tur 12/12. julefest i skogen
TUR12 prosjektet sluttet på et vis der det begynte. Som en setning i løse luften. Midt mellom en sup med øl og hånd med nøtter hang setningen der igjen nesten nøyaktig ett år etter at det hele begynte foran peisen til Fjellgeita. Sirkler er runde, og TUR12 runden nærmet seg slutten. Fjellgeita og jeg satt foran min peis denne oktoberkvelden. Foruten peisen og adressen var det meste annet stort sett identisk. På bordet stod litt skinker, pølser, ost og oliven. På agendaen stod det vanlige; en kald øl og turplanlegging.
Vi kjente oss oppriktig glade for at TUR12 ideen var kommet så langt og hadde skapt så mange fine minner, bilder og historier. Men kalenderen fortalte ubønnhørlig at vi nærmet oss slutten, vi var på et vis ved veis ende – men hvordan skulle vi så avslutte det hele. Plutselig hang setningen der på nytt… i løse luften. “Klarer vi å lage julefest i skogen da ?!” Selvsagt klarer vi det. Fest skulle det bli ! Vi skulle ha duk, vi skulle ha dekketallerker, vi skulle ha glass med stett og julemat. Banna Bein! Vi moret oss med å holde det hele hemmelig for de andre i gruppen, og gledet oss til å overraske våre utesovende venner med en skikkelig festkveld når og hvor de minst ventet det. Det hele begynte å ta form, noen telefoner ble tatt for å avklare leirplassen og innkjøp ble gjort.
Meldingen fra TUR12ledelsen lød for siste gang på; Møt opp klokken 20.00 på Hagland festning. – Møt presis!
Jeg forlot førjulskaos og stilte opp hos Fjellgeita denne mandagsettermiddagen for å hjelpe til med siste rest av matforberedelser. I steden for å kokelere så mye på bålet når vi kom frem så pakket vi julemat inn i to lag med aluminiumsfolie slik at det kunne varmes opp i porsjonspakker i kanten av bålet.
Julemat, stetteglass, ved og det som trengs ble stuet inn i bilen til fjellgeita, før vi satte fart mot Hagland festning.
Vi satt storfornøyde og forventningsfulle i bilen og snakket om at vi kjente en nesten barnslig glede og forventning over å skulle overraske våre turvenner. Leirplassen for denne siste kvelden var valgt med omhu.
Inspirasjonen til TUR12 kom fra kontor til villmark prosjektet hvor jeg tilbrakte en helt vanlig arbeidsuke i telt. Etter mye om og men falt jeg dengang ned på en leirplass bare noen hundre meter fra der hvor vi nå befinner oss. Hagland festning er et naturområde nord i Haugesund kommune. Området er proppet med opplevelser og spennende saker, samtidig som det forteller en massiv historie fra Vikingetiden til 2. verdenskrig. Det ligger spektakulært til med utsikt over et beryktet havområde.
Vi skylder en takk til ravnafloke, http://www.ravnafloke.com , for at vi fikk tilbringe natten her ute. Turledelsen satt denne kvelden i “Huset i skogen”. Et hus med tre åpne vegger, den fjerde veggen rommer en skikkelig peis… en alvorlig stor peis.
Dette var arenaen for avslutningen av TUR12 reisen gjennom 2015. 12 overnattinger, en i hver av årets måneder. Fra vinterfrost til lyse sommernetter – nå også med julemat.
Det var duk på bordet, det var dekketallerker, og det var glass med stett. Akkurat slik den selvoppnevnte sjarmerede men lett diktatoriske turledelsen hadde sett det for seg foran peisen en drøy måned tidligere.
Apropos peis – det var fyr i peisen her også… det var faktisk en skikkelig fin fyr i peisen denne kvelden.
Klokken nærmet seg åtte og vi skulle snart få utløp for hemmelighetskremmeriet vårt. Vi hadde lagt igjen en jaktradio på panseret til Fjellgeita sin bil. Bordet var dekket til fest og vi slappet av foran peisen og gledet oss til klokken skulle slå.
Vi kunne ikke helt fri oss fra følelsen av at det kanskje bare var oss to som syntes at alle greiene vi hadde stelt i stand var skikkelig festlig… Klokken bikket åtte og turledelsen skjerpet sansene og spisset fokus. Tiden var inne. Vi kalte opp radioen på andre siden av skogen for å høre om noen svarte. Det spraket i høyttaleren da Løperen meldte om at den Beleste buldreren og den Jaktglade ingeniøren var klare til å slå følge innover i skogen.
Radiomeldingen fra Turledelsens hovedkvarter lød.
“Følg stien bak bilen til fjellgeita, hold svakt til venstre og fortsett innover i skogen. Håper dere har husket hodelykt. Over og ut.”
Etter noen minutter dukket lyskjeglene fra hodelyktene opp foran turledelsen som satt årvåkne utenfor kveldens leirplass. På forhånd hadde vi hengt opp en høyttaler i et tre langs stien (ikke vår spiker forøvrig), slik at når turfølget passerte så satte vi på Rudolf er rød på nesen så høyt den lille voombox høyttaleren klarte å levere.
Er det fest så er det fest !
TUR12 gjengen ankom leirplassen og turledelsen konstaterte fornøyd at wow-effekten slo til. Overraskelsesmomentet gikk etterhvert over i en drøs foran peisen. Etter en times tid så kom også den Syklende grafiske designeren ruslende.
Stammen i TUR12 laget var på plass og det var på tide å servere kveldens hovedrett. Det var ikke mange gradene i spisestuen denne kvelden så tallerkenene måtte varmes før servering.
På menyen stod dunjakkevarmet ribbe, servert med sosisser, medisterkaker og peisvarmet rød/surkål. Maten ble lagt opp og anrettet med saus fra termos.
Etter at hovedrett, skåling og taler var unnagjort satt vi der nesten salige. Bugge Wesseltoft spilte Deilig er jorden og det var nummeret før det brøt ut allsang. Ut av det blå så kom en eske med prima cigarillos på bordet.
Det knitret fra peisen, Bugge improviserte lettbeint og nydelig som bare han kan. Fred over jorden – menneske fryd deg. Lukten av ribbe blandet seg snart med søtlig sigarlukt. Det var rett og slett jul i skogen denne kvelden.
Tallerkenene ble byttet med skåler og riskremen kom på bordet.
Taffelet ble etterhvert hevet, det var på tide å trekke inn i peisestuen.
Midt i samtalen om turer, leirplasser, og hvor heldige vi har vært med vær og vind dette friluftsåret, så snek jeg meg ut bak huset. Julen er tid for hemmelighetskremmeri og jeg hadde gått bak ryggen på den øvrige turledelsen aka. fjellgeita, og laget min egen lille hilsen til denne flotte gjengen. Jeg hadde handlet inn 6 trekopper som skulle merkes for alltid. Forrige gang jeg brukte en svipenn var antagelig en gang midt på 80 tallet. For noen uker siden kjente jeg igjen på lukten av sløydsal, men denne gang hjemme på mitt eget kjøkken.
Et lite øyeblikk angret jeg på at vi ikke heller kalte det TUR11, og lurte på hvordan jeg egentlig hadde hadde klart å svi “Brød” så fint inn i julegaven for snart 30 år siden. Jeg gjorde det beste ut av det, pakket koppene inn og la det i nissen sin vanntette pakksekk.
Dunjakken gjorde jobben som ekstra kilo og nissedrakten satt som ett skudd denne gangen også. HoHoHo – er det noen snille utesovere her da ?
Både kopper og nissedrakt vakte stor jubel foran peisen.
Kvelden gikk mot slutten, det samme gjør friluftlivets år 2015, og TUR12 prosjektet. Vi rullet ut soveposene foran peisen og krøp nedi.
Jeg ble liggende å høre på vinden som rev og slet i skogen rundt oss. Det begynte og sluttet som en setning i løse luften. I realiteten endte det opp som en hel haug med fine minner fra et fantastisk år i naturen.
TUR12 ble en suksess, det ble akkurat slik vi hadde ønsket det. Ved veis ende kan vi se tilbake på at vi var der da vinter ble til vår. Vi var der da vår ble til sommer, som ble til høst og som igjen ble til vinter. Vi er blitt ett år eldre og mange opplevelser, historier og minner rikere.
Takk for turen!
TUR 365 
Recent Comments