sjøfartsdirektoratet og politiet.
Hva de som var på vakt tenkte vites ei, men vi var ihvertfall rustet for storm og stille ombord på Fredag. Simen forsvant opp bakken igjen like raskt som han kom og vi la hardt styrbord.
Minutter senere satte vi seil og kurs sørover.
Vi hadde vinden i ryggen nedover Karmsundet og gjorde et forsøk på å seile for spredd fokk og klyver med blandet hell.
Det endte med at vi heiste mesanen mens storseilet fikk hvile. Bak oss konstaterte vi at flere fiskebåter søkte havn fremfor nordsjøfiske. En slags bekreftelse på at vi hadde tatt et tungt, men fornuftig valg.
Vi dreide kurs mer mot øst og befant oss i midt mellom holmer og skjær som badet i et fantastisk skiftende sollys.
Stemningen var god både hos kaptein og førstestyrmann i brønnen og blandt mannskapet på dekk.
Etterhvert som solen sank nærmere havet, så ble ikke stemningen noe dårligere – Det var rett og slett en fantastisk kveld å være på sjøen.
Havet stilnet og vi sjenket opp nok en tår med kaffe til mannskapet.
Etter flere timers seilas, nærmet vi oss havn for kvelden og i innløpet til Hervikfjorden traff vi på noen sværinger som lå for anker og nærmest glødet i siste rest av sollys.
Kapteinen overtok for førstestyrmann og førte skuta trygt til havn.
Vi hadde knapt fått tampene i land og lagt første rundtørn rundt nærmeste pullert før det brummet fra brønnen – Ankerdram! Vi har soleklare retningslinjer for dette, først anker, så dram, men i dette tilfellet så var det så vidt siste halvstikk var slått før drammen ble sjenket i.
Jeg ble sittende å fundere på noe som ble meg fortalt på guttetur for noen helger siden da vi snakket om turen jeg skulle på. Det går alt for sent å seile sa noen, vi må ha motor og fart, vi må rekke frem til der vi skal. Akkurat nå så kjentes det ikke slik, det kjentes bare fint. Det hadde tatt akkurat den tiden det tok – den tiden det skulle ta. En slags anerkjennelse av å være underveis mot noe, gleden over å ikke skulle rekke noe. Den frydefulle følelsen av å gjøre en ting om gangen. Heiser man mesanbommen så heiser man mesanbommen, det er lite rom for alt annet – heldigvis. Vi burde oftere gjøre en ting av gangen, mye oftere! Det som ihvertfall var sikkert var at det var på tide med mat. Klokken var halv elleve og det var lenge siden lunch. Kapteinen hadde lagt reker og kylling i marinade for lenge siden og det var klart for tidenes fredagstaco.
Dog på en torsdag, men likefremt ombord i Fredag.
Det gikk som det måtte gå denne kvelden, det ble røverhistorier, sjenk og musikk. Når man har seilt en hel dag og er ferdig med middag rett før midnatt, da har man litt på hjertet som skal ut før man kan finne køya og gå å legge seg.
Skipslegen og jeg ble sittende oppe med kartboken og se på hvor turen gikk i morgen. Se på den da – en “uendelig” lang tarm av en fjord. Kanskje ingen har satt sin fot der før? Vi snakket om Nansen og Johansen, Grønland og Sydpolen. Skipslegen og jeg har en viss forkjærlighet for alt som i det hele tatt minner om ekspedisjoner, og det må også bemerkes at klokken var langt over leggetid.
Noen timer senere så satt vi igjen rundt det samme bordet, drammeglassene var erstattet til fordel for juice og kaffe – diskusjonen gikk rundt frokostbordet, hvor gikk turen videre? Jøsenfjorden, sa skipslegen og jeg i kor! Jøsenfjorden?? svarte resten av besetningen.
Fredag har seilt på alle verdens hav, men innerst i Jøsenfjorden har den aldri satt sin kjøl. Skipslegen og jeg snakket oss varme – Dette var vår nordvestpassasje, hadde vi vært et politisk parti så hadde vi omtalt det som vår månelanding, holdt svulmende taler uten rot i virkeligheten mens vi snakket om realitetsorientering og andre vanskelig ord som gir lite mening i den virkelige verden. Men nok om tåkefyrster og månelandinger. Vi skulle til Jøsenfjorden.
Bacon og egg kom på bordet og en viss konsensus begynte å bre seg. Jøsenfjorden it is! Det eneste vi visste var at det var langt inn og at det var bratt rundt. Både google og Wikipedia gav oss usedvanlig lite, med andre ord – et alle tiders utgangspunkt for vår fredagsekspedisjon. Jeg kom til å tenke på den fantastiske DiDerre låten, Børs Cafe, og begynte å nynne smått for meg selv.. “Det er litt vanskelig å la det stedet i fred, før noen har sagt noe om Jøsenfjord. Gi meg en kai, innerst i hjørnet, og la meg ligge i fred…” jeg vil nødig radbrekke en stor musikalsk helt særlig mye mer, men jeg ble nå gående å tralle på Børs Cafe, resten av denne dagen… heldigvis var det originalversjonen som tok over etterhvert.
Etter frokost var det på tide å klargjøre for ekspedisjon. Jøsenfjorden var tross alt ikke sted for bunkers verken for skute eller mannskap. Etterhvert så var det flere folk som kom bort for å kommentere og beundre skuta. En eldre kar lurte på om vi pleide å male nytt navn hver dag og at vi hadde flaks akkurat denne fredagen. “He He” sa vi og gjorde oss klare til å løsne fortøyningene. En rutinesjekk på oljenivå, motortemperatur, oljetrykk og vi skulle legge fra kai. Normal prosedyre, men akkurat i dag, så var ikke alt som det skulle være. Det skummet olje av kjølevannet. Hmm.
Vi hadde da virkelig service på motoren i går av kyndig personell. Olje i kjølevannet? Lekkasje, høyt oljetrykk, hva med toppakningen? Mange spørsmål men få svar. Vi skummet av kjølevannet og tappet av litt olje. Plutselig kom en lokal Mr. Fixit bort og lurte på om han kunne hjelpe med noe. Han ringte en venn og kavaleriet var på vei. Ting så ut til å ordne seg greit allikevel. Motoren responderte adekvat og vi lot fortøyningen gå og holdt turtallet lavt ut fra kai.
Vi satte kurs ut Hervikfjorden, det var tydelig at det var barskere forhold denne dagen så utstyret for godværsseilas ble liggende i bagen og et grovere kaliber ble hentet frem.. 
Vi var spente på gaffelen på forseilet, vi krysset fingrene, tok ett rev i seilet og satte kurs.
Spørsmålet var – ville gårsdagens sengeliggende mastegaffel holde ? I den store kloke Colin Archer boken står det følgende om utstyr for reving av seil:
” Preventertaljen brukes også som revetalje. Forre blokk hukes da fast ved bomnålen, stikkbaut festes i aktre blokk med “nakkestikk”. Stikkbautene går gjennom skivegattene i revelitstene, også kalt skilpaddeblokkene, opp gjennom reveløyert og ned gjennom hull i motsatt revelist, og blir der låst med taljerepsknop. Storseilet har doble reveløyertert: Den nedre delen er laget av pokkenholt for stikkbaut, den øvre av jern for en ekstra surring bort til nokkbeslag for avlasting. Revelistene er plassert i på bommen slik at stikkbautene omtrent halverer vinkelen i seilets skjøtsbarm etter reving.”
Reving av seil fremtid plutselig som en kunstform. For å være på den sikre siden, så satte vi fokk og klyver og skjøt fart i vinden – et revet storseil fikk seile sin egen sjø.
Mesanen kom opp og det var jubel blandt mannskapet. Vi seilte! Nærmere 8 knop gjorde vi for fulle seil.
Vi holdt nesten 180 grader på vår drømmekurs mot Shetland, i stedet for kryss mot nord vest på det åpne havet, så seilte vi aktenom tvers på slør mot sør-øst… allikevel så kjentes vinden frisk enkelte steder. Vi byttet på å rore skuta, foruten Kaptein og Første styrmann så tok både første, andre og tredje fender sin tørn ved rorkulten.
Vi kunne nesten høre Fredag fryde seg, da hun krenget mot le og skjøt fart gjennom bølgene.
Kapteinens instruks før avreise var klokkeklar – alltid varm kaffe i brønnen. Aye Aye Captain…varm kaffe skal bli Sir.
Til enhver tid så var en kopp varm kaffe innenfor en armlengdes avstand. Nistematen ble spist på dekk denne fredagen, båten krenget godt og det var ikke anledning til store kulinariske utskeielser foreløpig.
Været var skiftende og i perioder ble alt rundt oss badet i et nærmest mystisk lys i grensegangen mellom godvær og uvær.
Så langt vi hadde fått med oss så var det ikke så mye som var sagt om Jøsenfjorden, det ville vi gjøre noe med. Sette den på kartet på ett vis, ihvertfall på vårt kart. Hjelmeland lå snart bak oss der vi stevnet innover. Expedition Jøsenfjord var i gang.
Vi seilte fin slør innover fjorden med vinden for babord halser – “kursen er stø, det er aldri kø – og du blir tatt i mot som en gammel venn”, sang jeg høyt for meg selv der vi stevnet inn fjorden mot det ukjente.
Som tredjefender, skribent og fotograf så tok jeg en tur opp i masten. Når jeg først hadde klatresele på, så kunne jeg jo like gjerne bli heist ut i line utenfor Fredags skuteside for å knipse noen ekstra bilder.
Hva gjør man vel ikke i jakten på de gode motivene… Det viste seg etterpå at bildene av fotografen ble bedre enn bildene av skuta.
Slik er det av og til, alt henger nå engang sammen med alt og når det på toppen av det hele beveger seg så er det vanskelig å få klare og fine bilder.
Etterhvert så stilnet vinden av, solen kom frem og noen tok en cowboystrekk på dekk.
Det var ikke lenger behov for å binde opp rorkulten.
Det var noe med lyset og stemningen, slik er det gjerne der hvor ingen mann har satt sin fot. Fredag lå badet i blågrønn sjø og fjellene raget opp rundt oss.
Vi nærmet oss slutten på dagens seilas og Kapteinen med løytnantsgrad beordret låring av seil.
Hva ville møte oss? Nansen sa til sine menn at det var vestkysten eller døden, de gikk mot sivilisasjonen og ikke fra den. Vi hadde stevnet ufortrødent mot sør-øst i det håp at her hadde ingen før satt sin fot. Underveis hadde vi fått et varsel og to om at det, ikke overraskende, kunne være folk på ferde. Men vi tviholdt på troen, selvom vi stadig oppdaget steder av typen «der ingen skulle tru at nokon kunne bu»
Seilet var strøket, mannskapet slitent og Jøsenfjorden var nesten til endes.
Det var ikke lenger noen tvil om hvor dagen seilas skulle ende, vi peilet inn baugsprydet og tok fatt på sjarmøretappen.
Vi sjekket kai og ankringsforholdene.
Det var ingen som lå til kai, men det var allikevel folk der.
Dette var vårt Scott-moment. Han kom frem til Sydpolen en måned for sent, fant teltet og brevet til Kong Haakon VII. Vi fant verken telt eller brev til kongen, men vi fant både brakkerigg, anlegg, folk og fe i Jøsenfjordens bunn. Vi la til kai, og som i går så ble det beordret ankerdram og det litt brennkvikkt, fra den beseirede kapteinen.
Skipslegen og tredjefenderen var tross alt ganske fornøyd, kanskje kom vi ikke alene til “polpunktet” vårt, men vi hadde bunnet ut Jøsenfjorden og polturen i Haugesund var rikholdig nok.
Mens vi slumret på kaien kom plutselig hun her på besøk.
Like etterpå stiftet vi bekjentskap med en merkelig sjøgående ekvipasje… Bonden skulle på sommerbeite med sauene.
Fotografen forsvant under dekk for å mekke burgere, uten at stemningen lot til å ta skade av det, innimellom steikeos og grønnsakskutting hørtes lyden av latter og røverhistorier fra kaien. Maten ble servert og mannskapet nikket anerkjennende.
Noen tok seg en lang middagslur, andre tok det som et vorspiel foran en natt som enda var ung. Et slags mørke senket seg på årets nest lyseste dag.
Kvelden ble til natt denne fredagen også, og det var på tide å tørne inn.
Det var lørdag, og det var sankthansaften, men veien ut av køya var bratt og capsen trang denne morgenen.
Greit nok- beina i dørken og avgårde med oss. Vi blåste et drag i hornet og la fra kai.
Det var meldt vindstille innaskjærs, men skipslegen rekvirerte fysisk forstring. Hopp i klærne og opp i trærne. Energibunten av en anestesilege beordret både heising av storseil, mesan, klyver og fokk. Min utfordring var at jeg var den eneste på dekk sammen med skipslegen denne morgenen. Ja foruten kapteinen som måtte styre rorkulten. Vi vekslet blikk og jeg skjønte alvoret, det var full seilføring som gjaldt, intet mindre. Det var bare en ting å gjøre, oppstilling ved naglebenken og henge i stroppen. Det ble heising av seil for alle penga, jammen godt det ikke var noen fullriggger vi seilte ut fjorden denne lørdagen.
Etter hvert så ble vi ensomme i brønnen, skipslegen og jeg. Sjøfolk har som kjent best av å være på sjøen – på land kan allting skje. Gårsdagen hadde tatt på noen og hver, enda vi fikk landkjenning allerede klokken 19.
Vi satt i marsj utover fjorden, turtall 1250, oljetrykk som på en middels utrent pensjonist, og temperatur 80 grader.
Det var et fascinerende landskap vi seilte forbi, det var stein og fjell overalt, kun ispedd en liten grønn flekk her og der.
Etter hvert så dukket resten av mannskapet opp en etter en. Det ble en fin tur ut fjorden, selvom motoren tutlet og gikk sammen med seilføringen store deler av denne seilasen. Det ble tid for en strekk for noen og hver både på og under dekk. På andre dagen så er det ikke lenger tvil – sjømannslivet krever sitt av oss.
Vinden kom i rykk og napp gjennom hele dagen, men i perioder opplevde vi fin seilevind og fin forseilstrim.
Styrmannen kom etter hvert frem fra under dekk og hadde nok en gang armene fulle av snickers og andre godsaker. Det fremstod nærmest som et utømmelig reservoir av godsaker i styrbord akterkabin. I gamle dager ville de kanskje kalt det en Slappkiste – for oss landkrabber så fremstod det mest av alt som en slags tax free avdeling under dekk.
Vi seilte rolig innover i fjordene i retning av Sand i Ryfylke, det ene stedet vakrere enn det andre åpenbarte seg.
Det var mye båt på fjorden da vi nærmet oss Sand. Både rutebåt og lasteskip.
Like etterpå passerte veteranskipet Sandnes med soldekket fullt av vinkende gjester. Vi trodde lenge de snakket om oss på høyttaleranlegget, men det viste seg å være steinbruddet bak oss. Litt skuffet over det faktum at kjendisstatusen uteble så fortsatte vi ufortrødent videre.
Jeg forsvant atter under dekk for å mekke en slags Thai-inspirert stormsuppe. Fremme i Sand så ble tampen slengt i land, og kapteinens dype røst rekvirerte atter en gang ankerdram på røde rappen- uten ugrunnet opphold! Siste rest av flasken ble sjenket opp, vi lettet antrekk og nøt det.
Etter en skarp en på taket så ble middagen servert i brønnen. Thaisuppe ALA fredag servert på lørdag – kokosmelk og currypaste i en salig blanding. Både kaptein og mannskap lød vel over både mat og skipskokk.
Det skjedde det som måtte skje, vi ble sittende i brønnen. Det var både lesk og gode historier og det var ingenting vi skulle rekke denne dagen heller.
På ett tidspunkt så var ikke lenger Thai-suppe ala fredag nok mat for sultne sjøfolk. Kapteinen og skribenten disket opp med saltmat og søtmat – det eneste som manglet på bordet var penger og gull. I løpet av kvelden så var vi innom både høytlesning fra utvalgte partier fra Petter Røren sin bok om S/Y Fredag sin utrolige historie og en snartur innom hotellet på kaikanten.
Da vi kom tilbake i båten så var sankthansbålet brent ut og mannskapet var trøtte.
Jeg som er utsendt fotograf for anledningen benyttet sjansen til å ta noen bilder.
Første styrmann og andre fender tørnet inn og sa god natt, jeg ble sittende alene brønnen. Det er så mørkt som det kan bli denne natten, den lyseste av de alle. En kattugle skriker i bakgrunnen, mannskapet har lagt seg, det samme har sjøen. Det er dørgende stille. Det er kattuglen, Fredag og jeg denne lørdagen. Det føles fint sånn, ordentlig fint. Det ble med drømmen om Shetland denne gang, men allikevel; for en tur, for en gjeng og for en skute.
Jeg har drukket ut, det snorkes under dekk, og puben er stengt. Det eneste jeg hører er lyden av en måke som skriker i det fjerne og kattuglen som uler. Et eldgammelt tegn på at det er på tide å legge seg. Jeg trodde ikke det verken kunne eller skulle bli mørkere. Men det ble det.
Vårt tobeinte mikrokraftverk av en skipslege var på beina før solen rakk å stå opp. Det ble en tidlig avreise denne morgenen.
Jeg fikk frokost servert på dekk lenge etter at kursen hjemover allerede var satt.
På hjemveien slumret vi noen og hver, noen under baugspydet, andre i køya.
Etter noen timer i sjøen, hadde vi atter en gang kjente landemerker i sikte.
Det ble restefest til lunch på vei opp Karmsundet. Ostesmørbrød i alle varianter… Pesto, taco saus, jalapenjo og det som verre er. Det gjaldt å velge rett. Grønt er ikke alltid grønt.
Vi gikk for fulle seil og Karmsundet ble etterhvert til Smedasundet før vi låret seilene for siste gang på denne seilasen.
Shetland eller Jøsenfjorden – Hervik eller Lerwick. Sånt ble det altså. Det nærmeste vi kom var kanskje vimpelen ombord…
Vi måtte nøye oss med en fantastisk Shetlandstur – nesten til Shetland.
Takk for turen – neste gang så blir det Lerwick og ikke “Hervick”
TUR 365 
Recent Comments